Protester bryter ut i Chile etter at politiet kaster 16-åring av bru

Protester og demonstrasjoner brøt ut i sist helg i Chile etter at video-opptak dukket opp som viste en Carabinero-politibetjent fra spesial-styrkene skyve en 16-åring av Pio Nono-brua i Santiago.

Sent sist fredag ettermiddag fikk sykepleierteknikere, som i én måned har protestert [engelsk tekst] for fagprofesjonell anerkjennelse, forbedrede arbeidsbetingelser og lønnshevinger, deltakelse fra en spontandemonstrasjon som hadde samlet hundrevis av ungdommer, representanter for urbefolkningen og andre sosiale grupper under opptakten til et referendum planlagt for den 25. oktober om å forkaste militærdiktaturets konstitusjon.

Protest mot politiangrep, med banner der det står «Statsmordere» og «Han falt ikke, politiet skjøv ham». [Foto: De Frente]

Innen kl. 19:00 satte Carabineros og en skvadron av spesialstyrker løs på demonstrantene med vannkanon og tåregass, og foretok dusinvis av pågripelser. Rundt ca. 19:30, da spesialstyrker jaget en del av demonstrantene over brua, styrtet en politibetjent så voldsomt på 16-åringen Anthony Araya at han presset ham over brua-rekkverket. Ungdommen falt hodet først ned i den grunne Mapocho-elva, 5 meter under. Han pådro seg alvorlige hodeskader og er fortsatt i kritisk, men stabil tilstand.

I noen minutter sto politibetjentene å så ned på den tilsynelatende livløse kroppen som lå der med ansiktet ned i elveleiet, men de gjorde ingen forsøk på å yte bistand til den kritisk skadde ungdommen. Selv da helsebrigaden, brannvernere og førstehjelpstjenesten innledet en redningsoperasjon, fortsatte politiet å skyte tåregass, og forhindret deres arbeid.

Da beretninger om tildragelsen begynte å sirkulere online og i mediene meldte Carabineros en innledende uttalelse som benektet ethvert ansvar for det de kalte et «beklagelig uhell». Den nasjonale pressen og fjernsynsnettverkene gjentok den offisielle meldingen og hevdet at ungdommen «mistet balansen på rekkverket» etter at en politibetjent «prøvde å stoppe» ham.

Da spørsmål om den offisielle linja fortsatte å bre seg på nettet utstedte oberstløytnant Rodrigo Soto fra Øst-Santiagos politiprefektur til pressen en langt mer kvalifisert benektelse: «Hva Carabineros… absolutt benekter er at denne personen ble grepet i føttene, eller kastet ut i elva av ei vannkanon, som vitner på sosiale nettverk oppfant. Heldigvis er det en video som viser at denne beklagelige ulykken skjedde i en sammenheng av intense pågripelser av personer som forårsaket forstyrrelser. ...»

I løpet av få minutter gikk video-opptak tatt av det statsdrevne venezuelanske medieforetaket Telesur viralt på sosiale medier, som i saktefilm viste øyeblikket da Carabineros presset ungdommen av brua, som ytterligere opprørte befolkningen. Caserolazos (smelling med gryter og panner) fortsatte ut over fredagskvelden og inn i natta. Bilder av likene av ofre for militærdiktaturet kastet ut i Mapocho-elva på 1970-tallet, ble plassert side-om-side med bildet av Anthony Arayas urørlige, blodige kropp som lå der i samme elva.

I løpet de påfølgende dagene ble det organisert protester i forskjellige av hovedstadens arbeiderklassebydeler, så vel som i bysentrum. Guttens foreldre ble hilst av en demonstrasjon utenfor sykehuset der han ble operert. Våken ble spredt, som er tilfelle med andre protester, med hjelp av vannkanoner.

Ikke på noe tidspunkt i løpet av fredagen ytret Chiles milliardærpresident Sebastian Piñera, eller hans innenriksminister, Victor Perez – som tjente i Augusto Pinochets sivil-militære diktatur – eller Carabineros-direktøren Mario Rozas, ett eneste ord av støtte til ungdommen eller hans familie, eller som fordømte det paramilitære politiets handlinger. Kontrasten mellom deres uhemmede fiendtlighet mot ethvert uttrykk for arbeiderklassens opposisjon på den ene siden, og deres entusiastiske støtte for det ultra-høyres handlinger på den andre, er like skarp som mellom svart og hvitt.

For en drøy måned siden sperret lastebileiere hovedtilførselsveier på strategiske steder for å redusere forsyningen av forbruksvarer og forgjengelige matvarer, i et forsøk på å tvinge kongressen til å vedta drakoniske politistatstiltak. Lastebileiernes foreninger, med en historikk for kuppaktiviteter – der den CIA-støttede lastebileierstreiken i 1972 som forsøkte å velte regjeringen til Salvador Allende, er mest beryktet – ble bistått i deres oppviglerske handlinger av Carabineros, som regulerte trafikkflyten for dem. På samme måte har politiet så langt fra undertrykt de små marsjene kalt til forsvar for Pinochets grunnlov, og besørget eskorter for disse bandene av middelklassens reaksjonære og regelrette fascister.

Sentrum-venstre-partiene har nå imidlertid slått over i høygir, der de forsøker å lage høy av en overhengende politisk krise for den ultrahøyreorienterte regjeringen. De begynte å melde krav om fratredelse av Mario Rozas, generaldirektøren for Carabineros, så vel som av innenriksminister Perez, i et kynisk forsøk på å innynde seg med massene.

