Forbereder Trump en «Oktoberoverraskelse»?

Med det amerikanske presidentvalget knapt fem uker unna oppildner Washington til farlige konflikter på tvers av hele kloden. Med fare for at enhver av disse kan eskalere til en militær konfrontasjon er spørsmålet som i økende grad blir diskutert i amerikanske utenrikspolitiske kretser, og av bekymrede regjeringer over hele verden, om USAs president Donald Trump forbereder en «Oktoberoverraskelse».

Det er en lang historie for hendelser som finner sted i oktober, enten planlagte eller ikke, med vesentlige konsekvenser for et forestående presidentvalg. I 1956 bidro utbruddet av Sinai-krigen og Den ungarske revolusjonen til å styrke oppslutningen bak president Dwight D. Eisenhower. Johnson-regjeringens kunngjøring i 1968 om at den ville stanse bombingen av Nord-Vietnam svingte nesten valget til Demokraten Hubert Humphrey. Henry Kissinger erklærte beryktet i 1972 at «Fred er innen rekkevidde» i Vietnam, som ga Nixon et løft i meningsmålingene over George McGovern.

Men uttrykket «Oktoberoverraskelse» [‘October Surprise’] ble etablert av William Casey, valgkampanjeleder for Republikaner-kandidaten Ronald Reagan i 1980, som deretter ble CIA-direktør. I tilfellet Reagan og Casey var den aktuelle «overraskelsen» utsiktene til at Iran skulle løslate amerikansk personell tatt som gisler i 1979, den gangen iranske studenter hadde trengt seg inn og okkupert den amerikanske ambassaden. Ifølge både amerikanske og iranske embetsrepresentanter førte Casey og Reagan-kampanjen hemmelige forhandlinger med Teheran for å forhindre at gislene ble løslatt før etter valget.

Fire kampfly av typen F/A-18 Hornet og to av typen F-22 Raptor deltar i en treningsmanøver [Foto: U.S. Marine Corps, tatt av Chief Warrant Officer Wade Spradli]

I dag er trusselen at «Oktoberoverraskelsen» skal komme i form av et utbrudd av amerikansk militarisme.

Washington Post-skribenten David Ignatius skrev en artikkel i forrige uke, der han advarte: «Irak er stedet hvor en konfrontasjon mellom USA og Iran kan eksplodere i løpet av de neste få ukene, og skape en ‘Oktoberoverraskelse’ før det amerikanske presidentvalget.» Det er tvilsomt at Ignatius, som har tette forbindelser med det amerikanske militær-etterretningsapparatet, bruker denne formuleringen løselig.

Han refererte til et ultimatum meldt fra USAs utenriksminister Mike Pompeo til Iraks nye statsminister Mustafa al-Kadhimi, om at Washington ville stenge landets Bagdad-ambassade med mindre regimet slår ned på irakiske sjia-militser innordnet med Iran, som har lobbet raketter inn i den generelle nærheten av det amerikanske ambassadeanlegget. Et slikt tilslag ville med stor sannsynlighet utløse regjeringens fall.

Ignatius påpekte at ambassadens «nedleggelse også kunne være en opptakt til tunge amerikanske luftangrep mot militsene».

Slik militær handling kunne raskt eskalere til en konfrontasjon med Iran, med spenninger som allerede eskalerer på andre fronter. Ei US Navy hangarskip-angrepsgruppe ble for første gang siden november i fjor sendt gjennom det strategiske Hormuz-stredet inn i Persiabukta. Utplasseringen kommer samtidig som Trump-administrasjonen arrogant har hevdet retten til ensidig å gjeninnføre FN-sanksjonene som ble opphevet under 2015-atomavtalen mellom Teheran og stormaktene, en avtale som Washington ensidig har skrotet.

Den viktigste av sanksjonene som USA nå hevder retten til å håndheve er forbudet mot eksport av konvensjonelle våpen til Iran, som skal utløpe ved midten av neste måned. Både Russland og Kina er beredt til å gjenoppta slik eksport. Det amerikanske løftet om å fortsette å håndheve forbudet reiser utsikter for at amerikanske krigsskip beslaglegger russiske eller kinesiske fartøy i Persiabukta, eller på det åpne hav.

Trusselen om direkte konflikt mellom amerikansk imperialisme og dens to store nukleære rivaler fortsetter å eskalere over et bredt felt av militæroperasjoner.

Pentagon iscenesetter nesten kontinuerlige provoserende militærmanøvrer ved Russlands grenser. I forrige uke brakte det amerikanske forsvarsdepartementet med seg topp-utenrikskorrespondent Richard Engel til å fly i et Air Force F16, da amerikanske krigsfly simulerte store «bikkjeslagsmål» på grensa til Russland. Som «innlemmet» reporter fremstilte Engel luftprovokasjonen i heroiske formuleringer.

