Den 14. november stilte World Socialist Web Site spørsmålet: Planlegger Trump en krig mot Iran? Svaret har ikke latt seg vente lenge.
New York Times har avslørt i en 16. november-artikkel at den amerikanske presidenten sist torsdag innkalte sitt nasjonale sikkerhetskabinett til et møte i Det ovale kontor for å diskutere «muligheter for å iverksette tiltak mot Irans viktigste kjernefysiske anlegg de kommende ukene».
Tilstedeværende på møtet, innkalt mens Trump førte sin kampanje for å nulle resultatene av presidentvalget, var visepresident Mike Pence, utenriksminister Mike Pompeo, nyoppnevnt fungerende forsvarsminister Christopher Miller og general Mark Milley, styreleder for fellesstabssjefene.
Påskuddet for denne illevarslende diskusjonen var en rapport publisert i forrige uke av Det internasjoanle atomenergibyrået IAEA [International Atomic Energy Agency] om at Irans lager av lavanriket uran hadde nådd 5 386 pund, 12 ganger grensa satt av atomavtalen som ble oppnådd i 2015 mellom Teheran og verdens stormakter. Avtalen, kjent som Den felles helhetlige handlingsplanen (JCPOA) [Joint Comprehensive Plan of Action], omhandlet opphevingen av FNs sanksjoner med Irans villighet til kraftig å begrense landets sivile atomprogram og underlegge seg et rigorøst inspeksjonsregime, som motytelse.
Trump trakk seg i 2018 ut av avtalen og påla en endeløs serie med stadig eskalerende ensidige sanksjoner, med sikte på å få kvalt Irans økonomi og sulte landets befolkning til underkastelse, samtidig som USA engasjerer seg i uopphørlige militære provokasjoner. Dette kulminerte i januar i fjor med dronemordet på den iranske topplederen Qassim Suleimani ved Bagdad internasjonale lufthavn, en kriminell handling som førte de to landene til randen av fullt-ut krig.
Størrelsen på Irans lagre av uran – fremdeles langt mindre enn før 2015-avtalen – har ingen strategisk betydning, og det representerer ingen brudd på folkeretten. Teheran har økt lagerbeholdningen og overskredet andre grenser i traktaten som respons på Europas manglende opposisjon mot Washingtons ensidige sanksjoner. Iran har ikke tatt noen skritt for å anrike uran til det nivå på over 90 prosent som er nødvendig for å produsere spaltbart materiale, og det foreligger heller ikke bevis for at landet har kapasitet til å gjøre det. Iran har gjentatte ganger insistert på at deres kjernefysiske program kun er til fredelige formål, og har godtatt internasjonale inspeksjoner som ville avslørt noe som motsier deres påstander.
Times-artikkelen gjentar propagandaen pushet av den amerikanske og den israelske regjeringen om at Iran kan være «nært ei bombe» allerede til våren. Det må påpekes at artikkelforfatterne inkluderer Eric Schmitt og David Sanger, som begge bidro med deres artikler til Times-kampanjen i tjeneste for Bush-administrasjonens fabrikkering av påskuddet om «masseødeleggelsesvåpen» som lå til grunn for den amerikanske aggresjonskrigen mot Irak i 2002 og 2003.
Ifølge Times vil «Ethvert angrep – hvorvidt med missil eller cyber – nesten helt sikkert være fokusert på Natanz», Irans største fasilitet for anriking av uran, lokalisert sør for hovedstaden Teheran.
Times-rapporten refererte ikke-navngitte administrasjonsrepresentanter som hevdet: «Etter at Pompeo og general Milley beskrev de potensielle risikoene for militær opptrapping forlot embetsrepresentantene møtet i tro om at et rakettangrep inne i Iran var av bordet ...»
Det er absolutt ingen grunn til å godta slike forsikringer som god mynt. Planleggingen for et amerikansk angrep videreføres i rask takt, og det blir truffet konkrete tiltak for å gjennomføre det.
Pentagon rapporterte på mandag om omplassering av en F-16-jagerskvadron fra Spangdahlem Air Base i Tyskland til Al-Dhafra Air Base i Abu Dhabi, i det en luftforsvarskommandør sa til mediene var en demonstrasjon av «CENTCOMs forpliktelse til allierte og partnere for å styrke sikkerhet og stabilitet i regionen». Flyene er utstyrt for å levere både konvensjonelle- og atombomber mot mål. Samtidig fortsetter den amerikanske marinens Nimitz Carrier Strike Group med operasjoner i Persiabukta, i tillegg til at USA har rundt 35 000 tropper utplassert i regionen.
