New York Times publiserte på mandag en fremhevet eksponering av Donald Trumps personlige og forretningsmessige selvangivelser fra de tjue siste årene, og avslørte den amerikanske presidenten som en bedrager [‘conman’] og en svindler som har brukt alle bokas triks for å unngå engang den mest marginale beskatning av hans formue.
Som onsdagens perspektivartikkel på World Socialist Web Site bemerket, tegner avsløringen av Trumps skatteunndragelser, selv om det ikke burde overraske noen, «et portrett av en styringsklasse fullstendig innflettet i korrupsjon og kriminalitet». Hans formue er «produkt av en hel periode av amerikansk kapitalisme dominert av svindel, spekulasjoner og bedrageri, som ikke skaper noe av verdi bortsett fra en stadig større anmassing og opphoping av gjeld», en sosial regresjon frontet like mye av Demokratenes som av Republikanernes administrasjoner.
Ingen bortsett fra Trump, hans nærmeste følge og hard line-supportere har protestert mot publiseringen. Materialet er åpenbart sannferdig, nyhetsverdig og i allmennhetens interesse. Det er bredt akseptert at amerikanerne, og faktisk hele verdens befolkning, har rett til innsyn i de usmakelige disposisjonene og forretningsforvaltningene til presidenten, som er kandidat for ett av de to offisielle partiene i neste måneds valg i USA.
Disse pressefrihetens grunnleggende prinsipper, informerte velgere og journalisters ansvar for å publisere viktig informasjon, uansett de politiske konsekvensene, har de siste dagene vært hyllet i amerikanske medier.
Alt til det gode. Men man kunne bare ønske at New York Times og andre foretakspublikasjoner opprettholdt disse høye idealene ved enhver anledning, og ikke bare når det er passer deres egne og Det demokratiske partiets interesser, partiet de er innordnet med.
Det er faktisk sannsynlig at den eneste journalisten som for øyeblikket står overfor amerikansk påtalemyndighet for sin publiseringsaktiviteter, kunne ha noe å si om saken, om han ikke var forhindret siden han er fengslet i Londons maksimalsikkerhetsanstalt Belmarsh Prison, som FNs offisielle representanter har ansett å være statsutført «psykisk tortur», og den nåværende prøvelsen av en britisk utleveringshøring med sikte på å få sendt ham over til hans amerikanske forfølgere.
Det å beskrive kontrasten mellom de offisielle medienes gunstige respons på publiseringen av Trumps lekkede selvangivelser, og deres giftige holdning til WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, som en eksersis i grovt hykleri, ville være å undervurdere tilfellet. Assange har blitt hudflettet, bakvasket og kastet til ulvene av enhver publikasjon for å gjøre nettopp det Times nå har gjort med Trumps selvangivelser, bare mer konsekvent og ikke i noens politisk tjeneste.
Den dobbeltstandarden er oppsummert av «En redaktørs bemerkning om skattegranskningen av Trump», som på mandag ledsaget Times’ eksponering.
Der skrev sjefredaktør Dean Baquet: «Vi publiserer denne rapporten fordi vi mener innbyggerne burde forstå så mye som mulig om deres ledere og representanter – deres prioriteringer, deres erfaringer, og også deres finanser.» Betydningen av dette var forsterket av det faktum at «Historikken viser et betydelig gap mellom det Mr. Trump har sagt offentlig og det han gjennom mange år har fremlagt for føderale skattemyndigheter.»
Etter å ha skrytt av Times’ forpliktelse til beskyttelse av sine kilder avsluttet Baquet med en rørende hymne til den amerikanske Konstitusjonen og dens beskyttelse av pressefriheten: «Noen vil stille spørsmål om publiseringen av presidentens personlige skatteinformasjon. Men Høyesterett har gjentatte ganger slått fast at Det første endringstillegget [The First Amendment] tillater pressen å publisere nyhetsverdig informasjon lovlig innhentet av journalister, selv når de ved makten slåss for å holde den skjult. Dette mektige prinsippet i Det første endringstillegget gjelder her.»
