Det amerikanske presidentvalget i 2020 finner sted mot bakteppet av den største sosiale, økonomiske og politiske krisen i USAs moderne historie.
Utbruddet av Covid-19-pandemien har destabilisert det amerikanske samfunnet dypt. Over 185 000 mennesker er drept. Rundt regnet 16 millioner er arbeidsledige. Matutdelingskøer strekker seg flere bykvartaler, og en femtedel av mødre med små barn sier deres familier ikke har nok å spise.
Styringsklassens bestrebelser for å tvinge arbeidere tilbake til arbeid, til tross for en rasende pandemi, har ført til ei bølge av streiker og protester og sett millioner av mennesker demonstrere mot politivold i tusenvis av byer og tettsteder på tvers av landet.
2020-valget er definert av disse tvilling-prosessene: Amerikansk kapitalismes mangeårige krise som nå eksponeres av pandemien, og den eksplosive veksten av antikapitalistisk sentiment og masseradikaliseringen i arbeiderklassen, som del av ei voksende bølge av sosial protest over hele verden.
Hver på deres egen måte representerte Det demokratiske partiets nasjonalkonvensjon (DNC) forleden uke og sist ukes tilsvarende nasjonalkomvensjon (RNC) for Det republikanske partiet styringsklassens partiers respons på utbruddet av sosial opposisjon, som de begge er fiendtlig innstilte til, og skremte av.
Den mer direkte responsen kommer fra Republikanerne. Taler etter taler skummet i hysteriske toner, der noen bokstavelig talt skreik ut, mot et tidevann av venstreorientert opposisjon som oppsluker nasjonen. De raste mot «marxisme», «sosialisme» og venstreorienterte demonstranters «pøbelstyre».
Med sin hysteriske fiksering på veksten av sosialistiske sentimenter vet Trump at han ikke snakker om Demokrater, som Biden, Pelosi, Sanders eller Alexandria Ocasio-Cortez. Han har tatt mål av dem alle, og noen, som Kamala Harris, har han direkte finansiert. Snarere uttrykker han styringsklassens hysteriske frykt for denne arbeiderklassens masseopposisjon som oppstår utenfor to-parti-systemet.
Demokratenes respons er mer sofistikert. Der de anvendte sin hær av profesjonelle apologeter og venstre-snakkende spinn-doktorer, forsøkte Demokratene å få presentert seg som sympatisk innstilt til kravene fra demonstranter mot politivold, og fra arbeidere som konfronterer en sosial katastrofe. Men det var bare for å bedøve og avvæpne den tiltakende opposisjonen, splitte den i ei rekke internt krigførende «identiteter», for å få kanalisert den ned den hudfargebaserte politikkens blindgate.
Det er et vitnesbyrd om Demokratenes følsomhet for veksten av sosial radikalisering at Bernie Sanders så snart pandemien brøt ut droppet alt snakk om en «politisk revolusjon». Han har siden blitt den mest entusiastiske talsmann for selskapsklakøren Joe Biden.
Som selgere av patentmedisin pusher begge partiene deres kandidater som mirakelkuren for det som plager landet. Men det er allerede klart at dette valget, uansett hva resultatet blir, ikke vil gjenopprette noen form for normalitet for det Amerikas politiske liv.
Faktisk er krisene landet står overfor så store, vidtrekkende og gjennomgripende at ingen av partikonvensjonene engang var i stand til å adressere dem ved navn.
Amerikansk kapitalisme er hektet på gjeld, med eksporter som er stadig mindre konkurransedyktige på verdensscenen. Dens selskaper, med deres astronomiske verdivurderinger og massive direktørbonuser, kan ikke overleve uten stadig større statlige utdelinger. På torsdag, den siste dagen av Republikanernes nasjonalkonvensjon, kunngjorde US Federal Reserve en endring av sentralbankens grunnleggende metodikk, med den eneste merkbare hensikten å fortelle finansmarkedene at banken vil besørge dem enda mer penger, i all evighet.
«Lave renter for alltid!» proklamerte Wall Street Journal, og erklærte at strategien vil føre til «flere økonomiske manier, panikk-tilfeller og krasj». Finansmarkedene jublet, med alle tre børsindekser nå i positivt terreng for året, til tross for det som har blitt kalt den verste økonomiske krisen i fredstid på et århundre.
Millioner kutter ned på utgiftene til mat fordi Kongressen nektet å forlenge de føderale nødssituasjonsytelsene for arbeidsledige. Jeff Bezos, verdens rikeste mann, har imidlertid siden begynnelsen av året nesten doblet sin formue, og ble den første personen med en personlig nettoformue på $ 200 milliarder [NOK 1,76 billioner; dvs. 1 757,44 milliarder].
I bakgrunnen er det tiltakende advarsler om at det økonomiske arragementet som ga opphav til Amerikas «ublue privilegium» – dollarens hegemoni – kan gå mot en slutt, med prisen på gull som setter rekord etter rekord.
