Siden koronaviruspandemien rammet har medisinske eksperter forutsett at den resulterende sosiale isoleringen og det økonomiske stresset ville påvirke den mentale helsen negativt. Mange måneder inn i pandemiens forløp, med en økning av Covid-19-tilfeller som har rammet praktisk talt alle amerikanske delstater som resultat av den morderiske «flokkimmunitet»-strategien fulgt av styringseliten, viser en ny studie at det er en sann tsunami av depresjon som flommer over landets befolkning av unge voksne.
Denne aldersgruppa, som er del av Gen Z, har sett deres liv implodere i 2020. De har vært utsatt for uteblitte eksamener på videregående- og høyskoler [college], sett deres skoler stenge ned, eller de har blitt tvunget til oppholde seg der under farlige betingelser, har blitt isolert fra deres venner og frarøvet sosial interaksjon. De har mistet jobber, har opplevd lønnsnedskjæringer eller blitt tvunget til å jobbe under utrygge betingelser i restauranter, i detaljhandelen, servicebransjen og på fabrikker.
Mange av dem som bodde sammen med deres foreldre før pandemien har nå en enda mindre sannsynlighet for å kunne flytte ut. De som bor på egenhånd har sett spenningen ved for første gang å ha egen bopel bli til lammende isolering. Amerikanske familier står overfor ødeleggende fattigdom på grunn av tapte arbeidsplasser og -timer, som omsettes til sult, fattigdom og utkastelse.
Foreldre med små barn, eller de som bor hos besteforeldre, må leve i frykt for å overføre den dødelige smitten til dem. Som alle i befolkningen, har de sett slektninger og venner lide seg gjennom Covid-19-sykdom og til-og-med dø av den. I motsetning til løgnene spredt av Trump-administrasjonen og kvakksalverforskere, kan unge mennesker pådra seg koronavirusinfeksjon og de gjør det, og møter forferdelige konsekvenser og død. Om de overlever, kan de pådra seg langsiktige helsekonsekvenser.
Den landsdekkende undersøkelsen blant unge amerikanere i aldersgruppa fra 18 til 24 år undersøkte depressjonssymptomer blant disse unge voksne, inkludert tanker om selvmord, generalisert angst og søvnforstyrrelser. Den ble utført og forfattet av forskere fra Northeastern University, Harvard University/Harvard Medical School, Rutgers University og Northwestern University, og publisert av COVID-19 Consortium for Understanding the Public’s Policy Preferences Across States.
Samlet sett fant forskerne på tvers av fire nasjonale bølger (i slutten av mai, slutten av juni, slutten av august og midten av oktober) alarmerende depresjonsrater, med nesten halvparten av denne befolkningsgruppa av unge voksne – 47,3 prosent – som i oktober viste minst moderat depressive
Undersøkelsen kartla også andelen respondenter som beskrev i det minste sporadiske tanker om like gjerne å være død, eller å skade seg selv, i løpet av de to siste ukene før undersøkelsen ble foretatt. Som med depresjon har slike selvmords- og selvskadesymptomer skutt i været blant unge voksne, og nådde i mai 32,2 prosent og i oktober 36,9 prosent, en økning med en faktor på mer enn ti i forhold til en epidemiologisk studie fra årene 2013 og 2014, som fant 3,4 prosent som rapporterte slike tanker.
Disse svimlende tallene viser at en hel generasjon av unge mennesker blir emosjonelt herjet av en pandemi som unødvendig har krevd livene til nesten en kvart million amerikanere, og nå truer med å bli enda mer dødelig de kommende månedene. Offentlige myndigheter på alle nivåer har ført en politikk som bare kan beskrives som kriminell forsømmelse av befolkningens fysiske og mentale helse.
I oktober ble respondentene bedt om å identifisere spesifikke konsekvenser av Covid-19-pandemien som kunne ha påvirket dem eller deres husstander. Den mest rapporterte konsekvensen var nedstengingen av skoler eller universiteter (51 prosent), etterfulgt av å jobbe hjemmefra (41 prosent), lønnsreduksjon (27 prosent), tap av sysselsetting (26 prosent), manglende evne til å betale husleie/huslån (16 prosent), og opphør/redusert arbeid for å ivareta barn (15 prosent).
Granskningsfunnene viser de komparative effektene av disse konsekvensene av pandemien på den mentale helsen. De viser at sosial isolering, økonomisk press og stress på foreldrene når de jobber hjemmefra og tar seg av deres barns fjernundervisning har vært nøkkelfaktorer i eksplosjonen av de unge voksnes psykiske problemer.
