Med-stifter av Iraq Body Count: WikiLeaks avslørte massive tall på sivile ofre for et globalt publikum

Professor John Sloboda, medstifter av medieinitiativene Iraq Body Count [Tapstall i Irak] and Every Casualty Worldwide [Hver offer i hele verden], vitnet for Julian Assanges utleveringshøring torsdag formiddag. Han beskrev den verdensomspennende innvirkningen av WikiLeaks’ journalistikk for avsløringen av sivile tap i Irak, og avviste blankt aktoratets påstander om at Assange hadde en «likegyldig» holdning til redigeringen av sensitive dokumenter.

Sloboda jobbet i oktober 2010 sammen med WikiLeaks og et konsortium av nyhetsorganisasjoner for å publisere Iraq War Logs [Irak-krigslogger], som han i retten beskrev som «det største enkeltbidraget til kunnskap om sivile ofre i Irak-krigen», som avslørte «anslagsvis 15 000 til da ukjente dødsfall ... selv om rapportene ikke var nye, ble det ofte tillagt viktige detaljer».

Amerikanske soldater angriper en iraker [Foto: AP Photo]

WikiLeaks brakte denne informasjonen «til det største globale publikum med én enkelt utgivelse». Det har ikke vært noen sammenlignbare åpenbaringer det siste tiåret. «Alle [de registrerte sivile dødsfallene] som var unike for Loggene i 2010, er fremdeles unike ... Irak-krigsloggene er fortsatt den eneste kilden til disse hendelsene.»

I tillegg til ikke-rapporterte sivile tap, avslørte Irak-krigsloggene mange spesifikke tilfeller av krigsforbrytelser, deriblant drap av irakere som forsøkte å overgi seg, og menneskerettighetsbrudd som inkluderte tortur og summarisk henrettelse.

Sloboda fortalte retten at han og hans kolleger henvendte seg til WikiLeaks med et tilbud om å bistå til kryssreferering av de lekkede dokumentene med detaljene om dødsfall som allerede var samlet av Iraq Body Count. Han beskrev Assanges respons på dette tilbudet, og sa: «Han var så absolutt åpen for det, og imøtekommende ... etter vårt første seriøse møte med ham, foreslo han straks at vi ble med i et konsortium av andre medieorganisasjoner, som inkluderte Guardian, New York Times og andre, som hadde før-publiseringstilgang til loggene, slik at vi kunne gjøre noen foreløpige analyser og ha noe seriøst og rigorøst å si [om dokumentene] før de ble utgitt i deres sterkt redigerte form.»

På spørsmål om redigeringsprosessen sa Sloboda at den «påla oss, fra helt tidlig av i våre sammenkomster med Mr. Assange og resten av hans teamet, at målet var en veldig, veldig stringent redigering av Loggene før publisering ... Det var målet til Assange og WikiLeaks.» Dette ble gjort «for å sikre at ingen informasjon som kunne skade levende personer, medregnet informanter eller andre, skulle være til stede i versjonen av Loggene som ble offentliggjort».

Sloboda forklarte: «Det var betydelig press på Assange og WikiLeaks for å skynde seg, fordi [medie-] partnere ønsket å publisere. Dette presset ble konsekvent og tydelig avvist. De kunne ikke publiseres før en redigering var oppnådd som alle var fornøyd med. Dette ble fastholdt, konsekvent, uten unntak, hele tiden vi var sammen med Mr. Assange og hans organisasjon.»

Forsvarsadvokat Florence Iveson oppsummerte den endelige løsningen for redigeringen av dokumentene som en «møysommelig prosess» som «tok uker». Sloboda sa seg enig og forklarte at Irak-krigsloggene som ble utgitt i 2010 «ble over-redigert av forsiktighetshensyn ... tilnærmingen som ble tatt var å være overforsiktig og under visse omstendigheter, muligens, etter videre etterforskning, å om-redigere.»

I løpet av ettermiddagssesjonen ble vitnesbyrd hørt fra ekspertvitnet Carey Shenkman, om historien for US Espionage Act [den amerikanske spionasjeloven], som danner grunnlaget for 17 av de 18 tiltalepunktene mot Assange.

Shenkman, en New York-basert konstitusjons- og borgerrettighetsadvokat, er medforfatter av boka A Century of Suppression: The Espionage Act from WWI to the War on Terror (2016). Han vitnet om anvendelsen av spionasjeloven gjennom det tjuende århundre, og dens vidtrekkende utvidelse mot Assanges virksomhet som journalist og forlegger.

