Nicky Hager, gravejounalist fra New Zealand, vitnet for Julian Assanges utleveringshøring på fredag formiddag. Hager har lang erfaring fra rapportering om imperialistvold og intriger. I 2017 utga han boka [engelsk tekst] Hit and Run med medforfatteren Jon Stephenson, som avslørte drap av sivile i Afghanistan, begått av New Zealands og USAs tropper. Han jobbet med WikiLeaks fra november 2010 med utgivelsen av de amerikanske diplomatkablene [meldinger fra ambassader og utestasjoner til utenriksdepartementet], og anvendte andre av deres publiseringer for sitt skrivearbeid.

Hager forklarte at seriøse journalister rutinemessig gjør bruk av gradert materiale når de rapporterer om konflikter og potensielle statsforbrytelser. Han sa at dette var «generelt umulig ... uten tilgang til kilder som de berørte myndighetene anser som sensitive og forbudte. Følgelig er informasjon merket som gradert, viktig for å tillate journalistikken å utføre sin rolle i informeringen av allmennheten om krig, muliggjøre demokratiske beslutningsprosesser og avskrekke forseelser.»

Hager sa at krigsloggene fra Irak og Afghanistan og de amerikanske ambassadekablene, besørget av WikiLeaks, var dokumenter «av den høyeste offentlige interesse – noe av det viktigste materialet jeg noensinne i mitt liv har anvendt». Med henvisning til «Collateral Murder»-videoen, som distriktsdommer Vanessa Baraitser grep inn for å stoppe ham fra å beskrive i sin helhet, sa han: «Etter skytingen hørte man pilot og medpilot utveksle: ‘Look at those dead bastards [Se på de døde bastardene],’ og den andre som repliserte: ‘Nice’ [Flott] ... Det er min oppfatning ... publiseringen av den videoen og de ytringene tilsvarte George Floyds død og hans siste ord ‘Jeg får ikke puste.’ De hadde en dyp innvirkning på verdensopinionen.»

Påtalemyndighetens advokat James Lewis QC startet sitt kryssforhør på den vanlige måten med å insistere på at Assange ikke var siktet i forbindelse med videoen «Collateral Murder». Hager repliserte: «Måten informasjon påvirker verden gjennom nyheter, media og offentlig debatt, er ikke på en ryddig, segmentert måte som det som kan skje i en rettssal. ... Krigsdagbøkene og ambassadekablene og Guantanamo-materialet og Apache-angrepet [videoen fra angrepshelikopteret] angår verden som en helhet, og ikke bare fragmenterte delbarheter.»

Da Lewis stilte ei rekke spørsmål om hvorvidt Hager ville ha «konspirert» med en kilde, sa han at spørsmålet var «basert på en grunnleggende misforståelse av arbeidet som en som meg gjør ... vi jobber med mennesker som i de fleste tilfeller bryter loven når de hjelper oss. Vi må snakke gjennom med dem hvordan de kan hensynta deres egen situasjon.»

Etter Hagers vitnesbyrd leste forsvarsadvokat Florence Iveson opp et sammendrag av en uttalelse fra Assange-advokat Jennifer Robinson. Hun beskrev å være til stede på et møte i august 2017 mellom Assange, Donald Trump-medarbeider Charles Johnson og kongressmedlem Dana Rohrabacher, arrangert på sistnevntes forespørsel. Ifølge Robinson hevdet de å handle på vegne av president Trumps autoritet, og presenterte Assange en «vinn-vinn-løsning». Dersom Assange ville navngi sin kilde for de amerikanske 2016-valglekkasjene fra Det demokratiske partiet, da ville Assange bli tilbudt en benådning, forsikring eller en avtale. Assange avviste å gi fra seg noen informasjon, og Rohrabacher returnerte til USA med løfte om å diskutere saken med presidenten.

Påtalemyndigheten responderte kort at de aksepterte Robinsons rapport som sann, men ikke påstandene fra Rohrabacher og Johnson om at de representerte Trump.

Deretter fulgte en utveksling mellom de to juridiske teamene og dommeren om det neste vitnet, Khalid El-Masri måtte fremstilles i retten, eller bare skulle få sin skriftlige uttalelse oppsummert av forsvaret.

