Én dag etter at USAs president Donald Trump erklærte at han ikke ville akseptere en fredelig maktoverføring i fall han skulle tape det kommende presidentvalget forskanset presidenten seg på sine bestrebelser for å forvandle valget til et coup d‘état – et statskupp.

Torsdag bekreftet Trump sin tidligere trussel om å ignorere valgresultatene der han erklærte: «Vi vil være sikre på at valget er ærlig, og det er jeg er ikke sikker på at det kan bli.»

Trump ser Høyesterett som en sentralarena for politisk kamp, som er hovedmotiveringen bak hans forsøk på å tving gjennom en erstatning for Ruth Bader Ginsburg før den 3. november. Han er forventet å kunngjøre sitt valg i løpet av helgen.

Trumps tiltak for å forberede et valgkupp er en klar intensjonserklæring for hva han ville gjøre dersom han skulle klare å holde på makten, som han ville anse som et mandat til å forvandle USA til et presidentdiktatur.

Men responsen fra Trumps nominelle politiske opponenter er en kombinasjon av evneveikhet og utmattelse. Så langt fra å kreve Trumps umiddelbare fjerning fra embetet, eller nedsettingen av en kongressetterforskning av Trumps kupp-planer, har Demokratene ikke tilbudt annet enn patetisk moralske appeller til Trump og Republikanerne, mens de dropper all opposisjon mot hans forsøk på å pakke rettsinstansen før valget.

House Speaker Nancy Pelosi bønnfalte praktisk talt Trump: «Hvorfor kan du ikke, bare for et øyeblikk, prøve å respektere din embedsed til USAs Konsitusjon.» Demokraten Charles Schumer, Senatets minoritetsleder, rettet på sin side en appell til Det republikanske partiet: «I dette farefulle øyeblikket burde alle Republikanere i dette kammeret reise seg.»

Pelosi og Schumer vet meget vel at hverken Trump eller hans Republikaner-medsammensvorne kommer til å endre deres posisjon som resultat av deres moralske formaninger. Slike uttalelser utgjør en oppgivelse av enhver innsats for å motsette seg Trumps forberedelser for å lansere et valgdagskupp.

Den eneste tale-lengde-uttalelsen fra noen av Demokratene på torsdag kom fra senator Bernie Sanders, der den primære bekymringen var å sikre at ingen av hans tilhengere skulle konkluderte med at Trumps kuppforsøk måtte kreve en politisk kamp utenfor rammeverket av Det demokratiske partiet.

«I går kveld gikk Donald Trump enda lenger ned langs veien mot autoritæret styre, ved å være den første presidenten i dette landets historie som nektet å forplikte seg til en fredelig maktovergang dersom han skulle tape valget,» sa Sanders.

Men som respons på det som tydeligvis er et sammenbrudd av hele valgsystemet var Sanders’ eneste tiltak å formane sine supportere til å underordne alle sosiale krav til valget av Biden.

«For det første er det et absolutt impertativ at vi får den klart største valgdeltakelsen i amerikansk historie, og at folk stemmer så tidlig som mulig,» sa Sanders. «Som en som sterkt støtter Joe Biden, la oss være tydelige: En valgskredseier for Biden vil gjøre det praktisk talt umulig for Trump å benekte resultatene, og det er vårt beste middel til å forsvare demokratiet.»

Bare det å formulere saksanliggendet på denne måten er et knefall for Trump. Den legitime presidenten trenger ikke å vinne med et «valgskred», han trenger bare å vinne med én stemme i valgkollegiet. Under det smale, parlamentariske rammeverket fremsatt av Sanders står Trump fritt til å tolke alt annet enn et «valgskred» som en unnskyldning for å stoppe opptellingen av stemmesedlene, og hevde seg selv som seierherre.

Sanders’ tale var en videreføring av hans sentralstrategi om å fraskille valget fra alle sosiale saksanliggender. Som Sanders gjorde det klart må kampen for «en agenda som fungerer for alle, og ikke bare noen få» vente til «dagen etter at vi velger Joe Biden som president».

På sammen måten åpnet Sanders sin tale med å bemerke Trumps katastrofale respons på Covid-19-pandemien, så vel som det «groteske nivået på inntekts- og formueforskjeller». Forøvrig, sa han: «I dag skal jeg ikke snakke om noen» av disse saksanliggendene, som om kampen mot diktatur på en eller annen måte kan adskilles fra kampen mot de politiske orienteringene støttet av den vordende diktatoren.

