Dette er siste del av en todelt artikkel. Del én ble publisert 26. desember.

I 1996 holdt David North, styreleder for World Socialist Web Sites internasjonale redaksjonsråd, en forelesning ved Michigan State University med tittelen «The Long Shadow of History: The Moscow Trials, American Liberalism and the Crisis of Political Thought in the United States» [Historiens lange skygge: Moskvaprosessene, amerikansk liberalisme og krisen for politisk tenkning i USA] (Forelesningen er inkludert i boka The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century utgitt av Mehring Books) [Den russiske revolusjonen og det ikke-sluttførte tyvende århundre].

North analyserte årsakene til at størstedelen av den amerikanske liberale intelligentsiaen støttet Moskva-prosessene. Han bemerket at Walter Duranty, New York Times’ korrespondent i Moskva, erklærte sin tiltro til rettssakenes legitimitet og til de tiltaltes bekjennelser, som også Joseph Davies gjorde, USAs ambassadør til Sovjetunionen. Likeledes var det med The Nation og The New Republic, amerikansk liberalismes to mest innflytelsesrike nyhetsorganer.

North forklarte at midt under Den store depresjonen og fascismens triumf i Italia og Tyskland så mange liberale intellektuelle og akademikere i USA på Sovjetunionen som ei motvekt til fascistfaren. Stalin på sin side, dyrket støtten blant disse sjiktene ved å bagatellisere trusselen om en sosialistisk revolusjon og tilføringen av en sosialistisk koloritt til deres antifascisme. I epoken for kapitalismens dødskramper ble liberalismens politiske, teoretiske, og kan man tilføye, moralske fattigdom, uttrykt av de liberales villighet til å legge til side deres demokratiske skrupler og enhver bekymring for historisk sannhet ved å gå god for den juridiske legitimeringen av fabrikeringene mot livslange revolusjonære, i rettsprosesser som rivaliserte med eller overgikk de uhyrlige forestillingene fremført i rettssalene i Hitlers Tyskland.

North forklarte:

Liberalernes ukritiske beundring for Sovjetunionenes oppnåelser betydde ikke en støtte for revolusjonære endringer innen USA. Langt ifra. De fleste liberale intellektuelle var tilbøyelige til å se på en allianse med Sovjetunionen som et middel til å styrke deres egen spake agenda for sosial reform i USA, og for å holde fascismen i Europa i sjakk. Sovjetunionen ble ikke lenger fryktet som en spydspiss for revolusjonære omveltninger. Liberalerne forsto at Trotskijs nederlag hadde betydd Sovjetunionens oppgivelse av internasjonale revolusjonære ambisjoner. Innen midten av 1930-tallet hadde stalinistregimet oppnådd en aura av politisk respekt.

Ved granskningen av den liberale responsen på Moskva-prosessene er det ytterligere ett viktig politiske faktum man må ta med i betraktning. I juli 1936, bare én måned før den første rettssaken begynte, brøt Den spanske borgerkrigen ut. Spania ble truet av fascisme, der dens seier ganske sikkert ville føre til utbruddet av en andre verdenskrig. Sovjet-Russland ble vurdert som de republikanske, antifascistiske kreftenes viktigste allierte. Få liberale intellektuelle var tilbøyelige til å granske for nøye den reelle betydningen av stalinistisk politikk i Spania. For det meste ignorerte de måten stalinistene, gjennom politisk terror, ødela arbeiderklassens revolusjonære bevegelse, som i siste instans garanterte Francos seier. På overflata – og få liberalere brydde seg om å se forbi den – syntes Sovjetunionen å være den klippe som alt håp om «progressive krefter» var avhengig av for fascismens nederlag i Spania. (David North, The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, Oak Park, MI, 2014, s. 47)

Implementeringen av Folkefront-programmet tok i USA form av Det amerikanske kommunistpartiets (CPUSA) tilslutning til Franklin Delano Roosevelts regjering og partiets rolle i den politiske underordningen av de nyopprettede CIO-fagforbundene til Det demokratiske partiet.

Dette anliggendet, arbeiderbevegelsens underordning til Det demokratiske partiet, var det sentrale politiske problemet for utviklingen av arbeiderbevegelsen i USA, som det er den dag i dag. Kapitalismens globale sammenbrudd, utløst av Wall Street-krasjet i 1929, antok i USA, som allerede var den dominerende industrimakten i verden, raskt form av en ødeleggende sosial krise. Så godt som over natta ble millioner av arbeidere og småbønder kastet ut i fattigdom, med utsikter til sult og hungersnød.

