Australsk journalist Mary Kostakidis: Assange er et «høyst prinsippfast individ, med enormt mot»

I kommentarer til World Socialist Web Site denne uka fordømte den velkjente australske journalisten Mary Kostakidis overgrepene som blir begått mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, og uttalte at han bare har klart å overleve år med vilkårlig forvaring på grunn av hans «overbevisning om at sannheten må seire.»

Kostakidis har fulgt de gjenopptatte britiske rettshøringene for Assanges utlevering til USA fra dag- til-dag, og har vedvarende live-tweetet om rettsforhandlingene.

Journalisten har et stort offentlig publikum, som resultat av hennes frittalende forsvar for borgerrettigheter. Kostakidis var i over to tiår, frem til 2007, hovednyhetsanker og programleder for det nasjonale fjernsynsprogrammet «SBS World News».

Hun har forsvart Assange siden den amerikanske forfølgelse av WikiLeaks-forleggeren begynte, over hans avsløring av amerikanske krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd og globale diplomatiske konspirasjoner.

Kostakidis overrakte i 2011 Assange Sydney Peace Foundations gullmedalje for fred med rettferdighet.

Kostakidis overleverer, i fellesskap med professor Stuart Rees, Assange Sydney Peace Foundation’s Gold Medal [Foto: Sydney Peace Foundation]

I hennes kommentarer [engelsk transkipsjon av talen] på Londons Frontline Club takket Kostakidis Assange for hans «heroiske mot» for å avsløre sannheten for offentligheten, og beskrev WikiLeaks som et «genialt nettsted som har forskjøvet maktbalansen mellom borgere og staten, ved å avsløre hva regjeringer virkelig gjør, i vårt navn.» Midt under en kryssild av medieløgner og bakvaskelser rettet mot Assange, uttalte Kostakidis rett ut det faktiske saksanliggendet: «USA vil ha stengt ned WikiLeaks, og kriminalisere denne utgiverens aktivitet.»

Kostakidis skulle møte Assange etter at han søkte asyl i Ecuadors London-ambassade i 2012. Hun besøkte også WikiLeaks-forleggeren i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison i fjor.

En beretning hun publiserte på nettet [engelsk originaltekst] hadde overskriften: «Belmarsh High Security-fengsel er omgitt av grøntområder». Men Kostakidis bemerket: «Inni er ingenting grønt – en liten indre gårdsplass er ufruktbar og øde, himmelen innrammet av barberbladtråd. Et forbløffende sted å holde en journalist, redaktør og forlegger.»

WSWS: Du har sett på og live-tvitret de nåværende britiske utleveringshøringen hver dag. Kan du gi leserne din vurdering av saksbehandlingen generelt? Er det spesielle episoder eller handlinger/fra aktoratet/fra domstolen som har bekymret eller sjokkert deg?

Mary Kostakidis: Det å kansellere tilgangen for alle ikke-journalister – menneskerettighetsgrupper og parlamentariske overvåkere fra hele verden, inkludert Amnesty International – var forbløffende med tanke på de detaljerte og omfattende rapportene om misbruk av tiltaltes menneskerettigheter og juridiske rettigheter fra FN-spesialrapportøren om tortur, og de offentlige brevene støttet av et stort antall leger og jurister fra hele verden. Effektivt sett fjerner det deres stemmer fra mediene som rapporterer om høringen – de kan ikke være vitne til utviklingen eller formulere deres bekymringer.

Det som virkelig har vært sjokkerende er dommerens aksept av den veldig sene andre tiltalebeslutningen under en administrativ høring, dager før utleveringsprosedyren startet den 7. september. Påtalemyndigheten forklarte at i det amerikanske systemet kan etterforskningen videreføres, og at denne etterforskningen faktisk pågår.

