USAs utenriksminister Mike Pompeo innledet forrige torsdag en tre-dagers turné i Latin-Amerika, der han besøkte alle landene med grenser til Venezuela – Colombia, Brasil og Guyana – i tillegg til nabolandet Surinam. Besøksrunden var organisert til å sammenfalle med felles amerikansk-kolombianske krigsspill på Colombias nordlige Karibia-kyst. Disse handlingene var klart og tydelig rettet mot en eskalerende aggresjon mot Venezuela, i forkant av novembervalget i USA.
Den bøllete amerikanske utenriksministeren brukte også sin turné til å fremme det globale korstoget mot Kina, i parallell med at de militære spenningene mellom Washington og Beijing i Sør-Kinahavet og over Taiwan fortsetter å eskalere.
Pompeos besøksrunde begynte med en stopp i Surinam og Guyana, hvor han ikke bare møtte de to landenes nyvalgte presidenter, henholdsvis Chan Santokhi og Irfaan Ali, men også de lokale representantene for amerikanske energikonglomerater og gruveselskaper.
Begge lands økonomier har vokst som resultat av oppdagelsen av store offshore-oljereserver. ExxonMobil, som avdekket reservene utenfor kysten av Guyana i 2015, startet i desember i fjor produksjon under et arrangement som kun gir landet 50 prosent av inntektene, en utbyttende ordning som har blitt bredt kritisert av Guyanas befolkning.
Der han talte i Surinams hovedstad Paramaribo erklærte Pompeo det som en «spennende tid» for landets økonomi, med henvisning til oljereservene, samtidig som han argumenterte for at landet skulle tilpasse sine interesser til USA, heller enn Kina.
«Vi har sett det kinesiske Kommunistpartiet investere i land, og det hele virker storartet i utgangspunktet, og så kommer det hele rasende ned når de tilknyttede politiske kostnadene blir åpenbare,» sa han.
Både Surinam og Guyana har vært invitert av Beijing til å delta i Kinas globale handels- og infrastrukturinitiativ kalt Belt and Road, og begge har betydelige mengder kinesiske investeringer. Presidentene i begge land var forsiktige med sine kommentarer til Pompeos antiKina-kampanje. «Det var ikke et tema oppe til diskusjon, så det er ikke et spørsmål om å ta noe valg,» sa Santokhi.
Spurt om hvorvidt Surinams regjering ville tillate USA å anvendet landets territorium til å utføre militæroperasjoner mot Venezuela, uttalte Santokhi igjen at spørsmålet ikke ble diskutert, og sa at «Surinam er av den oppfatning at hovedsakelig må de politiske lederne i Venezuela løse sine interne anliggender.»
Pompeo fløy deretter videre til en lynkjapp tre-og-en-halv times stopp i Brasils Amazonas-delstat Roraima, der ha deltok i et foto-op ved et inntakssenter for venezuelanske flyktninger i delstatens hovedstad Boa Vista, hvor deretter hadde et møte med sin brasilianske kollega, utenriksminister Ernesto Araujo.
Den amerikanske utenriksministeren brukte besøket til å late som han var bekymret for de millioner av venezuelanere som har forlatt deres hjemland. Det overveldende flertallet har gjort det på grunn av den katastrofale tilbakegangen av den venezuelanske økonomien, under påvirkning av stupende oljepriser, et amerikansk sanksjonsregime ensbetydende med en krigstilstand, og de kapitalistiske politiske orienteringene gjennomført av den såkalte «bolivarianske sosialist»-regjeringen til president Nicolas Maduro, som forsvarer et parasittisk finansoligarkis interesser.
Det at Pompeo poserer som flyktningers frelser er hinsides hykleri. Tusenvis av venezuelanere som har forsøkt å komme inn i USA med deres asylforespørsler, ha blitt sendt tilbake over grensa til de elendige teltleirene og farlige grensebyene i Mexico, for der å måtte vente i det uendelige på at deres saker skal bli hørt. Samtidig forsøker Trump-administrasjonen å få deportert rundt 400 000 flyktninger fra land som El Salvador og Haiti, sluppet inn under den midlertidige beskyttelsen av TPS-programmet [Temporary Protected Status], med mange av dem som har levd i USA i flere tiår, og har barn født i USA. Og en nylig varslerklage [engelsk tekst] har avdekket forhold som ligner «en eksperimentell konsentrasjonsleir» ved et immigrantinterneringssenter der kvinner var utsatt for tvungen sterilisering ved hysterektomi.
Der Pompeo opptrådte sammen med Araujo på en pressekonferanse på en flybase utenfor Boa Vista, sa han: «Vi skal få kastet ham ut derfra,» med henvisning til Maduro, og han erklærte at det var Washingtons oppdrag å «forsikre at Venezuela har et demokrati».
Araujo, som har beskrevet klimaendringer som en oppfinnelse av «kultur-marxister» for å undergrave vestlige økonomier og styrke Kina, er ideologisk samstemt med Trump-administrasjonen og det ekstreme høyre i USA. Begge regjeringene har ført en kriminelt uaktsom og morderisk politikk som respons på Covid-19-pandemien, med like katastrofale resultater. Brasil har registrert det nest høyeste antallet dødsfall i verden – over 135 000 – bare etter USA, og det tredje høyeste antallet tilfeller, etter USA og India, med anslagsvis 4,5 millioner.
Den verdensomspennende pandemiens herjinger har så langt fra å begrense, bare forsterket den amerikanske imperialismens pådriv i retning av militær aggresjon i jakten på globalt hegemoni.
Hva Venezuela angår har Trump-administrasjonen fortsatt å opprettholde fiksjonen om at den selvutnevnte «midlertidige presidenten» Juan Guaidó representerer landets legitime regjering, til tross for at han mangler noen vesentlig folkelig støtte, og hans gjentatte mislykkede forsøk på å få til regimeskiftet forlangt av hans kontrollører i Washington.
