Oktobernummeret av motemagasinet Vanity Fairs spanske utgave presenterer Irene Montero på forsiden, likestillingsministeren og partneren til Podemos-leder og visestatsminister Pablo Iglesias. Montero ga også bladet et omfattende intervju, og hun poserte for et foto-shoot med modellering av luksuriøse klær på hustakene i velstående områder av Madrid. Hun meldte seg med de andre politikerne som har stilt opp for Vanity Fair – den tyske forbundskansleren Angela Merkel, Michelle og Barack Obama, og ingen ringere enn USAs president Donald Trump og hans kone Melania.
Der hun snakket til Vanity Fairs leserkrets, et velbeslått sosialt sjikt hun føler seg komfortabel blant, tilbød Montero et blikk inn i livsstilen til Europas middelklasse «venstrepopulistiske» partier: Podemos, Tysklands Venstreparti [Die Linke], Det ukuelige Frankrike [La France unsoumise] og Storbritannias Sosialistiske arbeideres parti [Socialist Workers Party].
Montero var full av utøsende hyllest for monarkiet, bankierer og hæren, med tributter til velstand og forsikringer om hennes «konservative» feministiske verdier. Hun ytret ikke et ord om protester og stigende rater av Covid-19-infeksjon og død i trangbodde arbeiderklassebydeler, bare få kilometer fra der hun sto, som er foranlediget av hennes regjerings politikk for flokkimmunitet. Mens Podemos har gitt utallige private forsikringer om politisk pålitelighet til media, bank- og etterretningsrepresentanter, forsøkte partiet her å snakke direkte til bredere lag av de rike og velbeslåtte.
Vi er kjøpt, var det Montero reelt sett fortalte styringseliten, og uansett hva som skjer, alltid vil vi instinktivt stille på deres side. For arbeidere og ungdom som står overfor en forødende pandemi og tiltakende politirepresjon og innstramming er det en advarsel om den grenseløse korrupsjonen til «venstrepopulistiske» partier som Podemos, og deres fiendtlighet til marxisme og arbeiderklassen.
Intervjuet begynte, relevant nok, med at Montero ba Vanity Fair-journalister om å vise behørig respekt for det offisielle bildet av kongen og dronningen på hennes kontorvegg. «Vær forsiktig, ikke slå det ned over oss!» utbrøt hun. Illustrert av et foto der Montero sitter foran dette portrettet av kongefamilien og Spanias og EUs flagg, beskriver den latterlig benevnte ministeren for likhet (det vil si, mellom kjønn) hennes vennskapelighet med dronning Letizia, angivelig basert på deres delte bekymring for ofre for menneskehandel.
Montero sa: «Jeg møtte tilfeldigvis dronningen på et APRAMP-arrangement [La Asociación para la Prevención, Reinserción y Atención a la Mujer Prostituida; Foreningen for forhindring, reintegrering og omsorg for den prostituerte kvinne] ... og vi lyttet til deres [ofrenes] livshistorier sammen. Hvis vi ser forbi det faktum at jeg er republikaner, virket hun som en intelligent og ironisk humørfylt kvinne; hun kom godt forberedt til møtet, og vi snakket om emner som interesserer oss begge.»
I intervjuet fortsetter Montero med å rose bankieren Ana Patricia Botín (nettoformue: $ 800 millioner), administrerende styreleder i bankgruppa Santander. I et vel-publisert intervju med fjernsynsprogrammet «la Sexta Noche» [Den sjette natta] i oktober i fjor hadde Montero kritisert «regjeringspresidenten [PSOE-statsminister Pedro Sánchez] for å ville lytte mer til Ana Patricia Botín enn til spanske statsborgere ved valgurnene».
Montero, nå minister under Sánchez i PSOE-Podemos-koalisjonsregjeringen, gjorde det klart at det var for offentlig skue. Spurt av Vanity Fair om hennes samtale med Botín på en næringslivskonferanse organisert av Sánchez i august, der Montero bevisst oppsøkte Botín for en diskusjon, skjulte ikke Podemos-ministeren sin beundring for bankieren.
«Vi tilhører forskjellige verdener, men hun virket på meg som ei intelligent kvinne med behagelige manerer, som tydelig uttrykte dissens,» sa Montero. «Vi snakket om feminisme, om boligpolitikk, og jeg så hun var interessert i å høre mitt synspunkt, på samme måte som jeg lyttet til hennes. Jeg følte meg komfortabel med å uttrykke store uenigheter overfor henne, og det er ikke alltid like lett.»
Nettopp, Montero kan med vennlighet pakke inn de begrensede forskjeller hun måtte ha med mer personlig konservative sjikt av styringseliten. Som svar på Vanity Fairs spørsmål om hennes personlige relasjoner, uttalte Montero: «Jeg har prøvd forskjellige ting, selvfølgelig ... i tenårene, i min ungdom. Men jeg har alltid følt meg heterofil.» Montero sa imidlertid at hun er «beskjeden», og la betryggende til: «Når det gjelder et pars relasjoner, er jeg konservativ.»
På spørsmål om det er rettferdig å kalle henne «radikal» svarte Montero viselig: «Radikal er en som går til roten. I den forbindelse identifiserer jeg meg som en som prøver å løse problemer fra roten.»
Sosial ulikhet og styringsklassens obskøne formuer er imidlertid ikke et problem Montero går inn for å løse, men et karaktertrekk i det moderne liv hun nyter av. I et februarintervju med El Diario hadde hun forklart: «Feminisme handler ikke bare om representasjon, men også om omfordeling av rikdom ... Du trenger bare å se på de internasjonale lederne vi har, og de er multimillionær-menn.»
