Forbereder Trumps Hvite hus å lansere en aggresjonskrig mot Iran, som del av hans forsøkte kupp for å nulle resultatene av 2020-valget, og med det etablere et presidentdiktatur?

Dette er spørsmål som blir stilt med tiltakende og stadig mer presserende hast innen militær-etterretningskretser både i Washington og Israel, der den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo nå legger ut på en syv-nasjoner-rundtur sentrert på Israel og de arabiske oljemonarkiene ved Persiagulfen, som utgjør antiIran-aksen dyrket av Trump-administrasjonen.

Under opptakten til besøket av Pompeo – som denne uka besvarte en amerikansk reporters spørsmål med å si det ville bli en «jevn overgang til en andre Trump-administrasjon» – førte Israels to store engelskspråklige dagsaviser Haaretz og Jerusalem Post deres nettutgaver med faren for krig mot Iran.

«Vil Netanyahu angripe Iran? Usannsynlig, men Trump kan», var Haaretz-overskriften. Jerusalem Post spurte: «Planlegger Israel og USA å angripe Iran?»

Den tiltakende spekulasjonen er ikke bare drevet av Pompeos besøk til Israel, som inkluderer den første opptredenen noensinne av en amerikansk utenriksminister på en sionistbosetning på den okkuperte Vestbredden. Tidligere denne uka ankom den tidligere Iran-Contra-konspiratøren Elliott Abrams til Israel, Trump-administrasjonens spesielle utsending for både Iran og Venezuela, for samtaler med statsminister Benjamin Netanyahu. Og Jerusalem Post rapporterte at general Mark Milley, styreleder for det amerikanske forsvarets øverstekommando [Joint Chiefs of Staff], på torsdag hadde en videosamtale med hans kollega, den israelske forsvarsstabssjefen Aviv Kochavi.

Trump-administrasjonen og Netanyahu-regjeringen i Israel motsetter seg enhver lettelse fra en innkommende Biden-administrasjon av «maksimalt press»-sanksjonsregimet som ble innført mot Iran etter Washingtons ensidige skroting av 2015-atomavtalen, som ble oppnådd mellom Teheran og stormaktene. Mens amerikansk imperialisme hevder påstander om iransk støtte til «terrorisme» og en angivelig vedvarende trussel fra landets sivile nukleærprogram, er Washington fast bestemt på å eliminere Iran som en rival for hegemoniet over den energirike Persiagulf-regionen, og som en økonomisk og militær alliert av Kina.

Det ekstraordinære oppbudet av amerikansk-israelske kontakter i det umiddelbare kjølvannet av Trumps nederlag ved valgurnene har utfoldet seg i sammenheng med en storskala-utrenskning av toppfunksjonærer i Pentagon, som ble innledet med at forsvarsminister Mark Esper ble avskjediget per tweet, for å bli erstattet av den lite kjente eks-spesialstyrke-obersten og lojale Trump-klakøren Christopher Miller.

Andre høyreorienterte lojale Trump-klakører, kjent for ekstreme antiIran-holdninger, har blitt plassert i toppstillinger. Disse inkluderer den pensjonerte generalen og Fox News-kommentatoren Anthony Tata, som inntar plassen som nummer tre i Pentagon-hierarkiet, som viseforsvarsminister for politiske retningslinjer. Trump ble tvunget til å trekke hans forrige nominering av Tata til denne stillingen konfrontert med generalens tidligere uttalelser der han fordømte Barack Obama som en «terroristleder», og oppfordret til henrettelse av tidligere CIA-direktør John Brennan. Også installerte var den 34-år-gamle høyreekstremisten Ezra Cohen-Watnick, og Kash Patel, som spilte en nøkkelrolle i Trumps kampanje for å grave opp dritt i Ukraina mot Joe Biden, henholdsvis som viseforsvarsminister for forsvarets etterretning, og stabssjef for forsvarsministeren.

I tillegg ansatte den nye forsvarsministeren Miller som sin seniorrådgiver den pensjonerte arméobersten Douglas Macgregor, som er kjent for å ha forfektet innføring av krigsrett langs den amerikanske grensa, og utenomrettslige henrettelser av migranter og flyktninger.

Langt mer omtenksomt og forsiktig enn den israelske pressen hevdet New York Times, samtidig som avisa erkjente Pentagons uforlignelige utrenskning: «Det er foreløpig ingen bevis for at disse nyutnevnte har noen hemmelig agenda for Iran, eller har inntatt deres stillinger med noen handlingsplan for hånden.» Avisa la imidlertid til: «Det er ikke umulig at omstokkingen kunne forevarsle en noe ustabil og farlig periode, og til-og-med kan omfatte åpne eller skjulte operasjoner mot motstandere som Iran.»