Samtidig ankommer USAs utenriksminister Mike Pompeo i dag til Israel for samtaler med statsminister Benjamin Netanyahu, som ikke ulikt Trump trues med å bli skjøvet fra makten, og for Netanyahus del for å møte flere kriminalanklager. Hovedspørsmålet som skal diskuteres under Pompeos besøk – som det vil være i hans påfølgende stopp i Persiabuktas oljemonarkier, som er del av Washingtons antiTeheran-akse – vil være krig mot Iran. Den israelske pressen er fylt av spekulasjoner om hvorvidt USA vil angripe Iran før Trump blir tvunget fra embetet, eller om Washington vil bistå Netanyahu med å gjøre det.
Én ting er sikkert. Bombing av Natanz, eller et hvilket som helst annet iransk atomanlegg, ville være en krigsforbrytelse av verdenshistoriske proporsjoner, som truer med å drepe tusenvis – om ikke titusener – direkte, og å utsette mange flere for død og sykdom som følge av frigjøringen av uranheksafluoridgasser, og påfølgende radioaktivt nedfall.
Bak påskuddet om iranske lagre av uran ligger den umiddelbare drivkraften for en slik krigsforbrytelse mot Iran i den uforlignelige politiske krisen som griper Washington i møte med Trumps forsøk på å iscenesette et etter-valg-kupp for å forbli ved makten.
Trump har gjennomført en utrensking av Pentagons toppledelse og har installert en klikk av fascistiske lojale klakører i toppstillinger, alle av dem fanatisk antiIran-innstilte. Avskjedigede fungerende forsvarsminister Mark Esper, en tidligere lobbyist for våpenindustrien, ble fjernet både på grunn av hans motvilje mot å støtte et Iran-angrep og hans offentlige motstand mot Trumps forslag om å påberope seg opprørsloven [Insurrection Act] og utplassere regulære hærtropper i gatene for å angripe antipolitivold-demonstrasjoner.
Et angrep på Iran, og den uunngåelige iranske gjengjeldelsen med potensielle dødsfall for et stort antall amerikanske tropper, vil gi Trump påskuddet for å innføre krigsrett og nekte å overgi Det hvite hus. Med 62 dager igjen før den planlagte presidentinnvielsen er faren for en slik provokasjon hele tiden tilstedeværende.
Biden og Demokratene har ignorert trusselen om en katastrofal krig mot Iran. I stedet advarer de mot de angivelige farene ved en «brå» tilbaketrekning av amerikanske tropper fra den nesten to-tiår-lange amerikanske krigen i Afghanistan og fra Irak, mens de kunngjør at Trumps stabeinte forhindring av overgangsprosessen er en trussel mot «den nasjonale sikkerheten» som etterlater amerikansk imperialisme sårbar for deres «fiender».
Krigstrusselen mot Iran og faren for en ny verdenskrig er grunnleggende forankret ikke i Trump-regimets krise, men snarere i dens kilde, amerikansk imperialismes historiske krise. I sin nådeløse aggresjon mot Iran forfølger Washington geostrategiske interesser. Det søkes å få utøvd ubegrenset hegemoni over Persiabukta og regionens enorme energiressurser, som samtidig vil benektes Washingtons viktigste globale rival, Kina.
Skulle Biden lykkes med å bli innsatt den 20. januar vil denne trusselen om krig bare fortsette å eskalere. Det demokratiske partiet har gjort dette klart og tydelig gjennom en kampanje som angriper Trump fra høyre, for å være for «myk» mot Russland og Kina.
Det demokratiske partiets overordnede bekymring er ikke å beseire Trumps konspirasjoner, men snarere å forhindre folkelig opposisjon mot dem fra å true Wall Streets og amerikansk imperialismes interesser.
Kampen mot krig og til forsvar for demokratiske rettigheter – i tillegg til forsvaret for arbeideres liv, som blir ofret til styringsklassens «flokkimmunitet»-respons mot Covid-19-pandemien – kan bare føres av arbeiderklassen i opposisjon til Trump og Demokratene, og kapitalistsystemet som de begge forsvarer.
Hele verden følger med på de ekstraordinære begivenhetene som har etterfulgt det amerikanske valget, og dersom amerikanske arbeidere iverksetter en uavhengig politisk kamp vil den bli støttet av arbeidere over hele kloden. De felles interessene til arbeidere i USA og alle land ligger i å bryte finans-selskapsoligarkiets grep og ta makten i egne hender, for å omstrukturere det økonomiske livet internasjonalt, på grunnlag av likeverd og sosialisme.