Tiltalls millioner av Indias arbeidere forventet å delta i dagens landsdekkende generalstreik

På tvers av hele India avholdes det i dag en én-dag-generalstreik, med forventet deltakelse av titalls millioner arbeidere. Det protesteres mot den politiske «pro-investor»-orienteringen til statsminister Narendra Modi og hans BJP-ledede regjering [Bharatiya Janata Party]. Regjeringens politiske retningslinjer innbærer innstramminger, privatiseringer, promoteringen av kontraktsarbeid med oppsigelser som det måtte passe arbeidsgivere, sløyingen av helse- og sikkerhetshensyn i arbeidslivet og av alle andre regulatoriske begrensninger for kapitalistutbytting.

Streiken blir også underbygget av massenes raseri over regjeringens ruinerende håndtering av Covid-19-pandemien. I likhet med regjeringer over hele verden har Modi og hans BJP prioritert selskapsprofitter og ivaretakelsen av Indias milliardærers og multimillionærers formuer fremfor å beskytte arbeideres liv og levebrød.

Arbeidere roper slagord under generalstreiken i Ahmedabad, India, onsdag den 8. januar 2020 [Foto: AP Photo/Ajit Solanki]

Dette har ført til katastrofale helsekonsekvenser og sosioøkonomisk forhold.

Offisielle tall viser at India har mer enn 9,2 millioner Covid-19-infeksjoner, verdens nest-høyeste antall, og så langt nesten 135 000 dødsfall. Disse tallene er utvilsomt grove underestimeringer. India har en av de laveste testratene per capita av alle land hardt rammet av koronaviruset. Covid-19 har fått fotfeste i slummene i Delhi, Mumbai og andre urbane storbysentre, så vel som i rurale områder der offentlig helsetjenester er skrale, om ikke totalt fraværende. Selv i normale tider registreres bare 86 prosent av alle dødsfall av offentlige myndigheter, og av alle dødsfall som blir registrert får bare 22 prosent en legesertifisert dødsårsak.

Hundrevis av millioner har mistet deres inntekter, og det i et land der 50% av alle barn allerede før pandemien var underernærte. Der Indias økonomi falt med 23,9 prosent i andre kvartal, fra april til juni, og er forventet å krympe med rundt 10 prosent i løpet av budsjettåret 2020/2021, har titalls millioner mistet deres jobber permanent, eller de har sett arbeidstimene redusert. En IMF-rapport konkluderte i forrige måned med at pandemien innen utgangen av 2020 vil ha presset ytterligere 40 millioner flere indere ut i «ekstrem fattigdom», definert som det å overleve på $ 1,90 eller mindre per dag.

Alle landets vesentlige fagorganisasjoner og -forbund, med unntak av den BJP-innordnede føderasjonen Bharatiya Mazadoor Sangh, har støttet dagens nasjonale proteststreik. Mange lokale og ikke-tilknyttede fagforeninger og -organisasjoner har også støttet oppropet. I fellesskap oppfordrer de den høyreekstreme, hindu-sjåvinistiske BJP-regjeringen til å stanse sitt privatiseringsprogram; oppheve de regressive «reformene» for arbeidslivet og i landbruk, som den nylig presset gjennom i parlamentet; og til å besørge nødbistand til de fattigste befolkningsgruppene ved å gjennomføre en éngangsutbetaling på 7 500 rupi (ca. NOK 890) til alle ikke-skattebetalende familier, og ved å besørge 10 kilo (22 pund) kornvarer per måned til de mest trengende familiene.

De som i dag legger ned arbeidet var forventet å omfatte offentlig ansatte i sentraladministrasjonen så vel som i delstatene, alle delstatenes transportarbeidere, kullgruvearbeidere, energiforsyningsarbeidere, bankarbeidere og arbeidere ved ei rekke statseide foretak truet av privatiseringer, eksempelvis flyprodusenten Hindustan Aeronautics og det statseide teleselskap BSNL. Det var også forventet at mange som er sysselsatt i den «uformelle sektoren», der arbeidere har praktisk talt ingen rettigheter, så vel som arbeidere i bygningsbransjen og bil-rickshawer-sjåfører, skulle delta i protesten.

Småbønder, som i flere uker har agitert mot BJP-regjeringens landbruks-«reform» til understøttelse av agri-business på deres bekostning, kalte for en protest i nasjonalhovedstaden Delhi i dag, timet til å sammenfalle med den landsdekkende proteststreiken. I går anvendte politiet i den tilgrensende delstaten Haryana vannkanoner for å få blokkert småbønder på vei mot Delhi, der myndighetene har påberopt seg faren for Covid-19 for å få erklært protesten ulovlig.

