Tretten tidligere nationale presidenter krever en slutt på den britiske skueprosessen mot Julian Assange

Ei gruppe på 161 fremtredende internasjonale politiske figurer, derav tretten tidligere nasjonale presidenter, i tillegg til tidligere statsministre og nåværende eller pensjonerte medlemmer av nasjonale parlamenter, har kunngjort deres opposisjon mot den britiske skueprosessen av en utleveringsrettssak mot WikiLeaks-forleggeren Julian Assange, og har sluttet seg til kravene om hans umiddelbare løslatelse.

Undertegnerne har støttet et brev til den britiske regjeringen, i forrige måned publisert av gruppa av internasjonale jurister – Lawyers for Assange – som består av mer enn 150 juridiske eksperter fra hele verden, så vel som juristorganisasjoner bestående av lisensierte advokater som representerer store land og hele kontinenter.

Dette dokumentet var en grundig eksponering av litanien av overgrep som har vært begått mot Assange av den britiske og den amerikanske regjeringen, bl.a. nektingen av hans tilgang til sine advokater, hans manglende evne til å involvere seg i sitt eget forsvar, og hans fengsling i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, til tross for at han ikke er dømt for noen forbrytelse.

Advokatene var utvetydige, og de stemplet forsøket på å utlevere Assange fra Storbritannia til USA, hvor han står overfor livsvarig fengsling for å ha publisert bevis for krigsforbrytelser, som et brudd på folkeretten som umiddelbart må stanses. De advarte for at Assange ville bli utsatt for tortur og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling dersom han blir utlevert til sine amerikanske statsforfølgere, og de insisterte på nødvendigheten av hans ubetingede løslatelse og frihet.

Politikerne som har tatt opp dette forlangendet inkluderer José Luis Zapatero, statsminister i Spania (2004 til 2011), Alberto Fernández, president i Argentina (2019 og sittende), Dilma Rousseff, president i Brasil (2011 til 2016), Evo Morales Ayma, president i Bolivia (2006 til 2019), Luiz Inácio Lula da Silva, president i Brasil (2003 til 2010), Rafael Correa, president i Ecuador (2007 til 2017), Kevin Rudd, statsminister i Australia (2007 til 2010, og i 2013) og Jeremy Corbyn, leder for British Labour Party (2015 til 2020).

Fernández fra Argentina og president Nicolás Maduro i Venezuela er de to eneste nåværende statslederne som har støttet initiativet. Andre underskrivere inkluderer fremtredende nåværende nasjonale politikere fra Australia, Storbritannia og Tyskland, så vel som ei rekke embetsrepresentanter fra Latin-Amerika, som spenner fra ordførere til guvernører og ledende medlemmer av nasjonalforsamlinger.

Venezuelas president Nicolás Maduro sammen med den tidligere ekvadorianske presidenten Rafael Correa [Foto: Telesur]

Flere underskrivere tilla deres personlige støtteuttalelser for Assange til sin underskrift. Lula fra Brasil erklærte: «Dersom demokratene på denne planeten, medregnet alle journalister, alle jurister, alle fagforeningsorganiserte og alle politikere, ikke har motet nok til å gi uttrykk for deres forsvar for Assange, for at han ikke blir utlevert, da betyr det at vi har en stor mengde demokrater der ute som er løgnere. Assange må oppfattes som en helt for demokrati. Han fortjener ikke å bli straffet.»

Kevin Rudd advarte for at en vellykket amerikansk rettsforfølgelse av Assange vil åpne for bredere angrep på pressefriheten og journalister.

Bredden av underskrivere er en tiltale mot den amerikanske, den britiske og den australske regjeringen, og mot alle de som har tilrettelagt for forfølgelsen av Assange.

Uttalelsen besørger et glimt av den virkelige globale opinionen angående Assange-saken, som undertrykkes av lydige foretaksmedier.

Storbritannia, Magna Cartas opphavsland, og USA, grunnlagt på en revolusjon som erklærte helliggjøringen av «liv, frihet og jakten på lykke», blir i økende grad vurdert som bandittstater [‘rogue states’], som tråkker på internasjonale juridiske normer og bruker deres militære og diplomatisk makt til å mobbe og undertrykke verdens befolkning. Assange er derimot allment ansett som en heroisk størrelse, som har risikert alt for å avsløre sannheten for vanlige mennesker.

Åpningsukene av de gjenopptatte britiske utleveringshøringene ga utvilsomt underskrivere et løft. Rettsforhandlingene har vært preget av ytterligere overtramp, deriblant det amerikanske justisdepartements innmelding av det reviderte tiltaledokumentet etter at fristen var utløpt, med siktemål å forhindre muligheten for et forsvar, forsøk på å begrense vitneforklaringer og påstander fra aktoratets side om at den amerikanske regjeringen har «retten» til å bestemme hva journalister kan publisere eller ikke, uansett hvor i verden de måtte være.

Dette har bare utdypet den latente folkelige støtten for WikiLeaks-grunnleggeren, under betingelser av kapitalismens globale sammenbrudd, massiv fientlighet mot regjeringers kriminelt uaktsomme respons på pandemien, og en gjenkomst av klassekampen. Det er knapt en tilfeldig at så mange av underskriverne er fra Latin-Amerika, hvor massene har gjennomlevd mange tiår med amerikanske imperialistiske militærintervensjoner, kupp og diktaturer, og den fattigdom og undertrykking dette har vært ledsaket av.