Målet for Monteros småborgerlige livsstilspolitikk er å sikre at en større andel av rikdommen tildeles de 10 øverste prosent av kvinner, etniske minoriteter og andre grupper. Det er praktisk talt selvinnlysende at hennes ønske om å se flere multimillionær-kvinner i maktposisjoner imidlertid ikke har noe til felles med marxisme og en kamp for ekte sosial likhet, som fordrer at arbeiderklassen mobiliseres for å omvelte kapitalismen og klassesamfunnet.
Mens Montero ble fotografert på takterrassene i de dyreste distriktene i Madrid, ble tusenvis av ungdommer og arbeidere som protesterte mot ineffektiv helsepolitikk under pandemien brutalt angrepet av opprørspoliti sendt ut av PSOE-Podemos-koalisjonsregjeringen.
Ikke ett eneste ord i intervjuet ble brukt på pandemiens mer enn 1 million tapte liv, de titalls millioner arbeidsledige eller de som er presset ut i fattigdom. Det ble heller ikke sagt noe om den ene av fem spaniere (21,5 prosent) i fare for fattigdom, eller de 1,15 millioner husholdningene i Spania som nå ikke har et eneste medlem i arbeid.
I stedet vendte Vanity Fair-intervjuet seg til den luksuriøse fjellvillaen Montero og Iglesias deler i landsbyen Galapagar, som de kjøpt i 2018 for € 600 000.
Da de drev å etablerte seg, etter Spanias indignados ungdomsprotester og utbruddet av revolusjon i Egypt i 2011, understreket Montero og Iglesias at de bodde i Madrid-arbeiderklassenabolaget Vallecas, der det nå bryter ut protester. Montero, tidligere psykologistudent og medlem av det stalinistiske Kommunistiske ungdomsforbundet i Spania, ledet Iglesias’ kabinett. Der de blandet stalinisme og identitetspolitikk brukte de tomme populistiske fraser, feministiske slagord, og appellerte til spansk nasjonalisme for å markedsføre seg selv politisk.
Iglesias pontifikerte til-og-med om faren for å «isolere seg fra det som skjer rundt seg, som politikere som bor i villaer».
I dag, på spørsmål fra Vanity Fair om det var en «feil» å flytte til Galapagar, 40 kilometer utenfor Madrid, hevdet Montero at det var en sikkerhetstiltak mot det ytre høyre: «Vi gikk til dette skrittet for å beskytte vår familie. Og det som har skjedd de to siste årene har vist at vi gjorde rett.» Spurt om hun nå følte seg «beskyttet», repliserte Montero uten blygsel: «Jeg stoler på sikkerhetsstyrkene og statens organer.»
Selv om dette er et høvelig motto for ei velstående, konservativ kvinne med en partner som sitter i etterretningskommisjonen, avslører det likevel en enorm politisk selvtilfredshet. Spanias militære, politi og etterretningstjenester er det ytre høyres bastioner, tett knyttet til det fascistiske partiet Vox – nettopp de kreftene Montero hevder de skal beskytte henne mot. For noen måneder siden kom det frem videoer av en eks-soldat som anvendte bilder av Iglesias, Montero og andre PSOE-Podemos-ministre som blinker for skyteøvelser.
Det er imidlertid mer eller mindre åpenbart hva Montero prøvde å kommunisere gjennom Vanity Fair til resten av styringseliten. Vi vil stille på rekke med dere mot arbeiderklassen, sa hun, så vi er trygge for at dere aldri trenger å mobilisere de høyreekstreme mot oss, bare mot arbeiderne.
Det har dominert en øredøvende taushet over Monteros intervju i Spanias liberale presse, eller fra pseudo-venstre-nettsteder i Podemos-periferien, som Izquierda Diario. Det ble overlatt til Esteban Hernández fra den høyreorienterte avisa El Confidencial å uttrykke bekymring for at lederne for Podemos «har blitt en karikaturversjon av utbredte laster». Hernández bekymret seg for tomrommet til venstre for Podemos, og skrev at «Spanias politiske (og også økonomiske, intellektuelle) eliter er ikke i kontakt, dét er mye mer bekymringsfullt enn noen få selv-promoterende fotografier.»
Faktisk er Monteros intervju en advarsel om nyttesløsheten av forsøk på å motsette seg flokkimmunitetspolitikk, imperialistkrig, sosiale innstramminger og politiundertrykking ved å velge en ny, «venstre»-kapitalistisk regjering. Partiene som angivelig har til oppgave å lede en slik regjering i Spania – Podemos og PSOE – sitter allerede med makten, og de fører reaksjonær politikk. For arbeiderklassen har turen kommet til en internasjonal, revolusjonær kamp for sosialisme mot kapitalismen, finansaristokratiet og dets småborgerlige «venstrepopulistiske» forsvarere.
WSWS analyserte for fem år siden Podemos’ støtte til partiets greske allierte Syriza, og advarte: «En statsminister Iglesias ville være like livredd for arbeiderne, der han ser ut på befolkningen fra Moncloa-palasset gjennom flere rekker av opprørspoliti, som det Tsipras er, eller for den del Spanias nåværende statsminister Manuel Rajoy.» Artikkelen definerte Podemos «som ordensbeskyttere. Konklusjonen de trakk av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa ... er at kapitalismen er the only game in town [det eneste valget]. De er politisk og ideologisk kondisjonerte til å tjene som finanskapitalens bestukkede redskaper.»
Den analysen har blitt fullstendig berettiget.