Åtte måneder etter at pandemien eksploderte rundt om på kloden – som direkte konsekvens av styringselitenes handlingslammelser der de fokuserte på profitter og aksjekurser – bryter det nå ut sosial motstand, fremfor alt fra arbeiderklassen.

I Hellas finner det i dag også sted en offentlig-sektor-streik. Fagforbundet ADEDY kalte for arbeidslivaksjonen på grunn av opprør blant arbeidere over manglende beskyttelse mot Covid-19. Arbeidere i den offentlige transitt-transporten i hovedstaden Aten streiker også mot landets høyreorienterte regjerings planer om å avskaffe åtte-timer-dagen, og mot påleggingen av nye restriksjoner på streikeretten.

I Sør-Korea streiket opptil 200 000 arbeidere i går, mot antiarbeider-lovgivning som ville forby streikere å okkupere visse fasiliteter og arbeidslokaliseringer, mens 30 000 arbeidere ved bilprodusenten Kia Motors iverksatte en delvis streik, for å presse på for høyere lønninger og for å motsette seg nedskjæringen av arbeidsplasser.

Mange av Indias arbeideres fagorganisasjoner og -føderasjoner, som har kalt for dagens proteststreik, er direkte tilknyttet opposisjonspartiene som selv har spilt avgjørende roller i innføringen av regjeringens pro-marked-orientering og kapitalistomstilling. Dette gjelder både den Congress Party-tilknyttede føderasjonen Indian National Trade Union Congress [INTUC]; føderasjonen Labour Progressive Federation [LPF], fagorganisasjonen tilknyttet [delstaten] Tamil Nadus regionalistiske parti DMK; og sentalorganisasjonene Center of the Indian Trade Unions [CITU] og All-India Trade Union Congress [AITIC], føderasjonene tilknyttet de stalinistiske parlamentariske partiene – henholdsvis Communist Party of India (Marxist) [CPI-M] og Communist Party of India [CPI].

Hva angår føderasjonene og fagorganisasjonene som angivelig er politisk «uavhengige» har deres roller ikke vært annerledes. De har alle systematisk undertrykt klassekampen.

For alle fagorganisasjonene er dagens proteststreik en manøvre med det siktemål å få kanalisert arbeiderklassens voksende raseri inn bak de parlamentariske opposisjonspartiene. Fremst i denne rekka av opposisjonspartier er Congress Party, inntil nylig det indiske borgerskapets foretrukne regjeringsparti, med deres fåfengte appeller til BJP-regjeringen om at den dropper sine «antibefolkningen, antiarbeider, antinasjonale» politiske orienteringer.

I årevis har vestlig presse vært full av rapporter som hyller det fremvoksende India. Slike rapporter ser glatt forbi den grunnleggende sannheten at Indias kapitalistekspansjon de tre siste tiårene har vært understøttet av superutbyttingen av arbeiderklassen. Indias big business og global kapital har tilegnet seg størstedelen av den skapte rikdommen, og resultatet er at India er et av verdens mest ulike samfunn. Indias rikeste 1 prosent har i sin besittelse fire ganger mer formue enn landets fattigste 70 prosent, som utgjør mer enn 950 millioner.

Pandemien har brakt den indiske kapitalismens nakne brutalitet for dagen.

BJP-regjeringen ignorerte faren fra Covid-19-pandemien i de tre-og-en-halv første månedene av 2020. Den 24. mars innførte den en slett forberedt og lite gjennomtenkt nedstenging, med mindre enn fire timers forvarsel, som slett ikke klarte å stoppe virusets spredning fordi forordningen ikke ble ledsaget av de nødvendige helsetiltakene, som en gjennomføring av massetesting og påfølgende kontaktsporing rundt de infiserte. Videre krevde tiltaket en forferdelig sosial kostnad – som illustrert av migrantarbeidernes vanskeligheter – der myndighetene etterlot hundrevis av millioner mennesker, som over natta mistet deres jobber og inntekter, til å klare seg på egen hånd.

Fra slutten av april begynte BJP-regjeringen å presse på, med støtte fra delstatsregjeringene, inkludert de som er ledet av opposisjonspartiene, for å få gjenopptatt arbeidet, og utnyttet med det den sosiale elendigheten skapt av dens egne handlinger. Resultatet var at pandemien spredte seg, særlig så snart nesten alle nedstengingstiltak ble hevet i slutten av mai, som ild i tørt gress.

