WSWS publiserer talene holdt av ledende medlemmer av ICFI og bidragsytere til WSWS på nettmøtet den 25. oktober for å ønske velkommen til relanseringen av WSWS, som ble innledet med innleggene den 2. oktober 2020. Kommentarene nedenfor ble levert av Tomas Castanheira, på vegne av Socialist Equality Group i Brasil.

Lanseringen av den nye World Socialist Web Site er en viktig historisk prestasjon for trotskistbevegelsen, som vil spille en kritisk rolle i utviklingen av et revolusjonært perspektiv for arbeiderklassen i Brasil og Latin-Amerika.

Den latinamerikanske regionen er nedsenket i en dyp sosial, politisk og økonomisk krise, som har blitt kraftig forverret av Covid-pandemien.

Selv om kontinentet representerer 10 prosent av verdens befolkning står Latin-Amerika for en tredjedel av alle Covid-19-dødsfall globalt.

Det forferdelig dødstallet på mer enn 380 000 fortsetter å stige, med flere hundre som mister livet hver dag på grunn av sykdommen, i land som Brasil, Argentina, Mexico og Colombia.

Dette er resultatet av kapitalistregjeringenes absolutt kriminelle politiske retningslinjer for hvordan de konfronterer pandemien. Deres morderiske respons, deriblant en så godt som ikke-eksisterende testing; forhindringen av arbeideres mulighet til å opprettholde sosial distansering; ikke-utstyrte og overfylte sykehus, og til-og-med offisiell korrupsjon med avleding av ressurser bestemt til pandemibekjempelse over i egne lommer.

Samtidig har pandemien rystet Latin-Amerikas økonomier dypt, som allerede led av seks år med nesten nullvekst. FNs økonomiske komité for Latin-Amerika og Karibien har forutsett et fall på 9 prosent i 2020 for regionens BNP.

Det er forventet at det totale antallet latinamerikanere som lever i fattigdom vil øke fra 186 til 231 millioner. Og 80 prosent av regionens befolkning vil bli tvunget til å leve for under $ 500 per måned.

Arbeidsledighetsnivåene skyter i været. Ifølge FN vil den offisielle arbeidsledigheten stige med 5,4 prosent i 2020, sammenlignet med 2019, en innvirkning ni ganger høyere enn den som ble registrert etter det globale finanskrasjet i 2008.

I Brasil er for første gang over halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder uten sysselsetting. Blant ungdommer er den offisielle ledigheten dobbelt så høy som i resten av befolkningen.

Den unge generasjonen av den latinamerikanske arbeiderklassen har under kapitalismen absolutt ingen perspektiver.

Ved den andre polen nyter kapitalistoligarkiet en bonanza, til tross for nedgangen i realøkonomien og massenes katastrofale betingelser. Regionens 73 milliardærer har ansamlet nesten $ 50 milliarder bare i løpet av de fem første månedene av pandemien, en sum som representerer $ 10 milliarder mer enn Bolivias totale BNP i 2019.

Disse utviklingstrekkene i den objektive sosiale krisen vil ha vesentlig innvirkning på hundrevis av millioners bevissthet.

En nylig artikkel i The Economist, med tittelen «Latin Amerikas nye fattige», uttrykte den internasjonale styringsklassens dype bekymring over den politiske situasjonen som er under utvikling. Artikkelen konkluderte: «Titalls millioner nye fattige har gode grunner til misnøye. De vil kanskje ikke stilltiende godta deres skjebne. Dette vil sannsynligvis prege regionens politikk i årene som kommer.»

Det er ikke et spørsmål om hvorvidt de vil «akseptere deres skjebne»; de slåss allerede imot den. Masseprotestene mot sosial ulikhet som skaket land som Chile og Ecuador på slutten av 2019 har de siste månedene kommet sterkt tilbake.

Med deres raseri underbygget av de katastrofale retningslinjene for Covid-politikken har millioner av arbeidere og ungdommer igjen gått ut på gatene i Chile, Colombia, Ecuador og Bolivia, der de har protestert mot politivold, autoritære regimer og deres utsultingspolitikk. Arbeiderklassens militante streiker, alt fra app-leverandør-arbeidere til sykepleiere, har også spredt seg gjennom hele regionen, fra Mexico til Brasil.

Arbeidermassenes voksende krav om sosial rettferdighet kan ikke imøtekommes innenfor de eksisterende sosiale relasjonene.

Samtidig som styringsklassen som helhet forflytter seg mot høyre inntar restene av de borgerlige nasjonalregjeringene kjent som «Rosa bølga», som steg til makten i flere land i Latin-Amerika på 2000-tallet, stadig mer reaksjonære posisjoner.

I Mexico har regjeringen til Andrés Manuel López Obrador (kjent som AMLO) spredt løgner og villedet kampen mot pandemien, like mye som regjeringen til Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro, samtidig som han tvang arbeidere inn på forurensede arbeidsplasser for å generere profitter og garantere det parasittiske kapitalistoligarkiets privilegier.

Argentina fremstår under peronisten Alberto Fernández’ ledelse som et land med en av de raskest voksende Covid-19-dødsratene, der sykdommen nå sprer seg i de fattige arbeiderklasseområdene kjent som villas miserias.

I Brasil regjerer Arbeiderpartiet (PT) delstater som er blant de hardest rammet av koronaviruset, der de nå tvinger frem gjenåpningen av skoler. Deres respons på den økende sosiale krisen er en åpen orientering i retning av militæret og nasjonalisme.

I Bolivia kan ingenting annerledes forventes av Morales’ parti MAS’ tilbakevending til makten. Etter å ha blitt gjenvalgt midt under arbeideres og småbønders opprørske protester, tilbyr de ikke annet enn sultebonuser og en nasjonal enhetspakt med fascistene.

World Socialist Web Site har ført en konsekvent kamp mot enhver underordning av arbeiderklassen til det nasjonale borgerskapet, og har avslørt den radikale, og til og med sosialistiske retorikken til figurer som Venezuelas Hugo Chavez som et bedragersk dekke for deres kapitalistiske politiske orienteringer og innordning med imperialismen.

WSWS har også knust de småborgerlige teoriene til pseudo-venstre, inkludert arvingene etter det pabloistiske Forente sekretariatet, som har portrettert disse regjeringene som en ny vei til sosialisme.

Denne kampen har vært basert på prinsippene som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) forsvarte i sin mangeårige kamp mot pabloitisk revisjonisme.

Pabloistene promotering av et bredt spekter av småborgerlige og nasjonale borgerlige lederskap, eksempelvis castroismen og peronismen, som politiske erstatninger for proletariatet og dets parti, Den fjerde internasjonale, spilte en kritisk rolle i sviket av den latinamerikansk arbeiderklassens revolusjonære kamper under den siste halvdelen av det 20. århundre.

Der vi nå går inn i den perioden Den internasjonale komitéen har vitenskapelig beskrevet som «tiåret for sosialistisk revolusjon» er det sentrale spørsmålet om å få bygget et genuint revolusjonært lederskap i arbeiderklassen betinget av assimileringen av denne kampen.

WSWS kommer i sin nye og mer avanserte form til å samspille med kampene til arbeidere og ungdommer, som er under utvikling i Latin-Amerika, og bevæpne dem med trotskistbevegelsens historiske erfaring og revolusjonære program, og knytte dem til den internasjonale arbeiderklassens globale bevegelse, og legge fundamentene for nye seksjoner av ICFI i alle land.