Ingen tilhenger av fri presse kan være uenig. Men de kunne spørre: Dersom disse prinsippene gjelder i 2020, hvorfor gjaldt de da ikke i 2016?
I dét amerikanske valgåret publiserte WikiLeaks en serie utgivelser, deriblant den interne korrespondansen til Demokratenes nasjonalkomité (DNC) og John Podestas e-postmeldinger fra hans tid som kampanjeleder for Det demokratiske partiets front-runner Hillary Clinton.
De interne DNC-e-postene konstaterte, fra selve kilden, at høytstående offisielle funksjonærer i partiapparatet hadde søkt å få undergravd Bernie Sanders’ kandidatur, i strid med deres egne regler, for å sikre at Clinton ble valgt som Demokratenes presidentkandidat.
I den enorme mengden av Podesta-e-postenes materiale var det blant annet utdrag av Clintons hemmelige taler til Wall Street-banker. På noen av arrangementene hun adresserte, som hun fikk talerhonorar på hundretusener av dollar for, fortalte Clinton de samlede oligarkene at hun hadde en «offentlig» og en «privat» posisjon. De måtte ikke være bekymret for hennes sporadiske referanser til sosial ulikhet, for i presidentembetet ville hennes «private posisjon» gjelde, m.a.o. det å gjøre alt for å sikre selskapselitens rikdommer.
Her må man påminnes Baquets store bekymring over diskrepansen mellom Trumps uttalelser til den amerikanske offentligheten, og innholdet i hans skrinne selvangivelser.
Andre dokumenter bekreftet tidligere avsløringer om at den private stiftelsen «Clinton Foundation» hadde fungert som en massiv cash-for-tilgang-ordning, også i perioden da Clinton var utenriksminister i Obama-administrasjonen. Med en slående frekvens ble forretningsmenn, utenlandske embetsrepresentanter og dignitarer innvilget audiens hos utenriksministeren, like etter eller umiddelbart før en betydelig donering til «Clinton Foundation». Ofte kunne de forlate etter å ha sikret seg de løfter eller tjenester de søkte.
Det forekom aldri noen påstand om at WikiLeaks’ publikasjoner var basert på falsk informasjon. Deres sannhetsgehalt ble demonstrert av det faktum at de utløste flere DNC-representanters fratredelser, deriblant styreleder Donna Brazile.
Responsen fra amerikanske medier, inkludert fra Times, var umiddelbart en intens fiendtlighet mot WikiLeaks’ avsløringer. De spurte: «Var ikke dette et forsøk på å påvirke valget?». «Var ikke Assange bare motivert av sin fiendtlighet mot Clinton,» som flere år tidligere angivelig hadde spurt en kollega: «Kan vi ikke bare drone den fyren?»
Påstander om at det var ulovlig å publisere sann informasjon forut for et valg, fordi det kunne være til skade for en kandidat, var så åpenbart antitetisk og kontrært til de mest grunnleggende demokratiprinsippene at de hadde liten innflytelse utenfor kretsene til Det demokratiske partiet, Times og deres lesere fra den privilegerte øvre middelklassen. Andre strategier, eksempelvis Times-skribenten Charles Blows minneverdige påstand om at dokumentene «viste ganske enkelt den uappetittelige prosessen med å lage pølser», var gjennomskuelige og patetiske forsøk på skadekontroll på vegne av Clinton og Demokratene.
Times og alle andre publikasjoner endret strategi, droppet maska om upartisk rapportering og henga seg til egenskaper likt et kobbel rabisbefengte hyener. De erklærte at lekkasjene fra DNC og Podesta var resultatet av «russisk hacking». Dette var sant fordi Clinton hadde påstått det, og etterretningsagenturene hadde «vurdert med en høy grad av sikkerhet» at det var tilfelle.
I dette McCarthy-narrativet var ethvert spørsmål reist om den offisielle beretningen, eksempelvis det å påpeke etterretningstjenestenes historikk for å utbre grove løgner, bare mer bevis for en «russisk konspirasjon».
Assanges gjentatte uttalelser om at Russland ikke var kilden til materialet ble hånet. Craig Murray, den tidligere britisk ambassadøren som siden ble varsler, uttalte at han hadde personlig kjennskap til WikiLeaks’ mottak av DNC-lekkasjene, og at deres kilde var en fortørnet person innenfra apparatet. Han ble ignorert.
