Orkanen Iota nådde det østlige Nicaragua på mandag kveld som en storm av kategori 5, med vedvarende vinder på 160 km/t. Mindre enn to uker etter at orkanen Eta traff land på nøyaktig samme sted og forårsaket utbredt ødeleggelse over Sentral- og Nord-Amerika, forutser Det amerikanske nasjonalsenteret for orkaner [US National Hurricane Center] «katastrofale innvirkninger» fra nok en storm som setter rekord.

Fra Panama til North Carolina etterlot Eta minst 178 døde og 120 savnede. FN har anslått at mer enn 2,5 millioner mennesker ble rammet, deriblant 1,3 millioner i Honduras, 640 000 i Guatemala og 180 000 i det sørlige Mexico.

Før Iotas ankomst rapporterte FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) at 358 000 personer i Sentral-Amerika fortsatt oppholder seg i tilfluktsleirer.

«Det orkanen Eta etterlot seg er ikke bare en humanitær katastrofe som krever øyeblikkelig oppmerksomhet, men den har sådd fremtidige migrasjonskriser som vi må søke å forhindre» advarte den regionale IOM-direktøren Michele Klein-Solomon.

Ifølge orkanspesialisten Philip Klotzbach ved Colorado State University markerer orkanen Iota første gang Atlanterhavet har sett to store orkaner i november. I ei lang liste av rekorder er Iota den første orkanen av kategori 5 i 2020-orkansesongen i Atlanterhavet og den er sterkere, kvantifisert av dens lavtrykk, enn orkanen Katrina da den herjet New Orleans i 2005.

For første gang dokumentert er Iota den tredje stormen i én enkeltsesong som i løpet av 24 timer intensiveres til 60 knop eller mer (nautiske mil i timen), ifølge Tomer Burg, en doktorgradstudent i meteorologi ved University of Oklahoma.

Iota forventes å fortsette vestover og ramme Honduras’ største by, hovedstaden Tegucigalpa, potensielt med intensitet av en tropisk storm, før den når El Salvador.

Fra stormene som intensiveres av høyere havoverflatetemperaturer på grunn av global oppvarming – på toppen av fem år med ødelagte avlinger skadet av tørke i regionen – til «flokkenimmunitet»-politikken til regjeringer som etterlater de fattige massene til å klare seg selv mot Covid-19-pandemien, står Sentral-Amerika overfor en katastrofe skapt av den kapitalistiske underordning av enhver bekymring for privatprofitt.

Før orkanene mettet jordsmonnet og pandemien veltet overende et allerede kollapset helsevesen, var scenen satt av Wall Streets imperialistplyndring og konsentrasjonen av de gjenværende ressursene i hendene på et knøttlite oligarki.

WSWS var i kontakt med to medlemmer av Miskito-samfunnet i Nicaraguas Puerto Cabezas, som ble direkte rammet av orkanen Eta og var i ferd med å bli truffet av Iota, som uttalte seg på betingelse av anonymitet. De forklarte at regjeringen til Daniel Ortega var i stand til å evakuere de i de mest sårbare områdene i forkant av Eta, og besørget ly og «litt mat» til de fleste, hovedsakelig på skoler.

Men én av dem, som hadde mistet taket på sitt hjem, fortalte: «Hjelp til gjenoppbygging besørges bare for [Sandinista] partimedlemmer.»

Før telefonforbindelsen gikk tapt på grunn av forverret vær, forklarte den andre: «Nittifem prosent av vårt samfunn ble ødelagt, og vi har fortsatt ingen strøm. Generatoren på dette stedet [tilfluktsleiren] ble også skadet.»

Begge de to er overlevende etter orkanen Mitch, som krevde rundt 7 000 dødsofre i Honduras og nesten 4 000 i Nicaragua, og ble den dødeligste atlantiske orkanen registrert. Selv om de aldri kom seg fullt på fote har befolkningen i Den nordlige karibiske kystens autonome region av Nicaragua, som primært består av urbefolkningssamfunn, vært utsatt for ytterligere sjokk fra den økonomiske krisen og statsundertrykkingen som etterfulgte protesterbølga i 2018 mot innstrammingstiltak. Dette har blitt forsterket av koronaviruspandemien.

Mens de nikaraguanske myndighetene ikke har bekjengjort noe generelt estimat over Etas ødeleggelser har nødetaten Sinapred advart om at 80 000 familier vil bli direkte berørt av orkanen Iota, og at det siden fredag har pågått evakueringer av kystsamfunn.

Fotografen Manuel Portillo, som dokumenterer ødeleggelsene Eta forårsaket i Honduras, beskrev på mandag for WSWS den utbredte «forferdelsen, usikkerheten og traumene». «Nok en gang etter 1998 og orkanen Mitch ser vi en stor orkan som tydelig avslører vårt lands og våre myndigheters sårbarheter.»

