Det er forventet store demonstrasjoner i Chile denne uka under oppløpet til en folkeavstemming den 25. oktober om å reformere landets konstitusjon. Denne uka markerer også ett år siden utbruddet av massive protester og streiker mot flere tiår med fritt-markedspolitikk, som for de aller fleste av befolkningen bare har resultert i sosial ulikhet, politivold og fattigdom. Det er liten tvil om at den sosiale uroen som vedvarte uavbrutt til mars i år ville ha fortsatt med uforminsket styrke hadde ikke landets arbeiderklasse blitt rammet av den lammende innvirkningen av koronaviruspandemien.
De fornyede protestene er forventet å bli store nettopp på grunn av den kriminelle håndteringen av pandemien: Ultrahøyreregjeringen til milliardærpresidenten Sebastian Piñera har vist seg å være like likegyldig for menneskeliv som for levebrødet for studenter, ungdommer, arbeidere og de mest sårbare samfunnssektorene. I en nasjon av bare 19 millioner er antallet Covid-19-infeksjoner opp mot en-halv-million, og bekreftede og mistenkte dødsfall grunnet pandemien har passert 18 170 – der 3 500 av de døde aldri fikk noen som helst sykehusomsorg.
Massefattigdom traff nivåer som sist ble opplevd under depresjonen i årene 1981 og 1982, og den offisielle arbeidsledigheten er nå på 13 prosent. Dersom inaktive arbeidere legges til ledighetstallene øker totalen til 29 prosent, eller nesten 3 millioner personer. Den superutbyttede uformelle sektoren utgjør nå 22,6 prosent av den totale arbeidsstyrken. Ytterligere 680 000 arbeidere har blitt tvunget til å ta av deres sosialtrygd på grunn av et myndighetsdirektiv som tillater arbeidsgivere å permittere ansatte i månedsvis uten lønninger. På toppen av dette fikk rundt 40 prosent av familiene som ble innvilget bistandsmidler fra programmet «Familie-nødinntekt» utbetalt maksimalt $ 205 [NOK 1 913] bare i tre måneder, et beløp som er mindre enn en tredjedel av den offisielle fattigdomsgrensa på $ 654 [NOK 6 103].
Som respons på de planlagte marsjene og demonstrasjonene forbereder innenriksminister Victor Pérez å utplassere titusenvis av militarisert Carabineros-politi og Spesialstyrker. Forsvarsministeren Mario Desbordes kunngjorde utplassering av militæret over hele landet, for å beskytte kritisk infrastruktur mot angivelig «plyndring og angrep». Han setter i kraft en lov som ble vedtatt tidligere i år med støtte fra det parlamentariske «venstre» i Senatet – Sosialistpartiet, Partiet for Demokrati (PPD), Frente Amplio [Bred Front] – som tillater anvendelsen av de væpnede styrkene til innenlandske formål uten at det har blitt erklært unntakstilstand, som ville fordre Kongressens godkjenning.
Dette ble allerede satt ut i praksis for fire dager siden i den sørlige arbeiderklassekommunen Puente Alto i Santiago, hvor militært personell var stasjonert på strategiske punkter og patruljerte de store trafikkårene.
«De vil være i posisjon til å forflyttes for om nødvendig å motstå forsøk på å ødelegge kritisk infrastruktur; de vil bli utplassert i så henseende ...,» sa forsvarsminister Desbordes til Radio Pauta. «Vi er beredt til å konfrontere voldelige grupper, og vi kommer ikke til å tillate ødeleggelser,» sa han der han kaldt tilføyde: «Alle som drar dit med den intensjon, må ta kostnadene.»
Presedensen ble etablert tidligere i år i La Araucanía, et vesentlig hotspot for arbeidsledighet, dypt forankret fattigdom og nå den ukontrollerte spredningen av koronavirus blant den innfødte Mapuche-befolkningen. Under påskudd av å bekjempe såkalt «terroristaktivitet» militariserte Piñera denne sørlige regionen, og befolkningen lever i dag under regelrett krigsrett. Ultrahøyre og fascistiske UDI-parlamentarikere, borgermestere og guvernører gjør som befalt av multinasjonale selskaper, gruveselskaper og kraftverk, og spesialstyrkene fra Carabineros tilbyr deres tjenester som en privat sikkerhetsstyrke. Mapuche-befolkningen hevder rettigheter til landområder som tradisjonelt hadde vært dyrket av urbefolkningssamfunn, men som andre tilegnet seg under det 17-år-lange militærdiktaturet.
I løpet av de siste ukene har også Carabineros-politiet, Spesialstyrkene og militæret brukt vilkårlig og overveldende makt for å undertrykke spontane protestansamlinger. For fjorten dager siden, da protester mot politiets undertrykking ble spredt med vannkanon og tåregass, falt sekstenåringen Anthony Araya hodet-først sju meter ned i den grunne Mapocho-elva i sentrum etter å ha blitt skjøvet over Pio Nono-bruas rekkverk av en politibetjent fra Spesialstyrkene.
Uhemmet politistatrepresjon mot arbeiderklassen har bare blitt intensivert. Streikende helsetjenestarbeidere og gruvearbeidere har også blitt spredt med vannkanoner og konfrontert med arresteringer, mens havnearbeidere ble angrepet av Carabineros og ei opprørsgruppe fra marinen der de gikk steikevakt ved en containeroperatør i Iquique. Fagforeningsrepresentanten og havnearbeideren José Ibarra fra San Antonio ble brutalt angrepet av politiet [spansk tekst], som hevdet at de forvekslet arbeideren med en innbruddstyv.
