Fire dager etter at kamper brøt ut mellom Armenia og Aserbajdsjan over den omstridte regionen Nagorno-Karabakh eskalerer spenningene mellom stormaktene. Med rapporter om at Tyrkia og syriske militser sender leiesoldater til Aserbajdsjan for å slåss en krig ved Russlands grenser vokser faren for et sammenstøt mellom Russland og Tyrkia, som kan utløse en regional eller global krig.
Mens aserbajdsjanske styrker ikke synes å ha rykket langt inn i Nagorno-Karabakh stiger tallet på falne, med presisjonsvåpen som regner ned over landsbyer på tvers av regionen. Offisielle armenske kilder sa på onsdag at de hadde 104 falne soldater og at minst syv sivile var drept siden kampene begynte. Aserbajdsjanske embetsrepresentanter ga ingen statistikk over militære tap, men bekreftet at 15 aserbajdsjanske sivile var drept.
Videoer på nettet viser luft- og droneangrep som påfører militærenheter og utrustning vesentlige tap. Armenske embetsrepresentanter hevder å ha ødelagt 83 droner, syv helikoptere, 166 armerte kjøretøy, ett krigsfly og ett missilbatteri, og ha påført moparten 920 falne. Aserbajdsjan hevder å ha ødelagt 130 armerte kjøretøy, 200 artilleri- og missilutskytingssystemer, 25 luftforsvar-missilbaterier og ett S-300 luftforsvarsystem, og påført motparten 2 300 falne.
Arayik Harutyunyan, president for de uoffisielle myndighetene i Nagorne-Karabach, advarte: «Vi må være beredt for en lang krig. ... Krigen vil ende med Aserbajdsjans nederlag, eller i det minste ikke med en seier.»
Bemerkelsesverdig er at Harutyunyan la til at Iran er ett av hovedmålene for Tyrkia-støttede aserbajdsjanske operasjoner. Han sa: «Jeg vil si at ett av målene for denne krigen (kampene langs kontaktlinja) er Iran, fordi denne krigen er blant andre ting rettet mot Iran. Vi er klar over regionale problemer relatert spesielt til det nordlige Iran,» hvor det er en vesentlig stor aserbajdsjansk befolkning. Iranske embetsrepresentanter frykter at separatistsentimenter kan oppstå blant iranske aserbajdsjanere, interesserte i utskilling fra Iran og tilslutning til Aserbajdsjan.
Dette er de blodigste kampene mellom Armenia og Aserbajdsjan siden krigen mellom de to tidligere sovjetrepublikkene fra 1988 til 1994, som brøt ut kort før stalinistregimet oppløste Sovjetunionen i 1991. Denne konflikten er imidlertid nå dypt innflettet i de utallige geopolitiske rivaliseringene, imperialistkrigene og de lokale etniske konfliktene som har bredt seg på tvers av Midtøsten og Sentral-Asia siden oppløsingen av Sovjetunionen. Helt spesielt utspiller krigen seg samtidig med amerikansk imperialismes tiltakende kampanje for å isolere og true både Iran og Russland.
Tyrkiske embetsrepresentanter støtter aggresivt de tyrkisk-etniske aserbajdsjanerne mot Armenia. President Recep Tayyip Erdoğan har oppfordret aserbajdsjanerne til å drive Armenia ut fra Nagorno-Karabakh, og lovet at «det tyrkiske folk står ved deres aserbajdsjanske brødre, med alle våre midler.» Dette intensiverer spenninger med Armenias regionale hovedstøttespiller Russland, under betingelser der Russland og Tyrkia allerede fører blodige proxy-kriger mot hverandre i borgerkrigene utløst av NATOs regime-endringsoperasjoner i Libya og Syria over det siste tiåret.
Armenske embetsrepresentanter sa de diskuterer militærbistand med Russland og Organisasjonen for kollektive sikkerhetstraktater (CSTO), som inkluderer post-sovjetrepublikkene Russland, Armenia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, og Tadsjikistan. Den armenske statsministeren Nikol Pasjinyan ringt til den russiske presidenten Vladimir Putin og til den franske presidenten Emmanuel Macron for å diskutere krigen. På den russiske statskanalen Rossiya1 kalte han krigen «en trussel for det armenske folkets eksistens».
I forrige uke brøt de russisk-tyrkiske samtalene over Syrias norvestlige provins Idlib sammen. Det er forventninger om en russiskstøttet offensiv fra de syriske regjeringstroppene mot islamistiske opprørere støttet av Tyrkia og NATO-makter. Tyrkiske droner og luftforsvarsystemer har imidlertid vist seg å være hindringer for anvendelsen av russiske og syriske kampfly og tungt artilleri, til å støtte syrisk og iransk infanteri mot al-qaida-tilknyttede, CIA-støttede islamistmilitser.
