USA har nå passert den uhyrlige milepælen av 200 000 offisielle dødsfall av koronavirus, mer enn det totale antallet amerikanere som ble drept i den første verdenskrig, Korea og Vietnam til sammen. Den faktiske kostnaden, målt av «overtallige dødsfall» over tidligere års gjennomsnitt, har passert en kvart million. Verdensomspennende vil antallet drepte, basert på innrapporterte tall, overstige én million før slutten av inneværende måned.

Konfrontert med dette forferdelige regnskapet over menneskeliv erklærte USAs president Donald Trump mandag at viruset rammer «praktisk talt ingen». På et valgkampanjestevne i Toledo i Ohio uttalte han:

Det [koronavirus] rammer eldre mennesker, eldre mennesker med hjerteproblemer og andre problemer. Om de har andre problemer. Det er hvem det egentlig rammer. Der er det. ... Under 18 år, så godt som ingen. De har et sterkt immunforsvar, hvem vet? Dere ser. ... Av med hatten for de unge, for de har et helvetes immunforsvar. Men det påvirker så godt som ingen. Det er en utrolig sak.

Trump avsluttet sitt utsagn med krav om at skolene må gjenåpnes: «Se å åpne skolene deres. Alle, se å få åpnet skolene deres.»

Som et faktisk anliggende er Trumps påstand om at pandemien bare rammer «eldre mennesker» blatant falsk. Som han selv erkjente i mars, i et av opptakene utgitt av Bob Woodward tidligere denne måneden: «Nå viser det seg at det ikke bare er gamle mennesker» som er berørt av viruset. Tjue prosent av de som er drept i USA, eller mer enn 40 000 mennesker, var under 65 år.

Den langsiktige konsekvensen og de skadelige helsekonsekvensene for de som pådrar seg viruset og overlever, er fortsatt ukjente. Dessuten, med et tall for dødsfall som forventes å stige så høyt som til 400 000 innen utgangen av året, vil pandemien påvirke «praktisk talt alle», i form av et familiemedlems, en venns, lærers eller kollegas død eller alvorlige sykdom.

Selv for Trump, som man kan forvente nesten hva som helst fra, er det noe ganske skremmende med den likegyldigheten han omtaler hundretusenvis av menneskers død. Det å se dette i individuelle termer, som et uttrykk for den spesielle sosiopatiske personligheten til den nåværende innehaveren av Det hvite hus ville imidlertid tilsidesette den vesentlige betydningen. Trump snakker ikke bare for seg selv, men for en klasse.

Velvilligheten til å akseptere massetap, særlig av eldre, har et underliggende samfunnsøkonomisk fundament. Marx forklarte, i hans stemningsfulle økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, skrevet helt i begynnelsen av den industrielle kapitalismen, at kapitalistens holdning til arbeiderens liv er helt betinget av hans/hennes evne til å produsere profitt, det vil si til å arbeide.

Marx skrev, at så snart arbeideren blir fjernet fra denne arbeidsprosessen og merverdiproduksjonen, var han/hun:

«Uten arbeid, derav ingen lønn, og siden han/hun ikke har noen eksistens som menneske, men bare som arbeider, kan han/hun gå og grave seg ned, sulte i hjel, osv.» I relasjon til kapitalistøkonomien er «er behov for arbeideren bare dette ene behovet – det å opprettholde ham/henne mens de arbeider, og i den grad det kan bli nødvendig, det å forhindre at rasen arbeidere dør ut.» (Fra «Antithesis of Capital and Labour: Landed Property and Capital» [Antitesen Kapital og Arbeid: Landeierskap og Kapital])

Denne teoretiske innsikten antar, mer enn 175 år senere, en forbløffende virkelighet. Arbeideren som ikke lenger er i stand til å jobbe, er fra styringsklassens synspunkt mindre enn ubrukelig. Ikke bare produserer han/hun ikke profitt, men ressursene viet til helsetjenester for eldre er en avtapping av det som ellers kunne brukes til å støtte opp markedene eller finansiere krigsmaskina.

Disse betraktningene har animert styringsklassens respons på pandemien. Implikasjonene av holdningen til det massive tapet av menneskeliv er skremmende. Det var, tross alt, nazistene som initierte utøvelsen av medisinsk eutanesi [dødshjelp], berettiget med begrepet «liv uverdig å leve» (lebensunwertes Leben) – det vil si, de deler av befolkningen som ikke hadde noen rett til å leve, og som det var samfunnsnyttig å drepe.