Parlamentarikeren Pablo Vidal (Demokratisk Revolusjon) oppfordret kongressunderhuset til å nekte bevilgninger til Carabineros’ budsjett inntil Rozas og Perez trekker seg. Han fikk følge av et dusin andre, som alle prøvde å overgå hverandre i deres fordømmelser av politiets handlinger og truet med å bringe saken til domstolene.

Disse kyniske manøvrene bør behandles med den forakten de fortjener.

De er designet for å kanalisere det voksende raseriet over i tannløse oppfordringer om institusjonell reform. Fjerningen av Rozas og Perez skal demonstrere ansvarlighet. Domstolene må sees å kunne fungere på grunnlag av loven, og derfor må noen «dårlige epler» ofres, som blir tatt på fersken i å begå menneskerettighetsforbrytelser. Symbolske appeller om å få opplært politiet, hæren og de andre organene av væpnede menn, i menneskerettighetsdoktrinene må oppfylles. Med andre ord, den chilenske «venstresidens» primære funksjon er å så illusjoner om parlamentarisk demokrati, og å beskytte kapitaliststaten for at den ikke skal trues nedenfra av arbeiderklassen.

Dette har vært deres historiske funksjon. De er samlet av en felles ideologi som hevder at Chile er en nasjon med demokratiske tradisjoner, og med en tradisjon for overholdelse av konstitusjonelle normer. Denne sofistiske teorien om nasjonal eksepsjonalisme ble anvendt gjennom hele det 20. århundre, og helt spesielt av det stalinistiske Kommunistpartiet i Chile (PCCh), for å fornekte nødvendigheten av at arbeiderklassen skulle ta opp en sosialistisk og internasjonalistisk revolusjonær kamp mot kapitalismen. Dette anliggendet ble en avgjørende faktor for massenes nederlag i 1973, da Allende pushet denne nasjonalistiske dogmen, til-og-med da militæret bombet presidentpalasset.

I dag tilhører alle fra det såkalte «venstre» – fra PCCh, Sosialistpartiet (PS), Humanistene og Partiet for Demokrati (PPD), til studentbevegelsekoalisjonene som oppstod på 2000-tallet, som Frente Amplio, Revolucion Democratica, Convergencia Social, til de siste valg-permutasjonene av alle de ovennevnte, som Fuerza Comun og Nueva Mayoria – en byråkratisk kaste som har søkt å få dominert arbeiderklassen i Chile med middelklassens reformistpolitikk.

I en eller annen form har de i løpet av de tre tiårene siden gjenkomsten av sivilt styre avledet deres privilegerte eksistens fra posisjoner i det utøvende apparatet eller det lovgivende (parlamentet), i embetsverket eller fagforeningene og andre sosiale organisasjoner. I mellomtiden har betingelsene for arbeiderklassen og ungdommen forverret seg til nivåer som ikke har vært sett siden diktaturets mørkeste dager.

Den chilenske staten gjennomgår likevel en genuin krise for borgerlig styre. Politimannen som presset Anthony Araya over gelenderet, sitter i varetekt etter at en domstol behandlet saken anlagt av påtalemyndighetene i løpet av helgen. Dette er enestående. I to av de mest emblematiske menneskerettighetsbruddene som oppsto fra det uhemmede polititilslaget i fjor, tok det ni måneder å få arrestert politimannen som var ansvarlig for å blinde Gustavo Gatica [engelsk tekst] og ti måneder for den forebyggende forvaringen av politimannen som nesten drepte Fabiola Campillai [engelsk tekst].

Appelldomstolen i Santiago avviste illevarslende den 28. september 14 appeller om beskyttelse mot anvendelsen av våpen mot opptøyer, og opprettholdt deres anvendelse for å håndheve den offentlige orden. Kriminalanklagene ønsket at domstolene skulle «erklære ulovligheten og/eller vilkårligheten i handlingen som kan tilskrives embetsrepresentanter fra Chiles Carabineros, bestående av vilkårlig skyting av kuler og/eller pellets ... som forårsaker svært alvorlige skader» og som truer «personers rett til fysisk og psykisk integritet, forsamlingsfriheten og ytringsfriheten».

Appellene representerte mer enn 100 studenter som ble påført skader og lemlestelser som følge av Carabineros’ uforholdsmessige og vilkårlige avfyring av «ikke-dødelig» ammunisjon i oktober og november i fjor.

Retten avviste sakene og argumenterte for at regjeringen og politiet var konfrontert med «overdreven illegal aktivitet» av «uvanlig vold», og derfor var mengden av den nødvendige begrensningen uforutsigbar.

Domstolen besluttet: «Det beklagelige utfallet av voldelige handlinger utført av noen borgere kan ikke være en berettigelse for å forhindre bruken av våpen som tilhører politiorganer, spesielt når disse politiorganene har regulert og justert deres protokoller i samsvar med internasjonale politistandarder, og respekterer alle rettsemners grunnleggende garantier.» Denne rettskjennelsen må tas som en reell advarsel.

Den morderiske politivolden beviser at alle spenningene som ga opphav til store sosiale konvulsjoner i oktober i fjor, bare har blitt utdypet av Covid-19-pandemien. Chilenske ungdommer og arbeidere vender seg i tiltakende grad til militant klasseaksjon mot sosial ulikhet, hjemløshet, masseledighet, ekstrem fattigdom, politistatens undertrykking og faren for diktatur.

Loading