Det er to alarmerende aspekter ved dette: Gitt at Julians advokater ikke hadde tilgang til ham under Covid-begrensningene, bortsett fra sporadiske korte telefonsamtaler, kunne de umulig få forberedt seg på forsvar mot ytterligere beskyldninger – påstander som tjener til å heve påstandene om datamaskininnbrudd, med det resultat at det ville øke straffen for det tiltalepunktet (husk at det bare er 5 år, vedrørende den påståtte opptreden angående materialet fra Manning). Og for det andre, til slutt ville Storbritannia utlevere ham på et bestemt sett av anklager, vel vitende at dette kanskje ikke er det han blir konfrontert med, så snart han er på amerikansk grunn.

Til tross for at dommeren tillot det veldig sene andre erstattende tiltaledokumentet, nektet hun å tillate forsvaret å innmelde to ytterligere vitneforklaringer som besørger kritisk bevismateriale, med henvisning til de forsinkelsene dette kunne utløse, som da ville være en uakseptabel byrde for tiltalte, gitt hans helse og fortsatte fengsling. Man skulle tro at hvis det var noe Julian var beredt til å akseptere, med tanke på den potensielle innvirkningen på utfallet av saken, kom hennes tilskrivning i resonnementet over som ganske besynderlig.

Mye av påtalemyndighetens sak er avhengig av et betydelig antall langstrukne erklæringer fra den amerikansk statsadvokaten Gordon Kromberg, og Krombergs påstander har blitt lagt til grunn som fakta av påtalemyndighetens vitner. Kromberg vil imidlertid ikke bli kryssutspurt. Det er ikke mulig å bestride hans påstander, for eksempel om at Julian ikke ville bli holdt under SAMs [drakoniske spesielle administrative tiltak] i det amerikanske fengselet han vil bli forvart i, både før og etter rettssaken. En av uttalelsene som dommeren nektet å godta, var fra en psykolog som jobber i nettopp det fengselet Julian Assange ville bli brakt til. Det er ikke lett å få innhentet en uttalelse fra en nåværende ansatt, og dette beviset ville ha vært kritisk.

Dette er en kompleks sak som involverer mange vitner, og mange av uttalelsene er veldig lange. Dommerens syn var at så snart uttalelsene er godtatt av domstolen blir de offentlige dokumenter, slik at offentligheten, inkludert media, kan få tilgang til dem, og derfor er det ikke behov for at vitner bli gransket.

Mary Kostakidis [Foto: The Wheeler Center]

Realiteten er at få journalister vil gjøre den innsatsen, for å studere disse dokumentene, og i stedet stole på det som har fremkommet i retten. Forsvaret måtte argumentere for at det ikke var i den åpne justis’ interesse å gå rett inn i en kryssundersøkelse på noen timer, uten å gi forsvaret og vitnet muligheten til å redegjøre for fakta og ekspertuttalelser og hvordan de begge fremkom. Til slutt fikk de en halvtime til å undersøke, før kryssutspørringen. (Det er selvfølgelig også en ny re-eksaminering etter kryssutspørringen, og den er også kort.)

Det er uhyrlig at påtalemyndighetens dokumentsamling på flere hundre sider blir tilsendt vitnene dagen før de skal kryssutspørres – hver-og-én av dem har uttalt at dette har vært tilfelle.

Det er veldig skuffende at så få hovedstrømsmedier følger saken. På den aller første dagen av februarhøringen skjedde en dramatisk utvikling, som burde ha skapt overskrifter over hele verden.

I hans åpningstale gjorde aktor et poeng av å henvende seg til media, der han gikk lange veier for å forsikre dem om at dette ikke har noe med dem å gjøre, dette handler ikke om journalistikk. Senere samme dag under utspørring relatert til evalueringen av dobbel kriminalitet, spurte dommeren imidlertid aktor om hvorvidt ei avis, som uten «hjelp og medvirkning» fikk «besørget» gradert informasjon ville være tilstrekkelig til å utgjøre en opptreden ansett som en lovbrudd. Etter noe nøling var svaret «ja».

Der var det, klart og tydelig, men det falt på døve ører. Etter at fikenbladet ble fjernet i februar har aktor under høringen i september ved flere anledninger uttalt: «USA har aldri sagt at de ikke vil straffeforfølge journalister.» Har du sett dette rapportert?

