General Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefer [chairman of the Joint Chiefs of Staff], den høyest rangerte amerikanske militæroffiseren, sendte fredag ut en uttalelse om at det amerikanske militæret ikke ville ha noen rolle i løsing av eventuelle tvister som måtte oppstå fra 2020-presidentvalget.
Som svar på et brev fra to Demokrat-medlemmer av Representantenes hus, Elissa Slotkin fra Michigan og Mikie Sherrill fra New Jersey, skrev Milley: «I tilfelle en tvist om et eller annet aspekt av valget, er amerikanske domstoler og den amerikanske Kongressen ved lov pålagt å løse eventuelle tvister, ikke det amerikanske militæret. ... Jeg forutser ingen rolle for de amerikanske væpnede styrker i denne prosessen.»
«Jeg og hvert medlem av de væpnede styrker avlegger en ed om å støtte og forsvare USAs Konstitusjon, og å følge de lovlige ordre gjennom kommandokjeden,» fortsetter hans uttalelse. «Vi vil ikke vende USAs Konstitusjon ryggen.»
Slotkin og Sherrill sendte sitt brev til general Milley og til forsvarsminister Mark Esper etter en høring i juli for Husets komité for de væpnede styrker [House Armed Services Committee] om Trumps trussel om å appellere til militæret for å få undertrykt protestene som brøt ut etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis den 25. mai.
Den 1. juni truet Trump med å påkalle Oppstandsloven fra 1807 [Insurrection Act] og sende militæret ut på gatene i amerikanske byer for å undertrykke protestene. Etter å ha møtt motstand fra Esper, Milley og militære toppoffiserer, både aktive og pensjonerte – fordi de anså en militær intervensjon som politisk og praktisk uforberedt – trakk Trump seg og påkalte ikke 1807-loven, selv om han i flere dager fikk tropper utplassert til Washington DC.
At den øverste generalen skulle føle det nødvendig å utstede en erklæring «for dokumentasjonens del», for å si det sånn, om at militæret ikke vil avgjøre utfallet av 2020-presidentvalget, er en ekstraordinær manifestering av de politiske spenningene i USA.
Trump har gjentatte ganger antydet at han ikke vil akseptere et ugunstig resultat av 3. november-avstemmingen, og hans Demokrat-rival, tidligere visepresident Joe Biden, har sagt at kanskje må militæret fjerne Trump fra Det hvite hus på innvielsesdagen den 20. januar 2021, skulle han nekte å forlate.
Bidens kommentarer og hans støttespilleres posisjonering, som Slotkins og Sherrills, gjør militæret og ikke det amerikanske folket, til de endelige voldgiftsdommere for 2020-valget. Dette i seg selv viser at ingen av kapitalistpartiene, Det demokratiske eller Det republikanske partiet, har noen seriøs forpliktelse for å bevare demokratiske styreformer.
Milleys kommentarer, så langt de rekker, fremstilte militæret som å følge konstitusjonelle prosedyrer. «Konstitusjonen og USAs lover og delstatene fastsetter prosedyrer for å gjennomføre valg, og for å løse tvister om utfallet av valgene,» skrev han. «Delstatenes og den føderale regjeringen har kvalifiserte embetsrepresentanter som fører tilsyn med disse prosessene, i henhold til disse lovene. Vi er en nasjon av lover. Vi følger rettsstaten, og har gjort det hva angår tidligere valg, og vil fortsette å gjøre det for fremtiden.»
Under Konstitusjonen har president Trump ingen rolle i avgjørelsen om 2020-valgutfallet. Stemmene telles under tilsyn av delstatenes regjeringer, ikke av den føderale regjeringen, og valgdelegater for den vinnende kandidaten i hver delstat møtes i hver delstats hovedstad i desember for å avgi deres stemmer. Hver delstats valgdelegatstemmer telles formelt av den nyvalgte Kongressen i begynnelsen av januar, og vinneren av valgkollegiet [Electoral College] innsverges som president den 20. januar.
Det er mange potensielle forviklinger i denne prosessen. Dersom den populære avstemmingen [dvs. flest avgitte valgsedler] i en delstat viser et knapt resultat, eller dersom det er en påstått konflikt mellom de fysisk avleverte valgsedlene og post-innsendte valgsedler – høyst sannsynlig med tanke på nonstop-fordømmelsene av post-innsendte valgsedler fra Det hvite hus – kan vinneren av en delstats valgberettigede velgeres valg bli omtvistet.
