Den 19. november kunngjorde den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo at utenriksdepartementet ville utpeke BDS-bevegelsen – Boycott, Divestment and Sanctions; Boikott, De-investering og Sanksjoner – som antisemittisk, og at enhver ideell organisasjon som støtter BDS ville bli avskåret fra statlig finansiering. Faktisk skal all motstand mot eller kritikk av den israelske staten erklæres antisemittisk, og bane veien for et brutalt angrep på ytringsfrihet og demokratiske rettigheter.

Der Pompeo uttalte seg i Jerusalem, side-om-side med den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, refererte han til BDS-bevegelsen som en «kreftsvulst» og lovet å identifisere alle organisasjoner som var tilknyttet bevegelsen, og sa at USA «vil betrakte den globale BDS antiIsraelkampanjen som antisemittisk... Vi vil umiddelbart ta skritt for å identifisere organisasjoner som bedriver hatefull BDS-oppførsel, og trekke tilbake den amerikansk regjeringens støtte til slike grupper.»

Pompeo gikk videre hen til å besøke en israelsk bosetning på den okkuperte Vestbredden, som den

første utenriksministeren som har gjordt det; senere reiste han rundt på de syriske Golanhøydene, et strategisk høyt terreng okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967 og senere illegalt annektert. Utenriksdepartementet fulgte opp med en tillatelse til at varer produsert i de okkuperte områdene kan merkes «Made in Israel». Slike provoserende trekk er tydelig ment å legitimere den israelske statens flagrante brudd på folkeretten og dens pålegging av et brutalt apartheidregime på palestinerne.

I en egen pressemelding presenterte Pompeo den amerikanske regjeringens offisielle linje angående BDS-bevegelsen: «Det er USAs politikk å bekjempe antisemittisme overalt i verden og uansett hvilken form den måtte ta, inkludert alle former for diskriminering og hat forankret i antisemittisme. USA motsetter seg sterkt den globale diskriminerende kampanjen (Global BDS Campaign), for boikott, de-investering og sanksjoner (BDS) ... Som vi har gjort klart, er antisionisme antisemittisk. USA er derfor forpliktet til å motvirke den globale BDS-kampanjen som en manifestering av antisemittisme.»

Han fortsatte: «For å fremme denne politiske orienteringen har jeg pålagt spesialutsendingens kontor for overvåking og bekjempelse av antisemittisme [Office of the Special Envoy to Monitor and Combat Anti-Semitism] å identifisere organisasjoner som engasjerer seg i, eller på annen måte støtter, Den globale BDS-kampanjen ... USA oppfordrer innstendig regjeringer rundt om i hele verden å ta relevante skritt for å sikre at deres finansmidler ikke blir besørget direkte eller indirekte til organisasjoner som driver med antisemittiske BDS-aktiviteter.»

Det Pompeo utilslørt gir stemme til er den amerikanske regjeringens innsats, i allianse med høyreekstreme sionister, for å sidestille kritikk av den israelske staten med antijødisk hat, og derved de-legitimere enhver folkelig motstand mot Israels tiårlange undertrykking av de palestinske massene og få besørget et påskudd for å slå ned på grupper og enkeltpersoner som våger å uttale seg mot Israels forbrytelser.

At Trump-administrasjonen - som har oppmuntret nynazister og andre fascistiske elementer og har utført en ondskapsfull undertrykking av migranter – bekjenner sin bekymring over antisemittisme representerer hykleri av den mest motbydelige sorten.

BDS er en global pro-Palestina-bevegelse som søker å få presset den israelske staten til å endre sin politikk gjennom anvendelse av boikotter og andre former for protest. Den reformistiske kampanjen har en bemerkelsesverdig tilstedeværelse på universitetscampusene i USA, og den truede kutten av føderale midler er et forsøk fra Trump-administrasjonen til å presse universitetene til å få brakt disse gruppene til taushet, i et blatant angrep på studentenes demokratiske rett til ytringsfrihet og fritt valg av engasjement.

Det siste trekket fra utenriksdepartementet ble bredt fordømt av menneskerettighetsgrupper. Bob Goodfellow, midlertidig administrerende direktør for Amnesty International USA, fordømte det som et angrep på demokratiske rettigheter: «Det at utenriksdepartementet målretter som antisemitter grupper som forfekter bruk av fredelige midler, som boikotter, for å få en slutt på brudd på

palestinernes menneskerettigheter, er selv en krenkelse av ytringsheten, og en gave til de som søker å få brakt til taushet, trakassert, intimidert og undertrykt de som står opp for menneskerettigheter over hele verden.»