Fire år senere ligger antiRussland-kampanjen i knas, den som hadde som mål å tildekke avsløringen av Clinton, avlede motstanden mot Trump inn i høyreorienterte kanaler, legitimere sensur og anspore amerikansk militarisme. Justisdepartementets Mueller-etterforskning av «russisk innblanding i USAs 2016-valg» konkluderte uten å finne noe som helst bevis for den angivelige «russiske innblandingen».
CrowdStrike, et privatforetak innleid av Det demokratiske partiet for å granske DNCs dataservere, erkjente at det ikke var noe bevis for at noen dokumenter hadde blitt hentet ut fra dem, dvs. at det kanskje ikke hadde vært noe vellykket «hack», hverken russisk eller på noen annen måte. Og Roger Stone, Republikaner-operatøren som angivelig fungerte som mellommann mellom Trump-leiren og WikiLeaks, ble vellykket tiltalt og dømt for falskt å ha påstått at han hadde en eller annen tilknytning til Assange og forlagsorganisasjonen han leder.
Times har imidlertid ikke bekjentgjort, annullert eller dementert sine løgner om Assange og Russland. Avisa har forskanset seg bak påstandene, og siden 2016 publisert artikler som har antydet at WikiLeaks kan hele tiden ha tjent som en slags «russisk cut-out» eller «patsy» [o. anm.: enfoldige nyttige idioter, for lett anvendelse]. Som alltid er tilfelle, den ultimate kilden til disse bakvaskelsene er etterretningstjenestene som det siste tiåret på alle mulige måter har forsøkt å få ødelagt Assange.
Da Assange i april 2019 ble arrestert av det britiske politiet og siktet av Trump-administrasjonen for en falsk tiltale om uautorisert innbrudd i et amerikansk datasystem, responderte Times med fryd. En kronikkartikkel forfattet av Michelle Goldberg, på samme dag som arrestasjonen, hadde under-tittelen: «Han fortjener sin skjebne.» Goldberg gjentok alle bakvaskelsene om «russisk etterretning» og vedgikk en «mørk tilfredshet» over Assanges situasjon. Såvisst mørk.
Som en ettertanke klaget Goldberg over at tiltalen kunne ha konsekvenser for «pressefriheten», hvor hun mente hennes og Times’ aktiviteter. Hun skrev: «Såvisst kan Assange fortjene å bli satt i fengsel. Det som imidlertid er plagsomt er at hans tiltale behandler vanlige nyhetsinnsamlingsprosesser, som elementer i en kriminell sammensvergelse.»
En måned senere avslørte Trump-administrasjonen ytterligere 17 anklager mot Assange, over WikiLeaks’ publiseringer fra 2010 og 2011 som avslørte krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, menneskerettighetsbrudd i fengselsanstalten Guantanamo Bay og diplomatiske konspirasjoner globalt. Det er det første forsøket fra en amerikansk regjering på å straffeforfølge en journalist i henhold til spionasjeloven [Espionage Act] for å ha publisert sannheten.
Times, som var partner for noen av disse publikasjonene, responderte med å advare om faren rettsforfølgelsen utgjorde for pressefriheten, utvilsomt med tanke på at de selv kunne lande på tiltalebenken. Men det var alt svøpt inn i formuleringer om at Assange var av en «dårlig karakter», og siden har knapt noe vært sagt på Times’ sider, bortsett fra flere advarsler, hentet fra etterretningsbyråene, om at Russland er «på banen igjen med sine gamle triks», denne gangen i 2020-valget.
Times og foretakspublikasjonene som nå kroer seg over avsløringen av Trumps historikk som en skatteunndrager, spilte en sentral rolle i å skape forutsetningene for at svindleren i Det hvite hus kunne lansere rettsforfølgelsen av en journalist. Påstandene fra disse klakørene for etterretningsagenturene og regjeringen om at de er fryktløse journalister, som rapporterer nyhetene uten frykt eller i noens tjeneste, er en svindel og et bedrageri.