Dette er spesielt tilfelle i de delstatene der kontroll over delstatens regjering er splittet, eller der partiet som kontrollerer delstatens regjering støtter kandidaten som taper velgernes valg i denne delstaten. Blant delstatene der det kan bli aktuelt at det reises spørsmål om valgresultatene, er Pennsylvania, Michigan, Wisconsin og North Carolina, alle med Demokrat-guvernører og Republikaner-kontroll over delstatenes lovgivende forsamlinger, og Ohio, Iowa, Florida, Georgia og Texas, med Republikaner-kontrollerte delstatsregjeringer, men der Demokraten Biden leder på meningsmålingene, eller det er likt mellom rivalene.
Den endelige beslutningen om å godta delstatens valgseddelopptelling hviler på Representantenes hus, som kontrolleres av Det demokratiske partiet. I tilfelle valgkollegiet [Electoral College] er fastlåst med uavklart resultat vil Representantenes hus velge presidenten, men da i en avstemming der hver delstats delegasjon avgir én stemme, uavhengig av størrelsen på delstatens befolkning. For øyeblikket kontrollerer Republikanerne 26 delstatsdelegasjoner, til tross for deres minoritetsstatus, mot 22 for Demokratene, med to delstater splittet jevnt.
Som denne diskusjonen tydeliggjør er det utallige muligheter i denne prosessen for høyreorienterte krefter, som arbeider gjennom begge kapitalistpartiene så vel som utenfor dem, til å kunne intervenere og forsøke å få manipulert resultatet.
Spørsmålene reist av Slotkin og Sherrill berører noen av disse potensielle landminene. De spurte Milley om det faktum at amerikansk militærjustis [Uniform Code of Military Justice] «kriminaliserer mytteri og oppvigleri», og om kravet at militæret bare følger legitime ordrer.
Milley svarte: «Jeg erkjenner at det bare er én legitim president i USA om gangen.» Dette reiser spørsmålet om hvordan militæret ville identifisere den «legitime presidenten», siden dét er selve saksanliggendet reist av valget og under overgangsperioden fra valg til innvielse.
Den amerikanske toppgeneralen svarte også indirekte på et åpent brev publisert av to velkjente tidligere offiserer, John Nagl og Paul Yingling, den 11. august i The Atlantic, der de advarte for at Trump «aktivt undergraver vårt valgsystem og truer med å forbli i embetet i trossing av vår Konstitusjon», og de appellerte til Milley om å forhindre «det en-gang-utenkelige scenarioet for autoritært styre».
Nagl og Yingling er neppe demokratiets paragoner. De kom til prominens som oberstløytnanter under Irak-krigen, da de meldte en skoldende internkritikk av senioroffiserers rigiditet og manglende fleksibilitet konfrontert med et voksende opprør fra den irakiske befolkningen. Nagl gikk videre til å utarbeide den amerikanske hærens offisielle counterinsurgency manual, dvs. antiopprør-håndboka.
Kongressrepresentantene Slotkin og Sherrill meldte en kort uttalelse der de ønsket Milleys respons velkommen. Deres rolle i denne utvekslingen er politisk betydningsfull. De er 2 av de 11 nye Demokrat-kongressmedlemmene som kom direkte fra militær-etterretningsapparatet til Representantenes hus ved 2018-valget.
Disse CIA-Demokratene, som WSWS har betegnet dem, har spilt en stadig mer fremtredende rolle i partiaffærer, først ved å besørge det avgjørende presset til fordel for riksrettstiltalen av Trump [‘impeachment-prosessen’] for hans forsinkelse av militærbistanden til Ukraina for landets krig med Russland-støttede separatister, deretter i bakkingen av Biden som den nominerte presidentkandidaten mot mer liberale rivaler.
Slotkin, en mangeårig CIA-offiser som var utplassert til Irak i tre perioder, henviste til sin erfaring med byrået for hennes vurdering om hvordan «presidenten siden slutten av april, eller begynnelsen av mai, har sådd disse frøene om tvil over resultatet av vårt valg,» la til: «Det er en lang historie og en mørk historie for å ha lovhåndhevelsen, eller uniformert militære tilstede i valglokalene ...»
Med andre ord, det CIA har bidratt til å organisere i dusinvis av land rundt om i verden – bruken av militæret og politiet for å undertrykke demokratiske rettigheter og styrte regjeringer – beskriver den tidligere CIA-agenten nå som retningen for USAs regjeringspolitikk under Trump.
Konflikten mellom Trump og Slotkin handler ikke om demokrati versus diktatur, men om hvilken form for autoritært styre som skal pålegges det amerikanske folk: Det personlige diktaturet til en vordende Mussolini, eller en Demokrat-administrasjon basert på støtten fra militær-etterretningsapparatet og orientert mot krig med Russland, Kina eller begge.
Forfatteren anbefaler også:
The CIA Democrats in the 2020 elections
[20. august 2020]
After the US election, an escalation of the Mideast war
[29. oktober 2014]