JVP Action, ei grein av Jewish Voice for Peace, sa i en uttalelse til Washington Post: «Som en stolt jødisk og pro-BDS organisasjon, vet vi at bevegelser for likhet, rettferdighet og frihet er uttrykk for solidaritet, ikke bare for palestinere, men også for jøder ... Det å organisere for palestinsk frihet er ikke – og har aldri vært – antisemittisk.»

Tiltaket er det siste i en årelang bestrebelse fra Trump-administrasjonen – med støtte fra høyreekstreme sionister og en stilltiende medvirkning fra Det demokratiske partiet – for å få brakt kritikk av Israel til taushet. I fjor utstedte president Trump en utøvende ordre [engelsk tekst] som utvidet føderale regjeringers tolkning av Artikkel VI i Borgerrettighetsloven fra 1964 (som forbyr delstaters finansiering av organisasjoner som diskriminerer på grunnlag av hudfarge, etnisitet eller nasjonal opprinnelse) til å omfatte antisemittisme.

Ordren oppmuntret til adopteringen av den gjeldende definisjonen av antisemittisme som den er skissert av den høyreorienterte organisasjonen International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), der kritikk av Israel og av sionismen beskrives som iboende antisemittisk.

Det må sies at sammenstillingen av antisemittisme og motstand mot Israel i seg selv er dypt antisemittisk; det fremmer den reaksjonære ideen at alle jøder har en slags iboende lojalitet overfor Israel, og den ignorerer den massive motstanden som eksisterer mot den israelske regjeringen både innen Israel og blant den internasjonale jødiske diasporaen.

Trumps utøvende ordre ble referert i en søksmål mot New York University i fjor, der det ble hevdet at NYU støttet antisemittisme ved å tildele en pro-Palestina studentklubb en ærespris. Søksmålet, som ble støttet av Trump-administrasjonen og av sionistiske organisasjoner, var åpenbart ment å tjene som en presedens for å få kneblet ytringsfriheten på universitetscampusene. Søksmålet fremprovoserte bred opposisjon [engelsk tekst] fra studenter og akademikere. I forrige måned kom NYU til enighet med undervisningsdepartementet og sa seg villig til å adoptere IHRAs reaksjonære definisjon av antisemittisme, og la dermed grunnlaget for at studentgrupper som opponerer mot israelske politiske retningslinjer skal undertrykkes.

På delstatlig og lokalt nivå har antiBDS-lovene blitt vedtatt i store deler av USA. Siden 2015 har 30 delstater, deriblant New York og Florida, iverksatt antiboikottlovgivning. Lovene søker å få straffet enkeltpersoner, ideelle organisasjoner og selskaper som støtter boikotter av Israel, ved å forby dem fra å motta offentlige finansieringsmidler. Mange av lovene forbyr delstaters pensjonsfond å kunne anvendes av selskaper som støtter slike boikotter. Noen lover krever at det utarbeides svartelister McCarthy-typen over enkeltpersoner og organisasjoner som støtter boikotter.

Disse konstitusjonsstridige og antidemokratiske lovene har blitt vedtatt av statehouses i delstater kontrollert både av Republikanerne og Demokratene, ofte av store flertall sammensatt fra fra begge

partiene. Lovene ble vedtatt på forespørsel fra mektige pro-Israel lobbyer, som American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), og Israel Allies Foundation (IAF), som har hovedkontor i Jerusalem og fungerer som ei paraplygruppe for israelske lobbyer. I mange tilfeller ble til-og-med selve lovteksten utarbeidet av disse lobbyene. I 2015, etter vedtaket av antiBDS-loven i South Carolina, brukte IAF lovproposisjonen som et grunnlag for å utarbeide en «modell-lov», en lovproposisjon som skulle tjene som en mal for formidling til andre delstaters lovgivere for øyeblikkelig behandling.

Demokratene, som har tilbrakt de siste fire årene ulende om en innbilt russisk innblanding i amerikanske affærer, har ikke hatt noe å si om denne åpenbare innblandingen i amerikansk politikk fra en utenlandsk makt. Den raske vedtakelsen av disse antiytringsfrihetstiltakene er et uttrykk for styringsklassens desperate behov for å undertrykt den enorme folkelige harmen som eksisterer over den amerikanske regjeringens medvirkning til den israelske statens forbrytelser.

Den høyreorienterte bakvaskelsen av BDS og andre pro-Palestina grupper, sammen med pådrivet for å få kneblet enhver motstand mot Israel, er del av en bredere kampanje fra de mest reaksjonære sjiktene innen styringsklassen for systematisk å få undergravd ytringsfriheten og de demokratiske rettighetene. Med tanke på Israels strategiske betydning for amerikansk imperialismes nådeløse intriger – spesielt dens forberedelser for krig mot Iran – ser styringsklassen folkelig opposisjon mot den israelske staten som spesielt truende for sine interesser.