Den tysk statsborgeren El-Masri ble feilaktig identifisert som en terrorist, og ble under ei reise i Makedonia i 2004 overlevert til CIA og overført til en «black site» [et hemmelig fensel] i Afghanistan, hvor han i fem måneder var fengslet og ble torturert, inntil han ble løslatt uten noen unnskyldning. Han reiste i 2012 en vellykket sak ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) og har nå en sak gående mot USA ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Det ble til slutt avtalt at El-Masri ikke skulle fremstilles for å vitne. Assange intervenerte: «Jeg nekter at det tillates sensur av et offer for tortur i denne retten.» Han fikk igjen tilsnakk og ble brakt til taushet av Baraitser. WikiLeaks-grunnleggeren spurte om et avbrudd da hans advokat Mark Summers QC begynte å oppsummere El-Masris uttalelse, for en anledning til å instruere sine representanter.

Da retten fortsatte beskrev Summers hvordan El-Masri, med hans egne ord, av CIA ble «slått, bundet, påsatt hette, sodomert ... gitt bedøvelsesmidler og gjort bevisstløs» for deretter å bli fløyet til Afghanistan, hvor han ble «holdt i ei betongcelle, naken, ydmyket, med ei bøtte for toalett» og ble avhørt. Da han endelig ble løslatt ble han fløyet til Albania, «kjørt opp en fjellvei, og beordret å komme seg ut.»

Tilbake i Tyskland søkte han rettferdighet for det som hadde skjedd ham. «Regjeringer, både hans egen og de som han oppfattet som ansvarlige for det som hadde blitt gjort med ham, prøvde å diskreditere ham og hans beretning, for å få brakt ham til taushet.» Da en internasjonal arrestordre til slutt ble utstedt av påtalemyndigheten i München for CIA-rendition-teamet, ble denne ikke fullbyrdet [dvs. gjort gjeldende i USA]. «Det ble klart i 2010-2011, da WikiLeaks publiserte diplomatkablene, at USA hadde lagt press på Tyskland for ikke å gi arrestordren noen effekt.» Diplomatkablene ble lagt til grunn av EMK i hans sak i 2012, som han vant.

På ettermiddagen fortsatte kryssutspørringen av Carey Shenkman, den amerikanske akademiske konstitusjonsjuristen, om anvendelsen av spionasjeloven mot Assange. Dagen før hadde Shenkman fortalt retten: «Jeg trodde aldri, basert på historien, at vi ville se en tiltale som skulle se ut som dette,» og han beskrev anklagene som «i all sannhet, ekstraordinære».

Shenkmans skriftlige vitnesbyrd, innsverget dagen før, hadde imidlertid lokalisert «Assange-presedensen» midt i et voldsomt angrep på First Amendment-rettigheter til ytringsfrihet og pressefrihet, fra både Obama- og Trump-administrasjonen. Der forklarte han: «Det ble startet flere straffeforfølgelser av mediekilder i henhold til spionasjeloven under administrasjonen til president Barack Obama enn under alle tidligere administrasjoner til sammen. Disse rettsforfølgelsene omfattet sakene mot Thomas Drake, Shamai Leibowitz, Stephen Kim, Chelsea Manning, Donald Sachtleben, Jeffrey Stirling, John Kiriakou og Edward Snowden. Disse tiltalte er forhindret fra å argumentere for at deres avsløringer ble gjort i offentlighetens interesse, eller for å avsløre korrupsjon, svindel eller krigsforbrytelser.»

I retten hadde advokat Clair Dobbin, for den amerikanske regjeringen, på torsdag henvist til uttalelser i 2013 fra Assanges amerikanske advokat, avdøde Michael Rattner, om at Obamas justisdepartementet «gikk etter WikiLeaks, i bøtter og spann».

Dobbin spurte Shenkman: «Hva har endret seg?» og utfordret forsvarets sak om at Obama hadde bestemt seg for ikke å reise tiltale.

Advokater for den amerikanske regjeringen har gjentatte ganger hevdet at Obamas justisdepartement ikke fattet noen beslutning om å oppheve forfølgelsen, og har pekt på en pågående storjuryetterforskning mot Assange.

Det som ble klart fra Shenkmans eget vitnesbyrd er at Trump-administrasjonen bygde på Obamas undertrykkende politiske arv, som rettsforfulgte avsløringer av nasjonal sikkerhetsinformasjon «mer aggressivt enn noen president i USAs historie» (Shenkman), og har overgått Obama-æraens antall rettsforfølgelser bare i løpet av én presidentperiode.

Fredagens kryssutspørring sentrerte seg om spionasjelovens omfang og rekkevidde, med amerikanske påtalemyndigheter som gjør det klart at journalister og media nå er et legitimt mål – spesielt de som anses som «ukonvensjonelle».