På spørsmål fra forsvarets Mark Summers QC om å forklare hvor bred loven var, svarte Shenkman: «Spionasjeloven ble født ut av det som av enhver seriøs First Amendment-akademiker anses å være en av de mest repressive periodene i USAs historie. Under den første verdenskrigen var det opprinnelig sterk motstand mot USAs inntreden i krigen, men det endret seg.»

Shenkman utdypet: «I hovedsak var spionasjeloven del av en samling lover som ett år senere også inkluderte Sedition Act [Oppvigler-loven], som ble Woodrow Wilsons viktigste redskap for det han kalte, med hans egne ord, ‘den faste hånden av streng undertrykking’ mot amerikansk opposisjon mot deltakelse i krigen.»

Presidenten fra Det demokratiske partiet anså spionasjeloven som det viktigste redskapet mot dem som forsøkte å «injisere illojalitetens gift inn i våre mest kritiske affærer». Shenkman forklarte at Wilsons administrasjon «søkte sensurfullmakter mot pressen, som ble kraftig avvist av Kongressen. Så, det spionasjeloven gjorde var å pålegge straffer for kritikk av krigen, den påla straffer for kommunikasjon av informasjon om krigen.»

«De første 2 000 rettsprosessene mot nesten 2 500 hundre individer var politiske forfølgelser i henhold til spionasjeloven. De inkluderte rettforfølgelse av arbeiderlederen Big Bill Haywood, som var leder for fagorganisasjonen International Workers of the World, eller IWW. Han ble stilt for retten i en en masse-prosess i henhold til spionasjeloven. Det ble også Eugene Debs, som den gangen var leder for Socialist Party i USA. Han var partiets presidentkandidat – det var det tredje største politiske partiet i USA. Debs ble dømt til ti års fengsel i henhold til spionasjeloven, på grunn av en tale han holdt i Canton i Ohio, som ble kalt den mest berømte protesttalen i sin tid.»

Shenkman sa at loven var «ekstraordinært bred» i omfang. Dens historiske opprinnelser «viste hvorfor dette var tilfelle».

Som svar på et spørsmål fra Summers om juridiske eksperters og akademikeres holdning til loven, sa Shenkman: «Jeg kan trygt si at spionasjeloven er en av de mest omstridte lovene i USA, for enhver seriøs forsker av konstitusjonell lov, First Amendment eller nasjonal sikkerhetslov.»

I kjølvannet av spionasjelovens anvendelse i Pentagon Papers-saken ble disse bekymringene forstørret. Shenkman refererte til Harold Edgars og Benno C. Schmidt Jr.s autoritative 1973-artikkel i Columbia Law Review. «Deres konklusjon var at det var en utrolig forvirring rundt lovens omfang, og de mente at det virkelig var opp til påtalemyndighetens skjønn å sikre at dens bestemmelser ikke ble påberopt mot uskyldige borgere.»

Summers spurte om et slikt «påtalemyndighetens skjønn» hadde gitt en «robust beskyttelse» mot slik målretting av uskyldige. Shenkman svarte at det ikke hadde gjort det, fordi det ikke var «noen juridisk avgrensning i spionasjeloven mot dens potensielle anvendelse mot et individ som formidler nasjonal forsvarsinformasjon til noen uautorisert til å motta den.»

Dette var et forbud som «potensielt kunne gjelde for hvem som helst, enten det er et medlem av media, [eller] om det er en vanlig borger i Storbritannia, som re-tweeter på sosialmedier eller media, enten det er tredje-person eller femte-person.»

Shenkman sa at det ikke var noe offentlig interesse-forsvar for varslere under spionasjeloven. Loven begrenset heller ikke straffeforfølgelse til distribueringen av gradert informasjon, men til nasjonal forsvarsinformasjon – en langt bredere kategori.

Han bekreftet at det ikke var noen presedens i amerikansk historie for tiltale av en utgiver i henhold til spionasjeloven. Mens påfølgende administrasjoner hadde vurdert slike rettsforfølgelser – tilbake til Roosevelts storjury i 1942 mot The Chicago Tribune og medregnet påfølgende storjuryer under Truman (Amerasia), og Nixon (Pentagon Papers og Boston Grand Jury) – ble disse deretter droppet.

Advokat Clair Dobbins lengre kryssutspørring av Shenkman, på vegne av den amerikanske regjeringen fulgte. Den var satt til å fortsette fredag.

Loading