Jeg adresserer dere i kveld under kongressen til Socialist Equality Party i Storbritannia, som diskuterer et utkast til resolusjon som setter den politiske aksen for seksjonens arbeid i den eksplosive perioden av klassekamp som ligger forut.

Alle våre delegater lytter med. Og alle vet at relanseringen av World Socialist Web Site besørger den sentrale aksen for alt vi har satt oss fore å oppnå – byggingen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Vår resolusjon fastslår:

SEPs sentrale politiske ansvar er å ta full del i utviklingen av World Socialist Web Site som marxismens autoritative stemme og instrument som verdens arbeiderklasse vil bli samlet via i en kamp for sosialisme. WSWS ble relansert den 2. oktober med et vesentlig nytt design, som er estetisk tiltalende og gir økt funksjonalitet. Men utviklingen av det nye designet ble ledet av en forståelse av at den historiske krisen i det kapitalistiske verdenssystemet, akselerert av koronaviruspandemien, som genererer en enorm gjenoppblomstring av interesse innen arbeiderklassen for sosialistisk politikk, historie og teori.

Jeg vil forklare hva WSWS’ arbeid betyr for arbeiderklassens politiske utdanning og opplysning. Vårt kongressvedtak tillegger til de bitre erfaringene høstet i løpet av de fem årene med Jeremy Corbyn som leder for Labour Party stor oppmerksomhet.

Corbyn ble valgt i 2015 på et mandat for å drive ut blairist-høyrefløyen, og ta opp en kamp mot en foraktet Konservativ-regjering som hadde pålagt brutale innstrammingstiltak, som etterlot millioner i fattigdom og ytterligere millioner i et svare strev for å overleve.

For vår del adresserer vi disse strategiske erfaringene under betingelser der Corbyns svik mot de som stemte på ham – gjennom hans motstand mot alle anstrengelser for å få sparket ut blairistene, ved at han tillot en fri parlamentavstemming om bombingen av Syria [i motsetning til et bundet partimandat], for fornyelsen av Trident-atomvåpenprogrammet og støtte for NATO, nektingen av å motsette seg heksejakta på hans egne støttespillere som antisemitter, og hans hårdnakkede motstand mot enhver kamp mot Toryene – endte i en katastrofe.

Labours knusende nederlag i parlamentsvalget desember 2019 førte Boris Johnson til makten, i front for en kriminell regjering som med sin politikk for «flokkimmunitet» under pandemien har forårsaket titusenvis av dødsfall. Vi vet nå at Corbyn ble fortalt av Johnson om denne politiske retningslinja og holdt kjeft om den. Deretter overlot han makten i Labour Party til sir Keir Starmer, som etter å ha tatt sin sufli fra Corbyn forpliktet seg til «konstruktiv opposisjon» til Toryene, i hans egne ord, som betyr en aktiv medvirkning til pådrivet for gjenopptakelse av arbeid og gjenåpingen av skoler, som i sin tur garanterer titusenvis flere dødsfall.

Dette er den politiske arven etter mannen hyllet av alle pseudo-venstre-gruppene i Storbritannia og internasjonalt som en leder for en sosialistisk gjenfødelse av Labour Party – den britiske ekvivalenten til Bernie Sanders i USA, og fremtidens bølge.

Jeg er sikker på at dere kan forestille dere den politiske forvirringen dette ville skapt om denne groteske løgnen ikke ble utfordret. Men det ble den.

Vår resolusjon siterer en SEP-uttalelse fra 2015, forut for Corbyns valg til Labour-leder, som er basert på arbeiderklassens historiske karakter og erfaringer med sosialdemokratiet, og spesielt «venstre»-variantene. Vi insisterte på at ikke noe bytte av Labour-leder og ikke engang en tilstrømning av venstreorienterte medlemmer, kunne endre den historisk og programmatisk betingede karakteren av Labour som et «høyreorientert borgerlig parti ... medskyldig i alle av britisk imperialismes forbrytelser» – et parti som «har fungert som den viktigste politiske motstanderen av sosialisme i mer enn et århundre».

Det er den historiske tilnærmingen vi fulgte.

