Det å feire relanseringen av World Socialist Web Site betyr å påminnes at nettstedets autoritet har blitt bygget gjennom flere tiår av uopphørlig kamp mot marxismens forfalskning.
WSWS ble lansert i 1998, kort etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen. Den begivenheten satte ikke en slutt for den internasjonale arbeiderklassens kamp for sosialisme. Den avslørte derimot stalinismens nasjonalistiske perspektiv for «sosialisme i ett land», som den fremmet mot Trotskij og trotskistbevegelsen.
WSWS’ marxistiske internasjonalistiske perspektiv satte nettstedet på det motsatte forløpet av klasseutvikling fra et sjikt av middelklassepartier som baserte seg på en sammensveising av stalinisme og identitetspolitikk. Det styrende etablissementet markedsførte uopphørlig dette sjiktet som «venstresiden». Et spesielt forvirrende aspekt av det politiske liv i vår epoke er dette: Det er nettopp når disse angivelig «venstre»-partiene utøver størst innflytelse at arbeidere opplever de verste nederlagene.
WSWS er en uerstattelig kilde til analyse og perspektiv for arbeidere til å forstå disse politiske tendensenes rolle i klassekampen.
På 2000-tallet, i uttalelser som nå fremstår som profetiske, advarte WSWS mot partier som det greske partiet Syriza, bygget på de «venstrepopulistiske» teoriene til Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, og mot Frankrikes Nye Antikapitalistiske Parti (NPA). NPA påsto at trotskismen var utdatert, irrelevant og et hinder for nødvendige allianser med stalinistiske og sosialdemokratiske partier.
Disse advarslene fra WSWS ble bekreftet i arbeiderklassens første store revolusjonære erfaring i det 21. århundre: 2011-opprørene i Tunisia og Egypt.
Egypts såkalte Revolutionære Sosialister (RS) var et parti som motarbeidet både sosialisme og revolusjon. De fremmet løfter om at først en militærjunta, deretter islamistpresidenten Mohamed Mursi, og til slutt den «opprørske» Tamarod-bevegelsen ville skape «et demokratisk rom» i Egypt. Innledningsvis promotert av internasjonale medier ble de plutselig tause etter at Tamarod bisto den egyptiske diktatoren Abdel Fattah al-Sisi med å lansere et blodig kupp.
Hva angår NPA hyllet partiet bedragersk de imperialistiske proxy-krigene lansert i Libya og Syria av CIA-støttede islamistiske militser, som «demokratiske revolusjoner». Disse krigene har krevd hundretusener av liv og tvunget millioner på flukt fra deres hjem.
For å identifisere og forklare disse partienes rolle utviklet WSWS begrepet pseudo-venstre. WSWS skrev at pseudo-venstre er krefter som anvender «populistiske slagord og demokratiske fraser for å promotere de sosioøkonomiske interessene til privilegerte og velstående sjikt av middelklassen». Nettstedet advarte for at pseudo-venstre støtter kapitalismen, motarbeider klassekampen, omfavner filosofisk irrasjonalisme og støtter nykoloniale kriger.
Det siste tiåret har uomtvistelig berettiget denne evalueringen.
Da pseudo-venstre-partiene hyllet valget av Syriza i Hellas i 2015 sto WSWS alene med å advare for at valgløftene om å få en slutt på europeiske innstramminger var skamløse løgner. Syriza kom ikke ved makten med noen som helst appell til den europeiske arbeiderklassen om å forsvare Hellas mot EU. Tvert imot, etter selv å ha organisert en folkeavstemming om innstramminger der «nei»-alternativet vant avgjørende, innførte partiet nedskjæringer i en størrelsesorden av milliarder av euro, og det opprettet et nettverk av konsentrasjonsleirer for flyktninger.
Syrizas spanske søsterparti Podemos er i dag ved makten. Hva er historikken? Partiet har økt utleggene til hæren og politiet, har påført innstramminger og støttet fengslingen av katalanske politiske fanger, som det blir krevd av spanske nyfascister. Partiets politiske retningslinje relatert Covid-19 er flokkimmunitet.
Midt under tiltakende klassekamper, fra Frankrikes «gule vest»-protester til lærernes og bilarbeidernes streiker i Amerika, er pseudo-venstre stadig mer fiendtlig innstilt til arbeiderne. Det er så godt som at de bare forkynner: «Ja, vi er pseudo-venstre!»
Chantal Mouffe avviste revolusjon i sin 2018-bok For en venstrepopulisme. «Det som haster er en venstrepopulistisk strategi innrettet på å konstruere et ‘folk’, som kombinerer mangfoldet av forskjellige demokratiske motstander,» skrev hun, og la til: «Det krever ikke et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»
Mouffe angrep til-og-med eksplisitt «sektorer av venstresiden som fortsetter å redusere politikken til motsetningen mellom kapital og arbeid, og tillegger arbeiderklassen et ontologisk privilegium, presentert som redskapet for sosialistisk revolusjon».
Mot pseudo-venstre erkjenner vi oss skyldige i å slåss for å tilby den internasjonale arbeiderklassen marxistisk lederskap, som den ledende kraften i den sosialistiske revolusjonen. Det relanserte WSWS tilbyr uforlignelig teknologi for å presentere marxistisk analyse og historisk perspektiv for arbeidere og unge mennesker over hele verden. Nettstedet er grunnlaget for en renessanse av marxismen og byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), i opposisjon mot pseudo-venstre i alle land på tvers av Europa, og i hele verden.