Denne linja er utviklet i forskjellige former av publikasjoner og organisasjoner som opererer i og rundt Det demokratiske partiet. Tidsskriftet Jacobin, tilknyttet De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), skriver: «For å bekjempe Trumps voksende autoritære styre må Dems droppe deres tillærte hjelpesløshet,» som om Demokratene ikke vil opponere mot Trump bare fordi de følger en feiltatt politisk orientering.

Nei, Demokratenes manglende motstand mot Trump er diktert av de klasseinteressene de representerer. Det demokratiske partiet er et parti av Wall Street, i allianse med seksjoner av den velstående øvre middelklassen, og seksjoner av det militære etterretningsapparatet.

Demokratene er fremfor alt fast bestemt på å forhindre en intervensjon av den brede befolkningsmassen i opposisjon mot Trump, som ville utfordre finansoligarkiets interesser og amerikansk imperialismes geopolitiske imperativer.

Hva det angår å mobilisere politiet og nasjonalgarden for å slå på og arrestere demonstranter er Demokrat-guvernører og byrådsledere/borgermestre hårdnakket ondskapsfulle. Men når det gjelder å motsette seg Trump, da er Demokratene plutselig maktesløse.

Finansoligarkiet frykter ikke Trump. Men de frykter at ved å opponere mot ham kan de iverksette sosiale og politiske krefter de ikke får kontrollert. Helt fra begynnelsen av har Det demokratiske partiets sentrale mål vært å undertrykke og demobilisere folkelig masseopposisjon mot Trump, og

få kanalisert den inn bak støtte for militarisme og etterretningsbyråene.

I juni 2017 publiserte Den politiske komitéen for Socialist Equality Party uttalelsen «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi», som advarte:

Arbeiderklassen må motsette seg denne regjeringen og søke å få den fjernet. Men denne oppgaven må ikke overlates til Trumps fraksjonsmotstandere innen den herskende klassen. Arbeiderklassen kan ikke stå på sidelinja i kampen mellom Trump og Demokratene. Tvert i mot må den utvikle sin kamp mot Trump under sitt eget banner og med sitt eget program.

Den påfølgende perioden har bare bekreftet denne analysen. I fjor, etter sammenbruddet av Demokratenes Russland-narrativ, skrev World Socialist Web Site:

Trump holdes på posten i stor grad gjennom Det demokratiske partiet. Helt fra starten av har Demokratenes innsats for å oppildne til et palasskupp vært rettet mot å demobilisere og avvæpne massemotstanden som eksisterer mot Trump-administrasjonen.

Om Trump fremstår som sterk er det bare på grunn av hans motstanderes evneveikhet og feighet. Men Trump forblir stort sett foraktet i arbeiderklassen, som med rette ser ham som ansvarlig for en morderisk politisk orientering som har ført til mer enn 200 000 menneskers død.

Selv om nivået av klassekonflikt i USA fortsatt er politisk underutviklet har det steget enormt de to siste årene. Industristreikene i 2019 markerte et brudd i den lange perioden der klassekonflikt var fullstendig undertrykt.

Dette året så de største masseprotestene i amerikansk historie, i tusenvis av byer og småbyer, som respons på ei bølge av politidrap over hele landet. Disse demonstrasjonene ble ledsaget av streiker og sosiale kamper av arbeidere som var fast bestemt på å motstå styringsklassens morderiske tilbake-til-arbeid-kampanje.

Styringselites dreining mot autoritært styre er dens respons på arbeiderklassemotstand. Trumps handlinger er et avgjørende vendepunkt. Uansett utfallet av valget vil tendensen i retning av diktatur videreføres.

Ingen må undervurdere faren reist av Trumps bestrebelser for å forberede et kupp. Han søker raskt å få konsolidert alle statsmaktens spaker i sine egne hender, for å få innført et diktatur i De forente staer av Amerika, som ville ha ødeleggende konsekvenser for arbeiderklassens evne til å organisere motstand.

Derfor er det er desto mer presserende for arbeidere og unge nå å gå til handling! Det må forberedes en politisk generalstreik av hele den amerikanske arbeiderklassen, i solidaritet med hele verdens arbeidere, basert på kravet om en sosialistisk transformering av samfunnet.