Kapitalismen ble diskreditert. Det ble et skittent ord på massene av menneskers tunger, inkludert deler av de intellektuelle. Mindre enn et tiår etter Oktoberrevolusjonen ble Sovjetunionen for millioner en pol av tiltrekningskraft og inspirasjon. Dens eksistens hang over den amerikanske styringseliten som en konstant påminnelse om faren for en sosialistisk revolusjon i USA.

Roosevelts New Deal var uttrykk for de mer fremsynte deler av styringsklassens konklusjon om at de måtte anvende en del av amerikansk kapitalismes enorme økonomiske reserver på et program for begrensede sosiale reformer, for å redde deres system fra å bli styrtet. Det var imidlertid ikke tilstrekkelig til å forhindre et utbrudd av klassekonflikt når det første sjokket av den sosiale kollapsen hadde begynt å avta i arbeiderklassen. Året 1934 så generalstreiker i tre byer: Toledo (Ohio), San Francisco og Minneapolis, der den sistnevnte ble ledet av trotskister, den gangen organisert i Communist League of America.

Disse semi-opprør-kampene ble i 1935 etterfulgt av dannelsen av Komitéen for industriell organisering – Committee for Industrial Organization – ledet av gruvearbeidernes leder John L. Lewis og andre fagforeningsledere som brøt med det konservative fagorienterte forbundet American Federation of Labor. AFL motsatte seg organiseringen av ufaglærte innen bransjene bilproduksjon, stålverk, elektro, gummi, kommunikasjoner, og andre sektorer, og med det etableringen av industrielle massefagforeninger.

Bevegelsen for industrifagorganisasjoner reiste spørsmålet om et brudd med big business-partiene. Stiftelseskonvensjonen for bilproduksjonsarbeidernes fagforbund United Auto Workers (UAW) i 1935 stemte for dannelsen av et arbeiderparti.

I begynnelsen av 1937 feide det ei bølge av sitt-ned-streiker gjennom basisindustrier, inspirert av sitt-ned-streiken i Flint som tvang General Motors til å anerkjenne UAW. Sentralorganisasjonen Congress of Industrial Organisations (CIO) var resultat av dette eksplosive utbruddet i den amerikanske arbeiderklassen.

Kommunistpartiet (CP) brukte sin betydelige innflytelse i den nye industrifagorganisasjonsbevegelsen, deriblant innen ledelsen, til å forhindre at den antok en uavhengig politisk form ved å bryte med Roosevelt og Demokratene. For dette allierte CP seg med Lewis og andre pro-kapitalisme byråkrater.

Under Depresjonens betingelser og imperialistmaktenes forberedelser for en ny verdenskrig, hadde den amerikanske arbeiderklassens politisk brudd med kapitalistpartiene enorme revolusjonære implikasjoner, ikke bare i USA, men også internasjonalt. Nettopp av den grunn jobbet det staliniserte partiet CPUSA, i tråd med Kremls Folkefrontpolitikk, for å forhindre det.

Det demokratiske partiet – det eldste kapitalistpartiet i USA, den tidligere bastionen til sørstatenes slavokrati, og på den tiden den viktigste håndheveren av Jim Crow-segregeringen – hadde allerede i flere tiår fungert som styringsklassens viktigste politiske mekanisme for å begrense og svekke sosiale protestbevegelser. Populist-bevegelsen fra århundreskiftet, basert på småbønder og opposisjon mot Wall Street, hadde blitt ufarliggjort ved at den ble kanalisert inn bak Det demokratiske partiet. Som også med antiimperialisme- og antimonopolprotester tidlig på 1900-tallet.

Hovedtyngden av den liberale intelligentsiaen under depresjonsårene stilte opp bak Roosevelt og Demokratene, i frykt for fascismens vekst, men skremt av utsiktene til en arbeiderklasserevolusjon. De ble tiltrukket av CPs åpne adoptering av klassekollaborering og amerikansk nasjonalisme, og partiets de facto avvisning av sosial revolusjon.