Denne politiske retningslinja for «flokkimmunitet» har vært den skjærende forkanten for et intensivert angrep på arbeiderklassen. I midten av mai lovet Modi et «kvantesprang» i pro-investor-reformer, og i månedene siden har BJP-regjeringen dramatisk akselerert sitt pådriv for privatiseringer, og har presset gjennom lover om deregulering av arbeidsrettslige anliggender og for sine jordbruksreformer, alle tiltak som har vært etterspurt av den indiske og den internasjonale kapitalen.

Samtidig har Modi-regjeringen forskanset seg på den andre viktige komponenten av politisk retningsorientering som enhver indisk regjering har forfulgt siden 1991, og som har gått hånd-i-hånd med pådrivet for å gjøre India til ei frihavn for global kapital – utvidelsen av Indias tilknytninger til amerikansk imperialisme.

Med den indiske styringselitens sterke bakking har BJP-regjeringen utnyttet den seks-måneder-lange grensekonflikten med Beijing til å få integrert India enda tettere inn i Washingtons hensynsløse militærstrategiske offensiv mot Kina. Dette har inkludert ei rekke nye initiativer og avtaler med USA, Japan og Australia, de viktigste allierte i Asia og Stillehav-regionen, og viktige skritt i retning av å få transformert den USA-ledede strategiske Quad-dialogen til å bli en militærallianse.

Samtidig har Modi og hans BJP eskalert deres promotering av antimuslimsk kommunalisme, med sikte på å få fremmet reaksjon og få splittet arbeiderklassen.

Stalinistene har sett en drenering av deres støtte i arbeiderklassen, som resultat av deres støtte til ei rekke Congress Party-regeringer som forfektet nyliberalistiske reformer, og av deres egen implementering av «pro-investor-politikk» i delstatene der de har hatt innflytelse, som i Vest-Bengal hvor de har dannet regjeringen. Ikke-desto-mindre besørger de politisk lederskap for dagens generalstreik, og de blir verdsatt av Congress Party og andre opposisjonspartier fordi de skaffer dem falsk «progressiv» legitimering.

De stalinistiske kommunistpartiene CPM og CPI, som har vært integrert inn i etablissementets politikk i mange tiår, har respondert på det indiske borgerskapets intensivering av klassekrigangrepet ved å forflytte seg enda lenger til høyre. De har fordoblet deres innsats for å knytte arbeiderklassen til den høyreorienterte opposisjonen, og til den indiske statens institusjoner. Under påskudd om å beseire det hindu-sjåvinistiske partiet BJP stilte de til det nylig avholdte valget i delstaten Bihar i en allianse med Congress Party, og de har til hensikt å gjøre det samme de kommende månedene i [delstatene] Vest-Bengal og Tamil Nadu, der Congress Party er nummer to i ei DMK-ledet blokk.

Dette er en videreføring av den samme reaksjonære kursen de har fulgt de tre siste tiårene, men nå under langt mer eksplosive og farlige betingelser. Deres veiledende prinsipp, berettiget under påskudd om å bekjempe hindu-høyre, har vært å knytte arbeiderklassen til opposisjonspartiene, mens de implementerer indisk big business’ sosialt brennbare pro-investor-agenda. Ved politisk å undertrykke arbeiderklassen og forhindre den fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på den sosiale krisen, har stalinistene tilrettelagt for BJP til å kunne utnytte masseraseriet og frustrasjonen over endemisk fattigdom, massearbeidsledighet og en grufull sosial ulikhet, til å fremstå som Indias sentrale regjeringsparti.

I løpet av de samme tre tiårene har det vært en enorm økning av arbeiderklassens størrelse og sosiale makt. Men for at denne makten skal kunne mobiliseres må arbeiderklassen smi sin klasseuavhengighet, forene sine forskjellige kamper, orientere seg i retning av den voksende globale arbeiderklassens motoffensiv, og samle alle de undertrykte indiske sliterne bak seg i en kamp mot den indiske kapitalismen og mot verdenskapitalismen. For å kunne gjøre det må indiske arbeidere avvise alle borgerskapets partier, så vel som deres stalinistiske medløpere og deres kommunalistiske, kaste-orienterte, regionalistiske og nasjonalistiske politikk, og basere sine kamper på programmet for sosialistisk internasjonalisme.

Loading