Studenter ved ei rekke ledende universiteter på Filippinene organiserer akademiske streiker for å kreve at den nasjonale regjeringen responderer tilstrekkelig på katastrofen forårsaket av flere nylige tyfoner. Universitetsadministrasjoner har respondert med å stanse all undervisning i ei uke, men studentenes krav vokser og antar en mer direkte politisk karakter.

Filippinene, som allerede er utfordret av den ødeleggende effekten av Covid-19-pandemien, har blitt rammet av en rekke massive tyfoner. Den siste, Typhoon Vamco, etterlot seg et spor av ødeleggelser. Provinsen Bicol ble herjet og den nordlige provinsen Cagayan er fortsatt oversvømmet. Byen Marikina i Metro Manila var også utsatt for massiv flom, og dens tett befolkede gater er nå forstoppet av et tykt lag gjørme og vrakgods.

Sekstini døde er rapportert som følge av den siste tyfonen, et tall som utvilsomt vil stige, med 22 av dem i Cagayan. Oversvømmelsen av Cagayan var resultat av et massivt utslipp av vann fra dammen Magat, for å bevare det aldrende damanleggets strukturelle integritet.

Provinsen Cagayan har ei kritisk viktig jordbruksslette. Flommen har ødelagt regionens avlinger og forårsaket massive økonomisk ødeleggelser for bøndene i provinsen, og den vil føre til en kraftig økning av matvareprisene i hele landet.

Mer enn 15 000 studenter er for tiden innlosjerte i evakueringsherberger i åtte regioner på tvers av hele landet i tyfonens kjølvann. Forelesninger gjennomføres online som svar på Covid-19-pandemien. Selv uten ødeleggelsene forårsaket av tyfonene har landets forfalne infrastruktur og sosiale ulikhet gjort deltakelse i undervisningen nesten umulig for mange unge mennesker. Situasjonen har nå blitt helt uholdbar.

Den filippinske presidenten Rodrigo Dutertes administrasjon har respondert på tyfonen med kaldblodig likegyldighet. Det gikk flere dager uten at presidenten holdt noen pressekonferanse. Hans eneste offentlige uttalelse var en dum bemerkning om at han skulle ønske han kunne gå ut for å ta seg en dukkert, men at hans personlige sikkerhet ikke tillot det.

Uttrykket #NasaanAngPangulo (hvor er presidenten?) begynte å trende på sosialmedier. En talsperson fra presidentpalasset meldte en instruksjon til journalister om å slutte å spørre «hvor er presidenten?»

På mandag holdt Duterte endelig en presseorientering der han i vesentlig grad brukte sin tilgjengelige tid til å fortelle sexistiske vitser. Det var for mange kvinner i provinsen Bicol, erklærte han, og lokale embetsfunksjonærer responderte ikke tilstrekkelig på tyfonen fordi de brukte all deres tid på sex. Han fortsatte i en tilsvarende retning.

Oppropene for en studentstreik kom først den 14. november fra Ateneo de Manila University, et religiøst eliteuniversitet og et av landets mest prestisjefylte. Studentene forfattet en petisjon som de sirkulerte på nettet til alle studenter, og erklærte at de ville tilbakeholde innlevering av institusjonenes fordringer inntil «den nasjonale regjeringen respekterer og svarer tilstrekkelig på folkets forlangender om relevant katastrofebistand og respons på pandemen».

De hevdet: «Det er vår formening at ting ikke kan fortsette som vanlig. Vi tåler ikke lenger det stadig økende antallet dødsfall forårsaket av statens blatante inkompetanse. Vi kan ikke prioritere våre studier når våre landsmenn lider unødvendig av makthavernes handlinger.»

Oppropet erklærte: «Vi kan ikke sitte rolig og bøye oss over våre studiemodule, og ignorere det faktum at den filippinske nasjonen er i knas,» og det konkluderte: «Den nasjonale regjeringen må handle nå, eller trekke seg fra sine stillinger. Ingen kompromisser.»