At en slik klikk av fascistiske militarister har inntatt politiske nøkkelposisjoner i Pentagon midt under Trumps forsøk på å få omgjort resultatene av presidentvalget reiser den direkte faren for at USAs væpnede styrker kan bli brukt til å undertrykke et uunngåelig utbrudd av folkelig masseopposisjon mot kuppforsøket som utfolder seg, så vel som til enhver ny krig.

Trumps fiendtlighet overfor Esper har sine røtter i begivenhetene ved begynnelsen av juni da den nå avsatte forsvarsministeren tok avstand fra presidentens trusler om å påberope seg opprørsloven [Insurrection Act] og utkommandere ordinære hærtropper i gatene for å angripe demonstrasjonene mot politivold.

Etter at Esper ble skjøvet ut innkalte general Milley til et møte i øverstekommandoen [Joint Chiefs], og senere samme dag holdt han en konferansesamtale med de amerikanske kampkommandørene. Det er ingen tvil om at han og andre strekker ut følere for å se hvem blant militærmessingen som ville støtte Trumps kupp, og hvem som vil motsette seg det.

Under en seremoni på Veterandagen, der han markerte åpningen av et nytt armémuseum, holdt Milley en tale hvor han understreket: «Vi er unike blant militærene. Vi avlegger ikke ed til en konge eller ei dronning, en tyrann eller en diktator. Vi avlegger ikke ed til et individ ... Vi avlegger en ed til Konstitusjonen.»

Et angrep på Iran, hvorvidt det er mot landets sivile atomprogram eller andre strategiske mål, kan besørge Trump en slags «desemberoverraskelse» designet for å sjokkere opinionen, og skape politiske betingelser for konsolideringen av et presidentdiktatur.

At et slikt angrep utvilsomt ville fremprovosere iransk gjengjeldelse, og true livene til tusenvis av amerikanske tropper utplassert i regionen, ville være det ønskede resultatet av en slik provokasjon. Trump representerer de mest hensynsløse seksjonene av det amerikanske styringsoligarkiet og har presidert over de unødvendige dødsfallene til en-kvart-million amerikanere under Covid-19-pandemien. Massemannefall av amerikansk militærpersonell i Persiabukt-regionen ville være en liten pris hva angår administrasjonens politiske kalkyler.

Gitt slike begivenheter kunne Biden og Det demokratiske partiet regnes å underordne seg en nylig selvoppnevnt «krigstidspresident». Demokratene har konsekvent opponert mot Trump-administrasjonen fra høyre, og anklaget den for å ha vært «for myk» mot Russland og Kina, mens deres reaksjon på den illevarslende omstokkingen i Pentagon har vært å advare for at det kan etterlate amerikansk imperialisme sårbar overfor «våre fiender».

I et intervju med det tyske nyhetmagasinet Der Spiegel advarte den pensjonerte admiralen James Stavridis, som hadde stillingen som NATOs øverste allierte kommandant for Europa og som arbeidet som seniorrådgiver for Pentagon, for «den store faren i denne situasjonen».

Han sa at den amerikanske presidenten «har alle muligheter i sine hender». Han fortsatte: «Han kan beordre en hvilken som helst type militæroperasjon, til-og-med et angrep med atomvåpen. I tillegg, nå er det mennesker på toppen som ikke har noen erfaring og som ikke vil holde ham tilbake selv fra farlige ideer. Trump kan for eksempel eskalere ved å få den amerikanske marinen til å patruljere det internasjonale farvannet utenfor Kina. Han kan til-og-med beordre målrettede militære angrep mot hans erklærte erkefiende Iran.»

Underliggende for denne faren er imidlertid ikke bare Trumps planlegging, men snarere amerikansk imperialismes uløselige krise. Innenriks kollapser det som gjenstår av landets demokratiske institusjoner under tyngden av uholdbar sosial ulikhet, mens det i utlandet i løpet av flere tiår har vært forsøkt – like mye under Demokrat-administrasjoner som Republikanernes – å få reversert nedgangen av amerikansk globalt hegemoni ved hjelp av militæraggresjon. Disse utviklingstendensene faller sammen i den enestående politiske krisen rundt 2020-valget og dets etterdønninger.

Kampen mot faren for krig og diktatur kan ikke føres innen rammen av konflikten mellom Demokratene, et parti av Wall Street og militær-etterretningsapparatet, og Trump-administrasjonen. Denne situasjonen fordrer den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp for en politisk generalstreik for å få beseiret Trumps diktatoriske konspirasjon, og få ført frem kampen for den sosialistiske omdanningen av samfunnet.