Den største økningen av depresjonssymptomer ble observert blant de som hadde eller potensielt kunne få deres bopel påvirket (manglende evne til å betale husleie eller huslån, utkastelse), med mer enn 60 prosent av disse respondentene som rapporterte moderat grad av depresjon. Nærmere 50 prosent av denne gruppa rapporterte også om selvmordstanker. Nærmere 70 prosent av dem som utsettes for utkastelse rapporterte enten selvmordstanker eller generaliserte angstsymptomer.
Selv om det er visse variasjoner blant demografiske grupper, har ingen geografiske regioner, kjønn, etnisiteter eller utdanningsnivå vært spart i denne psykiske helsekrisen blant 18-til-24-åringene.
Interessant er at selv om det i juni var forskjeller i moderate depresjonssymptomer blant unge voksne relatert region, var symptomene i oktober like i nordøst, sør og vest av USA. Dette er en indikasjon på at alle regioner i landet står overfor lignende utfordringer etter hvert som pandemien tiltar.
Unge kvinner viste litt høyere nivåer av depresjonssymptomer enn menn, med høyere nivåer av generalisert angst, mild og moderat depresjon og forstyrret søvn. Unge asiater så de høyeste nivåene av generalisert angst, mild og moderat angst og suicidale tendenser, sammenlignet med hvite, svarte og latinoer.
Mens de uten høyskole [college] rapporterte litt høyere nivåer av psykiske helsesymptomer sammenlignet med de med påbegynt men ikke sluttført høyskoleutdanning var forskjellen ikke signifikant.
Pandemiens psykiske helsepåvirkning ikke bare på unge voksne, men på befolkningen som helhet, har blitt ignorert av både Trump-administrasjonen og den nyvalgte presidenten Joe Biden. Hverken Trump eller Biden har presentert noe veikart for å møte noen som helst av pandemiens helseaspekter.
Blant yngre barn presser delstatlige og lokale myndigheter på for gjenåpningen av skolene slik at foreldrene kan komme seg tilbake i arbeid. På universitetsnivå jobber de for å holde campusene åpne og for å opprettholde driften av den lukrative sportsindustrien på collegene.
Trump-administrasjonen har, sammen med mange guvernører – både Demokrater og Republikanere – presset på for å åpne skoler og holde dem åpne, med begrunnelsen at det er til det beste for ungdommens mentale helse. Slike argumenter må avvises med forakt.
Pandemien har påført den amerikanske befolkningen enorme sosiale og økonomiske vanskeligheter, men mange av disse effektene kan lindres eller reduseres med en infusjon av statlige midler og koordinerte programmer. Psykiske helsetjenester har blitt skåret til beinet under både Demokrat- og Republikaner-administrasjoner. I en tid da det er større behov for slike tjenestene enn noen gang er det ikke noe forslag om å gjenopplive dem for å besørge den psykiske helsehjelpen som er så sårt tiltrengt.
Non-profit telefon-hotlines relaterte selvmord og psykiske lidelser er utilstrekkelige erstatninger for et omfattende sosialprogram for å finansiere psykiske helsetjenester for å bistå familier som sliter med å utdanne deres barn hjemme, betale husleie og basistjenester [‘utilities’], og kunne handle dagligvarer.
Samtidig som et virulent virus uunngåelig vil skape fysiske og psykiske helsemessige utfordringer, har styringseliten i Amerika tillatt viruset å løpe løpsk der den søker å få holdt skolene åpne mens den tvinger arbeidere tilbake til faretruende usikre fabrikkanlegg.
I deres unge liv har 18-til-24-åringer sett amerikansk imperialismes endeløse eksplosjon av militæraggresjon – fra krigene i Kosovo, Afghanistan, Irak til Syria og Jemen, for bare å nevne noen få. Nå ser de på hjemmebane hvordan et usynlig virus blir gitt anledning til å slippe sin vrede løs under betingelser der de vitenskapelige og sosiale ressursene er tilgjengelige for å kunne bekjempe det, men styringsklassens profittpådriv forlanger at befolkningen lider.
Den mentale helsekrisen skapt av styringselitens ondartede forsømmelse og morderiske politiske orienteringslinjer kan bare konfronteres med arbeiderklassens organisering, uavhengig av de to big business-partiene og fagforeningene, som forsvarer og aksepterer den morderiske politikken for tilbake-til-skolen og tilbake-til-arbeid. I tillegg til utviklingen av en vaksine og behandlingsmetoder for koronavirus, må de vitenskapelige fremskrittene innen behandling av mental helse mønstres, under arbeiderklassens veiledning, for å hjelpe de som lider under pandemiens trykk.