I 1935 droppet CP brått sine Tredje-periode-angrep på Roosevelt som en «fascist-imperialist», og erklærte seg å være ikke noe annet enn videreføreren av den amerikanske demokratiske tradisjon. Partilederen Earl Browder hevdet at CPUSA representerte «det 20. århundres amerikanisme», og uttalte på et massemøte: «Vi er et amerikansk parti sammensatt av amerikanske borgere. Vi vurderer alle våre problemer i lys av USAs nasjonale interesser.»

På CPUSAs Tiende nasjonalkonvensjon i mai 1938 ble forsamlingssalen dekorert med amerikanske flagg, og delegatene sang [nasjonalhymnen] «Star Spangled Banner».

I deres perversjon av marxismen, for å imøtekomme sovjetregimets kontrarevolusjonære, nasjonalistiske politikk, og for å blokkere fremveksten av den amerikanske arbeiderklassens uavhengige politisk bevegelse, anvendte de amerikanske stalinistene forskjellige varianter av borgerlig og småborgerlig ideologi – pragmatisme, individualisme, nasjonalisme, antiintellektualisme – som hadde spilt en prominent rolle i amerikansk tenkning og politikk.

I hans siste skrifter understreket Trotskij den avgjørende betydningen av at kampen til den amerikanske arbeiderklassens opprørske bevegelse måtte ta en uavhengig politisk form. På dette grunnlaget oppfordret han de amerikanske trotskistene, dengang organisert som Socialist Workers Party (SWP), til å adoptere kravet om at CIO måtte bryte med Demokratene og etablere et arbeiderparti, og knytte dette kravet til det revolusjonære sosialistiske Overgangsprogrammet som ble vedtatt på Den fjerde internasjonales grunnleggingskonferanse i 1938.

I et uferdig manuskript med tittelen «Fagforeninger i imperialismens forvitringsepoke», funnet på hans skrivebord etter at han ble drept av den stalinistiske GPU-agenten Ramon Mercader den 20. august 1940, skrev Trotskij:

I USA har fagbevegelsen de siste årene gått gjennom en særdeles stormende historie. Fremveksten av CIO er ugjendrivelig bevis på de arbeidende massenes revolusjonære tendenser. Det er imidlertid i høyeste grad indikerende og verdt å merke seg det faktum at ikke før var den nye «venstreorienterte» fagforeningsorganisasjonen stiftet før den falt inn i imperialiststatens stålfavn. Kampen blant toppene, mellom det gamle forbundet og det nye, kan i vesentlig grad reduseres til kampen for sympati og støtte fra Roosevelt og hans kabinett. (Leon Trotsky, Leon Trotsky on the Trade Unions, New York, 1975, s. 73)

I en diskusjon med SWP-ledere i mai 1938 om arbeiderpartiets slagord, sa Trotskij om den nye industrifagorganisasjonsbevegelsen:

Om ikke klassekampen skal bli knuset, og erstattet av demoralisering, må bevegelsen finne en ny kanal, og denne kanalen er politisk. Dét er det fundamentale argumentet til fordel for dette slagordet. (Leon Trotsky, The Transitional Program for Socialist Revolution, New York, 1977, s.163-164) [Overgangsprogrammet for sosialistisk revolusjon]

David North forklarte i hans forelesning i 1996 sammenhengen mellom den amerikanske liberale intelligentsiaens pro-sovjet-holdning i førkrigsårene og dens dreining til den mest innbitte posisjonen av kald-krig-antikommunisme og antisovjet-sentimenter etter krigen. Den samme politiske og teoretiske overfladiskheten og opportunismen, den samme lettsinndige holdningen til historisk sannhet som gjorde dem til apologeter for Stalins forbrytelser i én periode, førte i den neste til at de skyldte disse forbrytelsene, ikke på Stalins svik mot sosialisme og marxisme, men snarere på selve det sosialistiske og revolusjonære prosjektet. Det ble hevdet at Stalins totalitære diktatur var det uunngåelige resultat av Oktoberrevolusjonen, av Marx, Engels, Lenin og Trotskij.

Trotskijs forsvar for revolusjonær sosialisme og internasjonalisme, og hans uforsonlige kamp mot stalinismen ble enten ignorert, eller den ble erklært for ikke å være annet enn en internt krangel blant rivaler om kontroll over et iboende despotisk regime.