Det har allerede vært rapporter om at islamistmilitser og private tyrkiske foretak leier inn krigere for forsendelse til Aserbajdsjan. På tirsdag intervjuet Guardian syrere fra Idlib som var innleid av islamistmilitser for 7 000 til 10 000 tyrkiske lira ($ 900 til 1 300) måneden, for «sikkerhets»-arbeid i Aserbajdsjan. «Det finnes ikke noe arbeid. Før jobbet jeg som skredder i Aleppo, men siden vi ble fordrevet til Azaz [etter at Aleppo falt til Assad i 2016], har jeg prøvd mange ganger å praktisere mitt håndverk, men min familie og jeg får ikke tjent nok,» forklarte én til Guardian.
Tankesmia Center for Global Policy i Washington D.C. bekreftet kaldblodig Guardians beretning: «Det internasjonale samfunnet ser på syrernes liv som forbruksvarer, der Syria tjener som en arena for å avgjøre geostrategiske poeng, og fremme interessene til land som griper inn i landet på syrernes bekostning. … Den økonomiske ruineringen som stammer fra krigen og den nylige svekkingen av den syriske valutaen betyr at de fleste syrere nå sliter med å brødfø seg. Stilt overfor få valg, er mange nå villige til å selge seg til høystbydende.»
Den tyrkiske regjeringen svarte med en tvetydig uttalelse om at «Det tyrkiske forsvarsdepartementet ikke besørger noen rekruttering eller overføring av militsmenn noe som helst sted i verden,» uten å kommentere hvilken rolle private foretak eller militser spiller.
Disse rapportene tilspisser drastisk de diplomatiske og militære spenningene mellom stormaktene. På 1990-tallet, da etniske spenninger tiltok i Russland etter Sovjetunionens oppløsing brøt det ut borgerkrig i nærliggende, muslimske flertallsområder av Russland, som Tsjetsjenia og Daghestan. Moskva ser utvilsomt med alarm på ankomsten av syriske islamistmilitser på sin dørstokk i Aserbajdsjan.
Det russiske utenriksdepartementet publiserte på onsdag en uttalelse som erklærte: «Militante fra illegale bevæpnede grupper, spesielt fra Syria og Libya [har reist til Aserbajdsjan] for å delta direkte i fiendtlighetene.» Meldingen understreket at Russland er «dypt bekymret» over utplasseringen av islamistmilitser, som skaper «langsiktige trusler mot sikkerheten til alle land i regionen». Uten å navngi Tyrkia eller Aserbajdsjan, krevde uttalelsen at «lederskapet i de berørte statene» måtte stoppe slike overføringer og «umiddelbart» trekke islamisttropper ut av Aserbajdsjan.
Frankrikes president Emmanuel Macron, som støtter opponerende sider relatert Tyrkia i den libyske borgerkrigen, og som støtter de greske maritime kravene mot Tyrkia i Middelhavet, angrep også på onsdag den tyrkiske politikken i Kaukasus. «Frankrike er veldig bekymret for Tyrkias krigslignende uttalelser de siste timene, som i utgangspunktet gir grønt lys til Aserbajdsjan for å gjenerobre Nagorno-Karabakh. Det godtar vi ikke,» sa Macron på en pressekonferanse i Riga i Latvia, dit han hadde reist for å diskutere valgkrisen i Hviterussland.
Et slående aspekt av denne armensk-aserbajdsjanske krigen har vært tausheten fra Washington, som sammen med Moskva og Paris nominelt leder Minsk-gruppa som siden 1992 har hatt i oppdrag å føre tilsyn med samtaler for å håndtere den armensk-aerbajdsjanske konflikten. Washington har imidlertid ikke meldt noen vesentlig oppfordring om tilbakeholdenhet. USAs president Donald Trump kom bare med en kort uttalelse, der han sa: «Vi får se om vi kan få stoppet det.»
Thomas de Waal fra stiftelsen Carnegie Foundation-Europe kalte Washington «uvanlig frakoblet», og «risikoen for ytterligere opptrapping og masseødeleggelse alarmerende høy». Han la til: «Washington var den siste vesentlige internasjonale aktøren som utstedte en uttalelse, som indikerer et tilbaketrekning fra interesse for denne regionen. Det er uten tvil også et tegn på at president Donald Trump – sponsor av det ikke-fullførte Trump Tower i Baku – kun ser på Armenia og Aserbajdsjan gjennom et businessperspektiv.»
Washington har faktisk i flere tiår søkt å få dominert Midtøsten og Sentral-Asia som nøkkelen til deres geopolitiske strategi overfor Europa, Russland og Øst-Asia. Med amerikanske styrker som truer Russland med militærmanøvrer i nabolandet Ukraina og som bomber Iran-innordnede militser i Irak, ser det ut til at Washington er tilfreds med å la denne konflikten eskalere, mens de fokuserer på å true Moskva og Teheran.
Krigen i Kaukasus er en klar advarsel om nasjon-stat-systemets bankerott og den økende faren for storkrig reist av nasjonale og etniske konflikter på tvers av Eurasia. Det er presserende viktig å mobilisere og forene arbeiderklassen i en internasjonal bevegelse mot imperialisme, nasjonalisme og krig.
Forfatteren anbefaler også:
Nei til en gresk-tyrkisk krig i det østlige Middelhavet!
[14. september 2020]
[30. september 2020]
US strikes Iraqi targets from aircraft carrier in Persian Gulf
[30. september 2020]