Det meste av landets høyreorienterte opposisjon har snudd ryggen til Guaidó og hans korrupte klikk, og deler av opposisjonen har kunngjort deres deltakelse i det kommende parlamentsvalget planlagt for desember, til tross for at Washington har erklært valgene illegitime før de har funnet sted. Dette har bare ført Maduro-regjeringen til å vende seg ytterligere til høyre, der den i forrige måned benådet mer enn 100 høyreorienterte personer involverte i mislykkede kuppforsøk og terrorkomplotter, i håp om å få smidd en slags nasjonal enhet, med bistand fra EU og Tyrkia. Samtidig som Maduro-regjeringen innrømmer høyresiden straffefrihet har den fortsatt nådeløst å undertrykke streiker og sosiale protester nedenfra.
Washington har imidlertid ingen interesse av noe slikt kompromiss. Derfra opprettholdes insisteringer på regimeskifte og det fastholdes at militær intervensjon er et alternativ som forblir «på bordet».
Denne avgjørende komponenten i USAs politikk ble gjort helt klart og tydelig på den siste etappen av Pompeos turné, med hans ankomst sent fredag til Bogota i Colombia for samtaler med landets høyreorienterte president Ivan Duque. Besøket sammenfalt med amerikanske og kolombianske militæreøvelser kalt «Operasjon Poseidon», som involverte felles luftoperasjoner i parallell med marineøvelser, som simulerte «forbud, avlytting og nøytralisering av illigitime maritime mål».
Disse manøvrene, som den amerikanske utplasseringen av krigsskip og annet militærutsyr i Karibia, beordret av Trump-administrasjonen i april, blir utført under påskudd av å skulle bekjempe narkotikasmugling. Washington har latterlig nok prøvd å fremstille Venezuela som den viktigste kilden til narkotikastrømmen til USA, når deres egne byråer lenge har erkjent at Colombia står for mesteparten av narkotikatrafikken, som ikke går gjennom Karibia, men opp Stillehavskysten og gjennom sentralamerikanske land, også regjert av høyreorienterte regjeringer innordnet med Washington.
Militærøvelsene har foranlediget utbredte fordømmelser i Colombia, der domstolene fastslo at Duque hadde overskredet sin konstitusjonelle autoritet ved i juni å invitere amerikanske tropper tilbake til landet uten godkjenning fra landets Senat.
Colombia har vært rystet av masseprotester [engelsk tekst] mot et brutalt politimord, som i sin tur førte til massakren av 15 sivile kolumbianere. Samtidig som Pompeo ankom Bogotá utførte politiet razziaer og arresteringer av opposisjonelle, i et forsøk på å intimidere befolkningen i forkant av de landsomfattende protestene og streikene som var planlagt for sist mandag.
Trusselen om en krig mot Venezuela er nært knyttet til Washingtons samtidige trusler om militær aggresjon mot Iran, som i likhet med det søramerikanske landet lider under tyngden av en amerikansk «maksimalt press»-sanksjonskampanje. Denne forbindelsen har blitt eksplisitt med Trump-administrasjonens utnevnelse av Elliott Abrams som «Spesialrepresentant for Iran og Venezuela», etter at Brian Hook, den tidligere amerikanske utsendingen [US envoy] for Iran, i forrige måned sa opp sin stilling.
Under en presseorientering forrige onsdag sa Abrams at Washington de kommende dagene ville avdekke nye straffesanksjoner mot begge landene. Dette inkluderte USAs forestilling om at de har maktmidler for å kunne påkalle «snapback»-bestemmelsene i 2015-atomtraktaten JPOA [Joint Comprehensive Plan of Action], og gjeninnføre FN-sanksjoner som ble opphevet da Teheran inngikk avtalen med stormaktene. FNs sikkerhetsråd har avvist USAs posisjon, og insisterer på at Washington, etter ensidig å ha skrotet traktaten, ikke har noen bemyndigelse for å gjeninnføre FN-sanksjoner, som inkluderer den fristløse gjeninnføringen av et forbud mot konvensjonelle våpensalg til Iran, som er satt til å utløpe neste måned.
Media har vært ute av stand til å merke seg ironien i at Abrams tjener som forfekter for slike sanksjoner, etter på 1980-tallet å ha vært siktet for forbrytelser for hans rolle i Iran-Contras-affæren, som inkluderte illegale amerikansk våpensalg til Iran for å finansiere den ulovlige CIA-støttede Contras-krigen mot Nicaragua.
På sin pressekonferanse fordømte Abrams Venezuela for å ha «snudd seg til Iran, en annen internasjonal paria, og sendt landets gull for å få kjøpt bensin». Iran har skipet både bensin og kondensat, en naturgass nødvendig for å omdanne Venezuelas råolje til bensin. Forrige måned hevdet Washington å ha avskjært fire tankskip som fraktet iransk bensin til Venezuela. UAE-, Oman- og Storbritannia-baserte eiere av cargoen, fraktet ombord på gresk-eide tankskip, saksøker nå den amerikanske regjeringen og insisterer på at drivstoffet var på vei til Trinidad, bestemt for salg til Colombia og Peru.
Abrams fortalte forrige onsdag reportere at USA «følger med på hva Iran gjør» relatert drivstoff-forsendelser til Venezuela. Washingtons opptrappede sanksjoner mot begge landene, og trusselen om amerikansk militærkapring av iranske fartøy på åpen sjø, reiser faren for en ny og katastrofal krig.
Forfatteren anbefaler også:
Trumps «Svinebukta» i Venezuela
[8. mai 2020]