I arbeiderklassestrøket Lo Hermida, i det sørøstlige Santiago-distriktet Peñalolén, ble Carabineros’ Cpl. Oscar Cifuentes avslørt av naboer som en agent provocateur. Cifuentes, som gikk under navnet «Giovany Arévalo», infiltrerte nabolagsgrupper for å lage lister over aktivister som deretter utenfor deres hjem ble fulgt av politiet, og med droner. Provokatøren reiste mistanker fordi han stadig ansporet ungdommene til å angripe det lokale Carabineros-hovedkvarteret – raid ble gjennomført tidlig om morgen i Lo Hermida, med ti personer arrestert på anklager for å ha angrepet politistasjonen.
Gravenyhetssiden CIPER rapporterte [spansk tekst] at Cifuentes opererte i regi av en orwellsk etterretningslov som gir Carabineros fullmakter til å bruke infiltrerte agenter uten rettskjennelse, for at ingen sivile myndigheter skal kunne overvåke deres handlinger, som finansieres med reserverte midler. Personregisteret utruster Carabineros med et ukjent antall falske eller stjålne identiteter for bruk av kanskje hundretalls eller til-og-med tusenvis av agenter, som er sluppet løs i arbeiderklassenabolag for å utarbeide svartelister, sette feller for arbeidere, tilrettelegge for massearrestasjoner, og mest illevarslende av alt til å runde opp politiske motstandere akkurat som militærjuntaen gjorde umiddelbart etter 1973-militærkuppet. I tilfellet Cifuentes ble politirepresentanten utstyrt med den stjålne identiteten til en ung mann fra Alto Hospicio i Nord-Chile.
Innenriksminister Pérez insisterte imidlertid på at politimannen ikke hadde begått noen forbrytelse ved hans ansporing av befolkningen. «Han var i en kontekst, og han handlet innenfor den konteksten (...) Han utførte en oppgave og et oppdrag,» sa den tidligere Pinochet-ministeren.
Dette er bare toppen av isfjellet. I løpet av det siste året har den utøvende myndigheten bygget opp ei rekke lover som kriminaliserer all sosial protest og styrker statens undertrykkende krefter. Denne autoritære politistatresponsen blir utført av en regjering som er dypt hatet av massene, og som finner seg beleiret fra alle kanter. Piñera og hans gruppe av ekstremt høyrorienterte og fascistiske ministre etteraper deres kolleger i USA, Brasil og andre steder. De vender det blinde øyet til vold begått av fascistiske sjikt innen politiet, de væpnede styrkene og blant middelklassereaksjonære, og vil før eller senere vende seg til putschist-metoder for å få avverget faren for et arbeiderklasseopprør.
Det tilfaller den parlamentariske venstresiden og pseudovenstreorganisasjonene å få avledet studenters, ungdommers og arbeideres oppmerksomhet fra denne virkelige faren, ved at det sås illusjoner om Chiles angivelig «demokratiske» og «parlamentariske» tradisjoner. De promoterer folkeavstemmingen planlagt for den 25. oktober som skal kunne føre til en konstitusjonell reform, som de hevder vil tillate «folket» å bestemme konstitusjonens karakter, og ipso facto, selve statens karakter. «Folket» vil ha muligheten til å stemme for en konstitusjonell konvensjon som skal kunne tillate å omvelte Augusto Pinochets Konstitusjon fra 1980.
Forfatningen kan såvisst bli omskrevet, men når arbeiderklassen allerede neste dag trer frem for å kreve sosial likhet og sine rettigheter, vil både arbeiderklassen og ungdommen bli brutalt undertrykt fordi den chilenske kapitaliststatens klassekarakter ikke vil ha endret seg. Den endret seg ikke da Salvador Allende, på den brytende bølgekanten av revolusjonære kamper kom til makten på 1970-tallet. Den gangen promoterte han og det stalinistiske Kommunistpartiet Chiles angivelige tilslutning til demokrati og konstitusjonalitet helt opp til det punkt da hans forsvarsminister og militære øverstkommanderende general Augusto Pinochet styrtet hans Unidad Popular-regjering [Folkelig Enhet] i et USA-støttet coup d’état.
Fortiden må tjene som en advarsel. Det blodstenkte chilenske borgerskapet er hensynsløst, giftig og fullt og helt underordnet imperialistiske finans- og selskapsinteresser. Det har tidligere vist at det ikke vil nøle med å drukne en gryende revolusjonær kamp i blod. Den chilenske kapitaliststaten vil ikke endre seg.
Det som må forberedes er kampen for å opprette en arbeiderregjering der delegasjoner fra fabrikkkomitéer, nabolagskomitéer, produksjons- og distribusjonskomitéer, kommunikasjons- og sivilforsvarskomitéer sammensatt av arbeidere og ungdommer tar ledelsen.
Denne kampen kan bare føres til seier ved å kaste av seg den politiske kasten av falske venstreorganisasjoner som sitter i parlamentet og som dominerer fagorganisasjonsapparatet og de sosiale organisasjonene. De representerer interessene til et øvre middelklassesjikt som er fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen og som kun søker å få posisjonert seg i den borgerlige staten og i selve selskaps- og finansstyrene.
Chilenske arbeidere må henvende seg til deres internasjonale klassebrødre og -søstre, som er deres sanne allierte, og adoptere et program for sosialistisk verdensrevolusjon og bygge en seksjon av Den internasjonale komité av den fjerde internasjonale (ICFI), partiet grunnlagt av Leo Trotskij.