Ute av stand til å konkurrere med Kinas raskt utviklende teknologisektor, som på flere sentrale områder har har stilt USA i skyggen, fremprovoserer Washington en ny «kald krig» med Beijing. Amerika har vært kontinuerlig i krig i tre tiår, men landets innsats for å få gjenerobret Midtøsten har vært en katastrofe. Landets forvokste militærmaskin er under vesentlig belastning. I simulerte krigsspill-konflikter klager innsidere over at Kinas militære slår USAs. Og likevel, dag for dag kommer de to landene nærmere et militært sammenstøt.
De toksisk effektene av ulikhet, reaksjon og krig – med deres påfølgende sosiopatiske frakobling av menneskelig lidelse – blir uttrykt i Amerikas katastrofale respons på pandemien, med den grimme beskatningen av nesten 200 000 dødsfall.
Den eneste bekymringen for Det hvite hus, lokale delstatsregjeringer, bymyndigheter og de største selskapene er å feie infeksjoner under teppet, for å begrense foretakenes juridiske erstatningsansvar og betalt arbeidsfravær. Antallet gjennomførte tester avtar vedvarende, og Det hvite hus krevde sist uke sjokkerende at de som blir eksponert for sykdommen ikke anbefales testet.
«Hvorfor betyr de døde ingen ting?» spør en spaltist i militærbloggen Defense One. Endeløse kriger – «militæreventyr i utlandet som tok ... menneskeliv ... med nesten hensynsløs uomtenksomhet» – har «bedøvet» Amerika mot død, argumenterer han. Massedød har faktisk blitt så institusjonalisert at kveldsnyhetene ikke engang rapporterer de daglige dødsfallene.
World Socialist Web Site forklarte i sin 2017-uttalelse, «Palass-kupp eller klassekamp», at Demokratenes opposisjon mot Trump er sentrert på utenrikspolitiske anliggender. De har krevd en mer aggressiv politikk overfor Russland og Kina, og til-og-med orkestrerte hans riksrettstiltale [‘impeachment’] utelukkende basert på påstander om at han ikke i tilstrekkelig grad støttet Ukraina i landet «varme krig» med Russland.
Samtidig har Demokratene siden Trump ble valgt jobbet på to-parti-fellesbasis med Det hvite hus for å få kuttet selskapsbeskatningen, få bygget opp Trumps personlige Gestapo-grensepatrulje-enheter, og de har gjennomført den største redningen av storselskaper i menneskehetens historie gjennom loven CARES Act.
Denne retningsorienteringen videreføres i 2020-valget. Faktisk har Det demokratiske partiet smidd en koalisjon av høyreorienterte tidligere Republikanere, generaler, representanter for statens etterretningsbyråkrati, medlemmer av finansoligarkiet, og mest av alt, de velstående forstedene, som vedvarende blir påkalt som partiets måldemografi.
Med andre ord, Det demokratiske partiet stiller til 2020-valget som en gjentakelse av 2016-valget, som resulterte i Hillary Clintons nederlag i Electoral College – delstatenes valgdelegater, som fastslår det endelige valget – til tross for at hun vant velgernes avstemming med mer enn tre millioner valgsedler.
Trump omtaler valget som en «borgerkrig», som han bemerket i forkant av sin riksrettstiltale, der alle metoder for politisk, militær og paramilitær kamp er tillatt. Hans Demokrat-opponenter ser derimot denne konflikten som, med tidligere president Barack Obamas formulering, en «intramural scrimmage» [intern kjekling], der den største feiltakelsen ville være å spille for røft.
Bortenfor konfliktene i Washington er det imidlertid en annen politisk kraftfaktor som trer inn på scenen. I løpet av de siste månedene har arbeidere i store produksjonsanlegg på tvers av hele USAs industrielle heartland, så vel som lærere over hele USA, begynt å danne grunnplankomiéer for å motsette seg selskapenes og delstatsregjeringenes bestrebelser på å tvinge dem tilbake til arbeid under stadig mer usikre beingelser.
Millioner av arbeidere og unge mennesker har deltatt i massedemonstrasjoner – de største protestene i amerikansk historie, ifølge noen – mot politivold og Trump-administrasjonens utplassering av føderale tropper til amerikanske byer.
Uansett hvor mye Trump raser og raljerer, og blåser seg opp til etterligning av Mussolini, vil neste fase av amerikansk politisk liv være en bevegelse, ikke til høyre, men til venstre, i en voksende sosial og politisk offensiv fra arbeiderklassen.
Denne bevegelsen har enda ikke funnet sitt lederskap. Men det kommer. Den opptrappede sensuren av World Socialists Web Site, og de domstol-sanksjonerte bestrebelsene på å få holdt Socialist Equality Partys kandidater Joseph Kishore og Norissa Santa Cruz vekk fra valgseddelen, taler til den gjennomgripende frykten innen styringsklassen for at revolusjonær sosialisme skal finne et massepublikum.
Amerika er på vei inn i en revolusjonær krise, der det sentrale kjennetegnet vil være sammenfallet av trotskismens historiske tradisjoner, representert av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), med arbeiderklassens globale massebevegelse.