På vegne av aktoratet svarte Dobbins på Shenkmans korte gjennomgang av Espionage Act-trusler mot medieorganisasjoner for å ha publisert hemmeligheter – under presidentskapene til Roosevelt, Truman, Nixon, Ford og George H.W. Bush – med å si: «I de tilfellene du refererer, de er nesten alle eksempler på utgivere i en konvensjonell forstand. Med andre ord, seriøse nyhetskanaler som ansetter seriøse journalister om nasjonalt forsvar?»

Shenkman repliserte: «Nei, Beacon Press [etterforsket for publiseringen av Pentagon Papers] var publiseringsgreina av Unitarian Universalist Association. Dette var ofte ikke i det hele tatt utløp for hovedstrømsnyheter. De var ofte kanaler som hadde politiske synspunkter som ble oppfattet som i strid med administrasjonen, eller som avslørte hemmeligheter eller politiske retningslinjer som ble ansett som i opposisjon til den rådende politikken.»

Truman-administrasjonens spionasjesak mot Amerasia, «et lite nisjemagasin med et opplag for mindre enn 2 000 abonnenter», var tilsvarende politisk motivert. Journalen publiserte dokumenter som ble lekket av Kina-eksperter i USAs utenriksdepartement, som var kritiske til USAs politikk overfor Kina etter den andre verdenskrigen. «Som det kom ut senere var de høyt oppe i utenriksdepartementet rasende over dette, og av politiske årsaker ... brakte de frem en sak om konspirasjon i henhold til spionasjeloven.»

Shenkman responderte oppriktig på Dobbins antydning om at bare «seriøse nyhetskanaler» skulle være unntatt fra forfølgelse i henhold til spionasjeloven, og insisterte: «Det første endringstillegget [The First Amendment] gjør ikke noe slikt skille.»

Shenkman avviste Dobbins påstander om at WikiLeaks ble anklaget for opptreden som var fundamentalt forskjellig fra de tidligere publikasjonene han hadde referert. Eksempelvis ble Amerasias redaktører og journalister påstått å ha «konspirert for å ha fremskaffet og publisert dokumenter med innside-kilder», og Beacon Press publiserte Pentagon Papers «fordi de ønsket at et bibliotek av informasjon skulle være tilgjengelig for allmennheten, for akademikere ... som i min oppfatning er en forløper for den type filosofi som ligger til grunn for WikiLeaks.»

Der han pekt på målrettingen av WikiLeaks spurte Shenkman: «Er det et juridisk prinsipp for å begrense anvendelsen av denne loven ... eller er det en politisk avgrensning, for basert på min lesning av tiltalen, så er den helt politisk.»

Under fredagens siste sesjon leste Edward Fitzgerald QC inn i bevisdokumenteringen viktige utdrag fra en vitneuttalelse fra journalisten Dean Yates. Som Reuters’ byråsjef i Bagdads red zone [røde sone; til forskjell fra den sterkt bevoktede Green Zone] var Yates vitne til hendelser som utspilte seg rundt luftangrepet «Collateral Murder», som etterlot to Reuters-journalister døde.

Yates mintes: «Plutselig brøt det ut høylytt gråt og skriking fra de bakre delene av vårt kontor. Jeg husker fremdeles det forpinte ansiktet til den irakske kollega som kom stormende gjennom døra. En annen kollega oversatte: Namir og Saeed er drept.»

Yates beskrev hvordan dette uprovoserte drapet av sivile – Namir var fotograf og Saeed en respektert sjåfør/fikser – ble beskrevet av det amerikanske militæret: «Det er ingen tvil om at koalisjonsstyrkene var engasjert i kampoperasjoner mot en opprørsstyrke.»

Da Fitzgerald leste fra Yates’ uttalelse, meldte [dommer] Baraitser gjentatte ganger sine innsigelser der hun hevdet at hans beretning var irrelevant for saksprosessen. Gjennom hele høringen har amerikanske påtalemyndigheter hevdet at «Collateral Murder»-videoen ikke er del av saken mot Assange. Men som Fitzgerald argumenterte, etter å ha fått instruksjon fra sin klient, er videoen «Collateral Murder» koblet «udelelig» til WikiLeaks-dokumenteringen av det amerikanske stridsreglementet i Irak [Iraq Rules of Engagement] og er med navn oppført i den amerikanske tiltalen. Det var på grunnlag av dette stridsreglementet at Apache-besetningsmedlemmet «Crazy Horse 1-8» skjøt mot sivile, etterlot 18 døde og grufullt såret to barn.

Høringen var satt til å fortsette idag, mandag.