Deretter siterer resolusjonen en 14. desember 2019-uttalelse fra WSWS’ redaksjonsråd, som markerte Labours endelige valgkollaps, men som koblet Corbyns forræderske historikk ikke bare til erfaringene i Storbritannia, men til Syrizas svik i Hellas, Podemos’ i Spania og lignende pseudo-venstre-formasjoner internasjonalt – som alle representerte et privilegert øvremiddelklassesjikt med egeninteresser i forsvaret av kapitalisme.

Denne uttalelsen forklarte:

Det som blir avslørt i Labours kollaps er en type politikk som søker å fornekte arbeiderklassens revolusjonære karakter. Under Corbyns lederskap frasa Labour seg enhver klasseappell til fordel for å promotere en agenda basert på identitetspolitiske orienteringer om hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, kjønn og seksuell legning.

Chantal Mouffe, ideologen for venstresidens middelklasse, beskrev Corbyn som potensielt det mest vellykkede eksemplet på ei ny bølge av ‘venstrepopulisme’, fordi han ‘står i spissen for et stort parti og nyter fagforeningenes støtte’. Hun sa at resultatet ville avhenge av hans avvisning av ‘den tradisjonelle politiske venstre-grense-fronten ... etablert på grunnlag av klasse’ ...

Fra dette konkluderte vi:

Corbyns kollaps er ikke bare avsløringen av Labour Party, men av hele perspektivet for ‘den parlamentariske veien til sosialisme’. De store spørsmålene om krig, fattigdom og sosial ulikhet vil ikke bli løst av smart drevne valgkampanjer.

Forutsetningen for å løse ethvert av de store sosiale problemene menneskeheten står overfor er en massiv mobilisering av arbeiderklassen og en intensivering av klassekampen på global skala. Bare en bevegelse som identifiserer seg med denne kampen, som bryter gjennom den tragisk elendige nasjonalistdebatten om Brexit, og slåss for et program for internasjonal proletarisk enhet, vil være i stand til å vinne arbeiderklassens tillit, og vil kunne lede den i kampen for sosialisme.

Dét er hva kampen mot opportunisme betyr. Det er kampen for prinsippfasthet, for en historisk basert analyse og perspektivet for sosialistisk internasjonalisme, mot enhver tilpasning til nasjonalisme – denne søken etter snarveier basert på tilpasninger til Labours og fagforeningsbyråkratiets dominans over arbeiderklassen. Det er uttalelser som denne som gir arbeiderklassen en strategisk orientering, som understreker behovet for å bryte med perspektivet om nasjonal reformisme, for å riste av seg Labours kvelertak og vedta perspektivet for sosialistisk internasjonalisme.

Dette er et perspektiv som det kjempes for i uforsonlig opposisjon mot alle de pseudo-venstre-opportunistiske tendensene. Og vi vet at enhver arbeider eller ungdom som leser resolusjonen kan følge lenker til et enorm bibliotek av politisk analyse som slåss for dette perspektivet – over 100 artikler om corbynisme, om andre pseudo-venstre-formasjoner, polemikk mot pseudo-venstre-gruppene, om fagforeningenes rollen i forræderiet av arbeideres kamper, lenker til historiske artikler om Trotskij, om Labour Party, om stalinisme, om Brexit, de voksende inter-imperialistiske antagonismene som fører til handelskrig og til militær krig, og nødvendigheten av å basere arbeiderklassens kamper på internasjonalisme, om kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.

Når unge mennesker og arbeidere begynner å granske spørsmålet om Corbyn, slik det er analysert av Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale komitéen (IC), og dette er ett eksempel blant mange, kan denne arbeideren eller ungdommen begynne sin politiske utdannelse som trotskist.

Dét er hva det nye designet av World Socialist Web Site muliggjør. Det vil danne grunnlaget for utdannelsen av de millioner arbeidende mennesker som trer inn i kamp. Det å kunne utdanne dem i programmet og prinsippene for sosialisme, slik de er legemliggjort i Den internasjonale komitéen (IC). World Socialist Web Site er en pol av tiltrekning for de beste elementene i arbeiderklassen. Og det er forumet som Den internasjonale komitéen vil bli bygget gjennom som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Dét er hva kampen mot opportunisme representerer. Dét er hva vi representerer som en politisk tendens.