«Sakens kjerne er mangelen av en evakueringsplan. Folk har ikke blitt besørget noe anstendige ly. Innkvarteringer med drikkevann, toaletter, dekking av de grunnleggende behovene, de eksisterer ikke. Folk forlot med deres egne kjøretøy, noen til fots, noen på motorsykler, og hadde med seg de få eiendelene de kunne berge.»

Portillo forklarte at de fleste overlevde på grunn av bistand fra andre honduranere. «Bare takket være hjelpen fra folket har de fleste blitt reddet, har de fleste av de rammede fått mat. Det har vært hundrevis og hundrevis av donasjoner,» sa han.

«I årevis har tusener av familier emigrert på grunn av den sosio-politiske situasjonen i landet, og dette etterlater tusenvis av familier bokstavelig talt på gata,» la han til. Med henvisning til en rapport om at opptil 25 000 arbeidsplasser vil gå tapt i kommunen Choloma, konkluderer han: «Mange transnasjonale fabrikker der ble oversvømmet, tapte alt som var på arbeidsplassene, og planlegger å forlate. Hvor skal disse familiene finne arbeid? ... Dette treffer de fattigste av folket, de mest utsatte familiene, som ikke ser noen annen løsning enn å forlate landet.»

Den honduranske økonomen Alejandro Sikaffi uttalte til det spanske nyhetsbyrået EFE at Eta forårsaket skader på rundt $ 5 milliarder, langt mer enn orkanen Mitch. Sammen med de økonomiske effektene av Covid-19-pandemien anslår Sikaffi de økonomiske tapene å beløpet seg til $ 12,5 milliarder, eller halvparten av landets årlige produksjon.

Til tross for landets økende sårbarhet har ikke Honduras noe fond som er avsatt for håndteringen av naturkriser.

Militærkuppet i 2009, støttet av Obama-administrasjonen for å få installert et marionettregime, ble etterfulgt av ei bølge av privatiseringer, skattelettelser og sosiale innstrammingstiltak. Gjeldsbetjeningen til finansgribbene har økt til nesten en tredjedel av landets statsbudsjett. Forsvarsbudsjettet ble tredoblet. Joe Biden, den tidligere visepresidenten og nå nyvalgt president, var Obamas hovedutsending til regionen i denne perioden.

Nå, forut for ei historisk migrasjonsbølge fra Sentral-Amerika til USA, har Biden-overgangsteamet utnevnt Cecilia Muñoz til sin øverste immigrasjonsrådgiver, hun som forsvarte separeringen av migrantfamilier og de massive deportasjonene under Obama-administrasjonen, som deporterte nesten 217 000 Honduranere.

Donald Trump, som nå søker å få nullet sitt valgnederlag og etablere et presidentdiktatur, har i mellomtiden plassert bigotte lojale klakører på de øverste postene i Pentagon. Den pensjonerte obersten Douglas MacGregor, som er utnevnt til seniorrådgiver for forsvarsministeren, oppfordret i fjor til innføring av krigsrett langs grensa mellom USA og Mexico og til skyting av grensekryssere, der han hevdet at sentralamerikanske migranter ville forårsake nasjonens «sammenbrudd» og at de er «det menneskelige fundamentet for et permanent venstrediktatur».

De fleste av de sentralamerikanske migrantene blir for tiden rundet opp i Mexico, der president Andrés Manuel López Obrador har nektet å erkjenne Biden-seieren, med henvisning til hans «vennskap» med Trump. López’ administrasjon har allerede omgjort landets nye Nasjonalgarde til en nøkkelpartner av Trumps antiimmigrantstyrker og etablert det hans egne partimedlemmer har kalt «konsentrasjonsleirer» for innvandrere.

Alle de fundamentale anliggender som arbeidere står overfor – Covid-19-pandemien, klimaendringenes innvirkninger, styringselitenes og fagforeningenes bestrebelser for å få utnyttet pandemikrisen til omstruktureringen av de globale forsyningskjedene og utdypingen av utbyttingen av arbeidere, der de settes opp imot hverandre etter nasjonale skillelinjer, og faren for verdenskrig og diktatur – deles av alle arbeidere, uavhengig av nasjonalitet, rase, etnisitet eller kjønn.

Situasjonen for de som befinner seg i orkanene Etas og Iotas traséer er, utover å være utsatt for naturkatastrofer, i siste instans resultat av eksplosjonen av motsetningene i den globale kapitalismen og dens nasjon-stat-system, som har åpnet for et tiår med sosial revolusjon.