Denne operasjonen etterfølger med bare få uker manøvre med skarp ammunisjon i Estland, som involverte hva den amerikanske hæren beskrev som «multiple rakettutskytingssystemer» innen rekkevidde av Russland. Moskvas ambassade i Washington beskrev handlingen som «provoserende og ekstremt farlig for den regionale stabiliteten». Ambassaden spurte: «Hvordan ville amerikanerne reagere i tilfelle vårt militære bedrev slik skyting ved den amerikanske grensa?»

Samtidig iscenesetter Washington uopphørlige provokasjoner mot Kina, spesielt over øya Taiwan, der to besøk av amerikanske embetsrepresentanter på høyt nivå de to siste månedene, kombinert med våpensalg for mange milliarder, har vært innrettet på å styrke USA-Taiwan-relasjoner og effektivt sett velte «Ett Kina»-politikken som har vært sentral for USA-Kina-relasjonene i mer enn 40 år.

I det Beijing med rette har tolket som en grov provokasjon og en utilslørt trussel viet Military Review, den amerikanske hærens hovedpublikasjon, hele sin september-oktober-utgave til utsiktene for en amerikansk krig med Kina over Taiwan, basert på premisset at Beijing skulle militært ta over øya.

Én artikkel i armémagasinet har tittelen «Tving dem til havs» og forfekter «å sende et tungt korps fra arméen til Taiwan» som «ville drive fienden til havs».

En annen artikkel, forfattet av en offiser fra US Marine Corps, med tittelen «Avskrekking av Dragen: Amerikanske styrker tilbake på Taiwan», uttrykker bekymring over Kinas Folkets frigjøringshærs militære fremskritt, spesielt hva angår mellomdistansemissiler, og oppfordrer til utplassering av amerikanske tropper på Taiwan. Artikkelen konkluderer med at «Amerika trenger å stille opp sine styrker på en måte som uunngåelig ville utløse en større konflikt, og tydeliggjøre sitt engasjement for Taiwans forsvar,» og den legger til: «Det ville være ekstremt usannsynlig at den amerikanske regjeringen ikke ville forplikte seg til en større konflikt etter at amerikanske bakkestyrker ble engasjert på Taiwan.»

Utløsning av en direkte militærkonflikt på enhver av disse arenaene kan gi Trump hans «Oktoberoverraskelse», til den potensielle kostnaden av massive tap av liv, og en spinnende konflikt som ville føre til verdenskrig. Målet ville ikke være så mye det å få påvirket velgerne, ettersom Trump ikke følger en strategi basert på folkeavstemmingen, som han heller ikke klarte å vinne i 2016-valget, men snarere det å få skapt betingelser for et coup d’état med sikte på å få konsolidert et presidentdiktatur og voldelig kunne undertrykke all motstand. Krig kunne tjene som påskuddet for at han kan stå for sine trusler om å påberope seg opprørsloven [‘Insurrection Act’] og pålegge krigsrett.

Trumps angivelige politiske opposisjon, Det demokratiske partiet og presidentkandidaten Joe Biden, har bare bidratt til å skape forutsetningene for en slik militærprovokasjon og dens vidtrekkende politiske konsekvenser. De har gjentatte ganger fordømt Trump for å være for «myk» mot Russland og Kina, blant annet i kjølvannet av et nylig krasj mellom amerikanske og russiske pansrede kjøretøy i Syria, da Demokratene krevde gjengjeldelse for de mindre skadene som ble påført amerikanske soldater.

Gitt denne realiteten ville Demokratene, i tilfelle et amerikansk militært engasjement mot Russland eller Kina, kaste sin støtte inn bak Trumps krigstiltak.

Underliggende for trusselen om krig er kapitalistsystemets uløselige krise, og amerikansk imperialismes vending til militær aggresjon som kompenseringsmiddel for sitt globale hegemonis tilbakegang. Dette har bare blitt forsterket av den ukontrollerte spredningen av Covid-19-pandemien, massearbeidsledighet, fattigdom og voksende sosial uro. Amerikas styringsoligarki søker å få avledet disse intense og uløselige innenlandsspenningene utad, i form av et utbrudd av militarisme.

Kampen mot krig, sammen med kampen mot ødeleggelsen av arbeidsplasser, levestandarder og arbeideres faktiske liv, der så vel Republikanerne som Demokrater med like stor iver forfølger den morderiske agendaen for tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen, kan ikke føres innenfor rammeverket av valgkonkurransen mellom Trump og Biden. Uansett resultatet av 2020-valget vil pådrivet i retning av krig og diktatur videreføres.

Trusselen om krig og alle de liv-og-død anliggender de aller fleste av den amerikanske befolkningen står overfor, kan bare konfronteres ved hjelp av den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i kampen for sosialisme. Dette reiser nødvendigheten av etablering av grunnplankomitéer på arbeidsplasser og i nabolag, for organiseringen av denne kampen, og kampen for en politisk generalstreik for å få stoppet Trumps diktatoriske konspirasjoner og velte hans regjering.

Loading