WSWS: Det har også vært kraftfulle forsvarsvitnesbyrd. Er det sider ved forsvarsbevisene som du har funnet spesielt påfallende?

MK: Forsvaret har presentert ei rekke meget kraftfulle vitner, som har motstått påtalemyndighetens forsøk på å få frem forenklede, villedende svar ved å splitte en sak opp i delkomponentene.

Det var bemerkelsesverdig å se Daniel Ellsbergs mentale skarphet – i en alder av 89 måtte han ha sittet oppe hele natta for å få lest påtalemyndighetens dokumentsamling (én av bare to som sa de hadde gjort det) og han presenterte kl. 06:00 (hans tid i California) for å avgi bevis via videolink. Han spiste aktor til frokost. Hans høyst artikulerte forsvar av Julians motiveringer og handlinger, og tilbakevisningen av falske påstander vil sannsynligvis utgjøre de mest kraftfulle få timene av hele denne rettsaken, og jeg lyttet, med stor beklagelse over at det ikke var i stand til å bli oppfanget. Det er et sentralt element i denne historiske rettsaken.

Daniel Ellsberg der han mottar Olaf Palme-prisen i 2018. [Foto: Björn Qvarfordt/OLOF Palmes Minnesfond] [Photo: Björn Qvarfordt/OLOF Palmes Minnesfond]

Tilsvarende, dobbeltspor-kryssutspørringen av [tidligere Der Spiegel-journalist] John Goetz kom heller ikke gjennom. Hans vitnesbyrd sto seirende, og bevisene han avga inkluderte kommentarer om Julians holdning til redigering – den store forsiktigheten han insisterte på, og forsinkelsene dette forårsaket, til stor frustrasjon for hans mediepartnere.

Dr. Quinton Deeley redegjorde spesielt for hvordan Julians personlighet og oppførsel er i samsvar med høyt oppnående intellektuelle, som har Aspergers.

Det ble avgitt en redegjørelse fra en ekspert på digital rettsetterforskning, for hvordan den ikke-redigerte filen ble lastet ned og dekryptert av nettsteder, deriblant Cryptome, før WikiLeaks publiserte den på nytt. Faktisk, Cryptome avleverte også en vitneforklaring.

WSWS: Forsvaret har understreket at Trump-administrasjonens beslutning om å straffeforfølge Assange er del av en bredere «krig mot journalistikk». Kan du kommentere på det?

MK: Denne krigen mot journalistikk er et element i fremveksten av autoritært styre i land som tidligere forfektet pressefrihet, men ikke lenger kan hevde å gjøre det. Vi ser det nå akkurat her. Den australske regjeringen har lovverk på plass for å straffeforfølge journalister, så nå blir det anvendt, og i USA tyr de til en obskur gammel spionasjelov ment for å tiltale spioner som stjal informasjon for å gi til fienden.

Kostakidis med Assange i den ekvadorianske ambassaden, sammen med advokaten Jennifer Robinson og den tidligere argentinske diplomaten Alicia Castro [Foto: @MaryKostakidis, Twitter]

WSWS: Du traff Julian da du tildelte ham Sydney Peace Prize i 2010, og da han var politisk flyktning i den ekvadorianske ambassaden. Du har snakket tidligere om den skarpe kontrasten mellom din opplevelse av ham og måten han ofte har blitt presentert i foretaksmediene. Kan du si litt om det?

MK: Han er et høyst prinsippfast individ med enormt mot, som har risikert sin sikkerhet og frihet for å besørge oss informasjon for å kunne stille de mektige til ansvar. [Assanges partner] Stella Morris er spot on – han er ikke en anarkist, om noe er han er en demokrati-ekstremist. Han er en intellektuell, mild person som er quirky [snål] og «annerledes» – han har et klart fokus og en følelse av viktigheten av å utnytte den digitale tidsalderen for å kunne styrke demokratiet. Han er i stand til å opprettholde en vedvarende funksjonering på høyt nivå. Han kan faktisk ikke gjøre noe annet. Det er dét som har gjort det mulig for ham å overleve vilkårlig forvaring i så mange år. Dét, og overbevisningen om at sannheten må seire.

Loading