I løpet av 24 timer hadde nesten 600 studenter undertegnet begjæringen. Den ga uttrykk for sentimentene til en betydelig del av universitetsungdommen over hele landet, og i løpet av én dag var det tilsvarende streikeopprop som sirkulerte ved ei rekke campuser. Studenter fra La Salle, en annen religiøs eliteskole, kunngjorde deres hensikt om å streike, og krevde at «enten handler den nasjonale regjeringen, eller den må trekke seg».

Studenter og fakultet ved University of the Philippines Diliman, det statlige flaggskip-universitetet, arrangerte et samlingsstevne og kunngjorde også deres planer om å streike. Antallet petisjoner og streikekunngjøringer vokser daglig.

I et forsøk på å få stanset den voksende bevegelsen meldte presidentstalspersonen Harry Roque en kynisk trussel til Ateneo-studentene om at de ville gå foruten de nødvendige forelesningene og ikke ville bli uteksaminerte. «Dersom dere ikke oppfyller de akademiske kravene, vil dere tape deres fremtid, og dere vil ikke bli uteksaminert fra Ateneo,» advarte han.

Ei rekke universitetsadministrasjoner har respondert på streikeerklæringene ved å bekjentgjøre avbrudd i all undervisning for ei uke, i håp om at når den gjenopptas kan noen av de umiddelbare problemene være løst og aksjonene avta. Forelesninger på Ateneo er suspendert og streiken utsatt til den 23. november.

I stedet for å trekke seg tilbake har studentene imidlertid eskalert deres krav. Studentene ved Ateneo erkjente at de hadde blitt det sentrale fokuset i en voksende nasjonal bevegelse og omformulerte deres streikeerklæring i går kveld til å innlemme spesifikke politiske krav. Disse inkluderer implementering av «gratis massetesting for Covid-19 og skikkelig kontaktsporing», «garanti for sikkerhet, støtte og finansiering av lokale helsearbeidere», «opphør av militærsentriske løsninger på medisinske problemer», «reallokeringen av midler i Etterretningsfond til nødhjelpsoperasjoner», bistandstiltak for de som er rammet av tyfonen, og krav om en «ingen stryk»-politikk fra universitetet for alle de streikende studentene.

De konkluderte med at de ville bruke deres tid i streik til å organisere nødhjelpsoperasjoner og protestering mot Duterte-administrasjonen.

Studentregjeringen ved Ateneo de Manila University skal stemme over streikeoppropet i ettermiddag.

Studenters massestreiker har en lang historikk på Filippinene, og har ofte vært den første indikasjonen på utbrudd av bredere sosial konflikt. De sosiale lidelsene som er fordømt i oppropene studenter fra Ateneo og andre studiesteder har sirkulert, er i utgangspunktet produkt av kapitalisme, og ikke bare en bestemt administrasjons inkompetenser og korrupsjon. Dersom studentstreikene vokser vil det komme til inngrep fra deler av eliten og deres politiske agenter for å få kanalisert uroen inn bak fjerningen av Duterte og installeringen av visepresident Leni Robredo. Studentenes massestreiker i 2000 ble på samme måte omdirigert inn bak installeringen av visepresident Gloria Macapagal Arroyo, som viste seg å være like undertrykkende og tyrannisk som hennes forgjengere.

Robredo, styreleder for Det liberale partiet, representerer interessene til filippinske kapitalister som er nært tilknyttet Washington, og som er imot Dutretes nyorientering av den filippinske utenrikspolitikken og de økonomiske båndene til Beijing. Det liberale partiet har vært et ledende politisk redskap for den filippinske eliten, kapitalister og plantasjeeiere siden slutten av den andre verdenskrigen.

Det å fjerne Duterte og installere Robredo ville tjene interessene til en rivaliserende fraksjon av de filippinske kapitalistene og Washington, men det ville ikke gjøre noe for å lindre den sosiale ulikheten og fattigdommen som plager massene av filippinske arbeidere og bønder.

Den eneste veien videre for studentstreikene er å vende seg til arbeiderklassen og ta opp det politiske programmet for sosialisme, som krever uavhengighet fra alle deler av kapitalistklassen og deres politiske representanter.