For å være rett på sak, fra styringsklassens ståsted har virusets uforholdsmessige innvirkning på eldre og funksjonshemmede alltid vært ansett som en fordel. Før pandemien oppstod bemerket utallige rapporter fra styringsklassens tankesmier helsevesenets voksende kostnader på grunn av stigende forventet levealder, og det faktum at arbeidere lever år og ofte tiår etter at de pensjonerer seg. De advarte for innvirkningene på statsfinansene og militærutleggene.

Regjeringer over hele verden har vist et kriminelt nivå av likegyldighet overfor eldres skjebne av koronaviruset. I forrige måned publiserte New York Times en redegjørelse for Belgias respons, landet som har en av de høyeste dødsratene per innbygger av alle land, som fant at sykehus faktisk avviste eldre [engelsk tekst], selv om sykehusene aldri fylte deres kapasiteter. Nesten 6 000 pleiehjemsbeboere døde i landet.

I Sverige, landet som var banebrytende for strategien for «flokkimmunitet», angivelig for å fokusere på beskyttelse av de eldre, har ofrene likevel vært konsentrert på pleiehjem, særlig i Stockholm. Lena Hallengren, landets helse- og sosialminister, ble tvunget til å innrømme innen utgangen av april: «Vi mislyktes med å beskytte våre eldre. Det er virkelig alvorlig, og en fiasko for samfunnet som helhet.»

I Storbritannia, hvor tilfeller forventes å stige til 50 000 per dag som resultat av «flokkimmunitet»-politikken implementert av Johnson-regjeringen, dokumenterte den nasjonale fagorganisasjonen for sjukepleiere – Queen’s Nursing Institute – den forferdelige kostprisen på pleiehjem i månedene april og mai. En rapport i Independent i august bemerket at pleiehjem «ble satt under konstant ‘press’ for å ta imot koronaviruspasienter da pleietrengende som ble syke, på høyden av Covid-krisen, regelmessig ble nektet behandling av sykehus og [allmennpraktiserende] leger».

I USA, der Trump er i fronten for den morderiske «flokkimmunitet»-politikken, har han støtte fra hele det politiske etablissementet, fra Demokratene og New York Times (med spaltisten Thomas Friedman som introduserte uttrykket «kuren må ikke bli verre enn sykdommen»), til tidsskriftet Jacobin, innordnet med De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), som tilpasset seg Trumps politiske retninglinje i en artikkel publisert sist helg.

Følgekonsekvensen av politikken for «flokkimmunitet» er imperativet for å «normalisere død» i massiv skala. I mars definerte World Socialist Web Site styringsklassens respons på pandemien som en «ondartet forsømmelse» – det vil si den bevisste beslutningen om å minimere regjeringens respons på viruset, for å muliggjøre dets brede utbredelse. I løpet av de siste seks månedene har denne politikken utviklet seg til noe enda mer uhyggelig, det som kan kalles «sosial eutanesi».

Nå kan pandemien være av biologisk opprinnelse, men regjeringens respons er drevet av sosiale interesser og politiske imperativer. Den første nedtoningen av faren, utnyttingen av pandemien til å organisere en massiv overføring av formue til de rike, pådrivet for å få brakt arbeidere tilbake til fabrikkene, gjenåpningen av skoler og hele den politiske orienteringen for «flokkimmunitet» er ikke ganske enkelt produkt av Trump, men av kapitalistsystemet.

Arbeidere begynner å slåss imot. Grunnplan-sikkerhetskomitéer av lærere, bilproduksjonsarbeidere og andre seksjoner av arbeiderklassen blir etablert i USA og internasjonalt. En stemning av harme og opprør har animert massedemonstrasjoner mot politivold. Den brede massen av befolkningen forflytter seg til venstre. Hva styringsklassen gjør har ikke gått ubemerket hen.

Det kommer ned til dette: Arbeiderklassen slåss for liv, og styringsklassen står for død. Til den styrendende klassepolitikken for sosial eutanesi må og vil arbeiderklassen svare med sosialistisk revolusjon.