Ved deres bleke gjenspeiling av sentimentene nedenfra uttrykker underskriverne utvilsomt de nasjonale politiske etablissementenes bekymringer.

For det første frykter de for at den nakne lovløsheten av Assanges forfølgelse risikerer ytterligere å diskreditere hele det politiske oppsettet de forsvarer, og kan bli fokuspunktet for bredere motstand mot krig og autoritært styre. For det andre er de bekymret for at Trump-administrasjonens påstand om at amerikansk lov gjelder utenom-territorialt, i hvert et hjørne av kloden, ikke bare vil bli brukt til å målrette modige journalister, men også politiske motstandere og alle som oppfattes som en hindring for amerikansk imperialisme.

Mange av politikerne som har støttet brevet er representanter for den søramerikanske «rosa bølga», det tidevannet av borgerlig-nasjonalistiske regjeringer som kom til makten de to siste tiårene, ved å posere som opponenter mot amerikansk imperialisme og anvende en vag venstre-populistisk retorikk for å berolige massene.

Dette prosjektet har kollapset, med installeringen av USA-støttede autoritære regimer over hele kontinentet, i mange tilfeller direkte tilrettelagt av den «rosa bølgas» ledere selv. Figurer som Brasils Lula, fra det feilbenevnte «Arbeiderpartiet», vant sine presidentverv ved å posere som forfektere av vanlige menneskers interesser, bare for å pålegge bankenes og den økonomiske elitens diktater.

Det å beskrive deres historikk for demokratiske rettigheter som middelmådig ville være en grov underdrivelse. Ned til hver enkelt av dem undertrykte lederne for den «rosa bølga» arbeideres streiker og protester, søkte å få innordnet seg med imperialismen, og baserte seg tungt på militæret.

Assange der han intervjuer den ekvadorianske presidenten Rafael Correa, før han i 2012 søkte politisk asyl i landets London-ambassade.

Den tidligere ekvadorianske presidenten Rafael Correa innvilget for eksempel Assange politisk asyl i 2012, i et viktig slag mot den amerikanske konspirasjonen mot WikiLeaks-grunnleggeren. Innen 2016 stengte hans regjering imidlertid i flere uker av Assanges internettilgang, på direkte ordre fra den amerikanske regjeringen.

Correa tilrettela for installeringen av sin etterfølger Lenín Moreno, som så handlet etter presedensen satt av sin forgjenger ved tidlig i 2018 å stenge ned Assanges kommunikasjon, før han året etter overleverte ham til hans amerikanske og britiske forfølgere, samtidig som hans regjering responderte på massedemonstrasjoner mot IMF-dikterte innstrammingstiltak ved å innføre det som regelrett var krigsrett.

Ekvadorianske demonstranter iført Assange-masker, kort tid etter at han i april 2019 ble utvist fra ambassaden

En lignende historie kan berettes for mange av de latinamerikanske underskriverne. Deres politiske prosjekt har falt sammen, mange av dem er i eksil eller de står overfor trusselen om politisk motiverte rettsforfølgelser, som utvilsomt øker deres følsomhet for den juridiske riggingen mot Assange.

Andre underskrivere er, for å være rett på sak, ganske enkelt politiske skurker.

Tidligere statsminister Kevin Rudd er en av de australske politiske lederne som da han var i embetet direkte muliggjorde forfølgelsen av Assange, bare for å «oppdage», år senere, at det å tiltale en journalist for å publisere sannferdig informasjon ville etablere en farlig presedens. Det må gjøres klart at slike individer, skulle det være i deres interesse, like gjerne kan snu seg mot Assange igjen, og kaste ham til ulvene.

Rudd i diskusjon med president Barack Obama i 2009 [Foto: Obama White House]

Jeremy Corbyn, den tidligere Labour Party-lederen, og hans skyggefinansminister John McDonnell, nektet på samme måte å mobilisere støtte for Assange da de var i innflytelsesrike stillinger, og nevnte ham ikke engang under fjorårets britiske valg.

I den grad begge to siden har kommet med flere uttalelser til forsvar for Assange, har det vært for å fremme illusjoner om at kampen for hans frihet kan føres videre gjennom nytteløse appeller til de britiske domstolene, parlamentet og statsapparatet, dvs. nettopp de kreftene som forfølger Assange.

Historikken over den ti-år-lange amerikanske forfølgelsen av Assange har mer enn demonstrert at dette perspektivet er ei blindgate, som dersom det ikke utfordres, vil resultere i Assanges utlevering og hans død i et CIA-fengsel.

Dreiningen må ikke være til parlamentene, men til arbeiderklassen, og til det folkelige sentimentet som disse politikerne som har støttet initiativet prøver å begrense og gjete inn bak de offisielle politiske etablissementene. Grunnlaget for en massebevegelse for å sikre Assanges frihet eksisterer i den enorme politiske misnøyen blant vanlige mennesker overalt, og i gjenoppblomstringen av arbeiderklassekampen, også i USA og Storbritannia.

Forfatteren anbefaler også:

Med britisk skueprosess som gjenopptas: Arbeiderklassen må forsvare Julian Assange!

[8. september 2020]

Loading