Ukraniske urangruver stenges midt under protestbølge, og truer radioaktiv forurensning

Tre urangruver har blitt stengt ned i regionen Kirovohrad oblast i det sentrale Ukraina over omstridt betaling mellom det statlige atomenergiselskapet Energoatom og det stateide selskapet Østlig gruvedrift og prosessering, som opererer gruvene.

Som resultat av det angivelig manglende oppgjøret mellom statsselskapene har anslagsvis 5 000 gruvearbeidere blitt permittert uten lønn. Disse arbeiderne har dessuten anslagsvis $ 5 millioner tilgode for måneder med manglende lønnsutbetalinger. Nedstengingen av gruvene kan i verste fall føre til en økologisk katastrofe skulle det bli strømbrudd og vannpumpene svikter, som kunne åpne for at en giftig blanding av radioaktivt uranforurenset grunnvann brer seg gjennom de store elvesystemene i det sentrale Ukraina.

Gruveselskapet hevder at atomenergimonopolet fortsatt skylder $ 5 millioner, som er påkrevd for å holde gruvedriften i gang og få betalt arbeidernes utestående. Energoatom på deres side bestrider påstandene og hevder de allerede har betalt $ 92,5 millioner, i henhold til en avtale mellom de to statsselskapene som ble signert i fjor.

Som statseid monopol er Energoatom landets eneste kjøper av uran. Uranet blir omgjort til kjernefysisk drivstoff i Russland og deretter transportert tilbake for anvendelse i Ukrainas atomkraftverk. Ukraina produserte ifølge World Nuclear Association i fjor 801 tonn uran.

Siden ødeleggelsen av Sovjetunionen i 1991 har Ukrainas gruver, som under Sovjetunionens tid sysselsatte hundretusener og besørget pålitelige jobber, blitt overlatt til forvitring ned til ekstremt farlige forhold. Avtalte kontrakter brytes rutinemessig av ledelsen, og arbeidere i både privat og offentlig sektor kan gå i måneder uten lønnsutbetalinger. Ifølge fagorganisasjonen Ukrainas uavhengige gruvearbeiderforbund har situasjonen forverret seg til det punkt at gruvearbeidere ansatt i statseide selskaper nå har over $ 60 millioner tilgode i ubetalte lønninger.

Det er for tiden 148 gruver i drift i Ukraina, der 102 opererer under en eller annen form for regjeringsledelse. Sekstisyv av de statseide gruvene ligger i den separatistkontrollerte regionen Donetsk. Som resultat av den NATO-støttede seks-år-lange borgerkrigen som har splittet landet og har desimert livene til tusener, ble Kiev i 2014 tvunget til å begynne å importere kull, selv om Ukraina er en av verdens største kullprodusenter.

Mens nåværende president Volodymyr Zelenskij kom til makten på løfter om å forbedre landets elendige lønninger og smuldrende industriinfrastruktur, har han faktisk satt fart i nedsalg og stengingen av Ukrainas gjenværende statseide gruveoperasjoner.

Ifølge planer offentlig diskutert av Ukrainas energidepartement skal alle landets ulønnsomme gruver stenges eller privatiseres innen 2030. Av de 33 gjenværende operative kullgruvene i landet er det bare fire som er lønnsomme, ifølge statlig statistikk.

I oktober godkjente Ukrainas parlament en stor del av Zelenskijs privatiseringsbestrebelser, som krever katalogiseringen av landets gruver etter drivverdighet og integreringen av de mest lønnsomme inn i det statseide selskapet Centrenergo for påfølgende salg på auksjon. I november uttalte Maxim Nemtsjinov, en representant for energidepartementet, offentlig at «... 15 av de 33 kullgruvene som er i drift i dag vil bli nedlagt. Problemet er ganske alvorlig.»

Zelenskijs privatiseringspush og unnlatelse av å løse problemene med de lave eller direkte utestående lønningene som belemrer Ukrainas gruveindustri har blitt møtt med tiltakende motstand og sitt-ned-streiker fra gruvearbeidere over hele landet.

Senest denne uka troppet de nå arbeidsledige gruvearbeiderne fra Kirovohrad opp i Kiev for å protestere foran Zelenskijs presidentkontor, samtidig som deres gruvearbeiderkolleger deltok i gruveokkupasjoner over ubetalte lønninger både i Øst- og Vest-Ukraina. I L’viv, en by i det vestlige Ukraina, har 75 gruvearbeidere ved Lisova-kullgruva okkupert anlegget og nekter å forlate inntil de får utbetalt over $ 2 millioner i utestående lønninger.

I Volyn, også lokalisert i Vest-Ukraina, okkuperte gruvearbeidere i Buzhanska-gruva også anlegget og krevde deres ubetalte lønninger. I mellomtiden har gruvearbeidere i Øst-Ukraina, ikke langt fra grensa til de separatistkontrollerte områdene i Donetsk-regionen, nektet å arbeide. De sluttet seg til gruvearbeiderne i Vest-Ukraina for å kunngjøre deres beredskap til å sperre veier og stenge bysentre dersom Zelenskij-regjeringen fortsetter å trekke ut tiden relatert ubetalte lønninger.

Denne ukas voksende streikeaksjoner ble innledet av streiken under bakken gjennomført i september av gruvearbeidere i byen Krivoy Rog. Arbeiderne holdt seg under bakken i 43 dager for å protestere mot lave lønninger og usikre arbeidsvilkår.

Deres aksjoner ble etterfulgt i rask rekkefølge av streiker i gruver og på andre arbeidsplasser over hele landet.

Krivoy Rog Jernmalm-Selskap, som er felleseid av Ukrainas milliardæroligarker Rinat Akhmetov og Igor Kolomoiskij, inngikk til slutt en avtale med gruvearbeiderne og lovet økte lønninger og bedrede vilkår.

Som en understrekning av de enorme forskjellene i det moderne Ukraina er Akhmetov registrert med en personlig formue på over $ 6 milliarder mens arbeidere ved Krivoy Rog Oktober-gruva rapporterer at de kun tjener $ 330 i måneden [NOK 2 910] for å jobbe 1 200 meter under bakken under ekstremt farlige forhold.

Bare én dag etter at streiken ble avsluttet – en streik det var en regelrett nyhetsblackout om på grunn av oligarkenes eierskap av landets medier – åpnet gruveselskapet sivile rettssaker mot 417 av de streikende arbeiderne, for påståtte «illegale handlinger».

Etter at Zelenskijs eget politiske parti «Folkets Tjener» møtte de streikende arbeiderne og oppfordret dem til å gå til forhandlinger med selskapet, er de nå tause om sviket av arbeiderne, og rettssaken mot arbeiderne blir ført med de lokale justismyndighetenes fulle tyngde.

Tatiana Garkusja, en av arbeiderne som snakket med OpenDemocracy ga uttrykk for kampvilje til tross for sviket. «Denne streiken fikk meg til å føle meg som en fighter – jeg visste ikke engang at jeg hadde det i meg. Tross alt, det er det mange av oss som er på søk etter en eller annen slags revolusjon. Men det viste seg at det var vanskelig å bli involvert i protesten og få den startet, men det var lettere da vi først var i kamp. Da finner du likesinnede som har samme språket som deg.»

Loading