North sa:

Det skjedde en dramatisk endring i den liberale intelligentsiaens holdning til Sovjetunionen i tiåret fra 1936 til 1946. Og likevel var det en klar politisk og teoretisk kontinuitet fra deres pro- til deres antisovjet-posisjoner. Da de støttet Stalin mot Trotskij, og deretter Truman mot Stalin, tok den liberale intelligentsiaen utgangspunkt i deres identifisering av stalinisme med marxisme.

Dette plasserte den liberale intelligentsiaen i en politisk og intellektuelt uholdbar posisjon. På grunnlag av den lettsinndige formelen om at stalinisme var lik marxisme og sosialisme, fant de liberale seg med bare to alternativer: Det første var å opponere mot stalinisme fra høyre, som tilhengere av amerikansk imperialisme; det andre var å tjene som stalinismens apologeter. The New Republic endte i den første leiren; The Nation i den andre. (David North, The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, Oak Park, MI, 2014, s. 57–58)

Ved å underordne arbeiderklassen til Det demokratiske partiet og borgerlige liberalere spilte de amerikanske stalinistene en vesentlig rolle i etterkrigstidens underordning av arbeiderbevegelsen til amerikansk imperialisme, og til dens kaldkrigoffensiv mot Sovjetunionen. CIO-lederskapet og Det demokratiske partiet vendte seg brutalt mot alle venstreorienterte og sosialistiske elementer i arbeiderbevegelsen og rensket ut fagforeningene ved hjelp av ei antikommunistisk heksejakt. Det satte scenen for fagforeningenes tilbakegang og endelige kollaps, og deres ubønnhørlige forvandling til direkte agenturer for storselskapene og kapitaliststaten.

DSA og Den kalde krigens antikommunisme

DSA er historisk forankret i en høyreorientert avsplitting fra Den fjerde internasjonale og Socialist Workers Party, ledet av Max Shachtman, et grunnleggende medlem av den amerikanske trotskistbevegelsen, og en av dens ledende propagandister og skribenter. Shachtman, sammen med New York University-professoren James Burnham og Martin Abern, et medlem av SWPs nasjonalkomité, reagerte på Stalins og Hitlers ikke-angrepspakt i august 1939 ved å gi avkall på Den fjerde internasjonals forsvar av Sovjetunionen mot imperialismen, og de hevdet at Sovjetunionen selv var en imperialiststat.

Shachtman adopterte snart posisjonen til Burnham om at ingenting gjensto av Oktoberrevolusjonens historiske oppnåelser. Sovjetunionen hadde blitt en ny form for klassesamfunn, som Burnham kalte «byråkratisk kollektivisme», og det stalinistiske byråkratiet hadde utviklet seg til en ny styringsklasse. Dette var del av en bredere tendens som skulle bli kjent som «statskapitalisme». Den kastet overbord Den fjerde internasjonales analyse av Sovjetunionen under det stalinistiske diktaturet som en «degenerert arbeiderstat». Til tross for Stalins forbrytelser og plyndringer var Sovjetunionen fortsatt basert på de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som ble opprettet av Oktoberrevolusjonen, og kunne reddes fra kapitalistisk restaurering gjennom den sovjetiske arbeiderklassens politiske revolusjon for å styrte byråkratiet og få gjenopprettet det proletariske demokratiet og det revolusjonære programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Som Trotskij forklarte i en serie briljante polemiske artikler skrevet under forløpet av fraksjonskampen i SWP i 1939 og 1940, samlet under tittelen In Defense of Marxism [Til forsvar for marxisme], var en avvisning av arbeiderklassens revolusjonære rolle og benektingen av enhver mulighet for sosialistisk revolusjon ved kjernen av politikken til minoritetsfraksjonen ledet av Shachtman.

Det demoraliserte perspektivet til Shachtman og Burnham gjenspeilte innen SWP den høyreorienterte forflytningen av et helt sjikt av småborgerlige intellektuelle som hadde vært sympatisk innstilte til Trotskij, men nå raskt beveget seg til å avvise Oktoberrevolusjonen og revolusjonær sosialisme og til å stille opp bak amerikansk imperialisme da Roosevelt-administrasjonen forberedte seg for å gå inn i den andre verdenskrigen. Shachtman ble lederen for en småborgerlig fraksjon som brøt ut av SWP våren 1940. Innen uker etter splittelsen avviste Burnham sosialisme og ble raskt den ideologiske lederen for amerikansk antikommunistisk konservatisme. Shachtmans utviklingforløp var mer langtrukkent, men logikken i hans småborgerlige politikk førte til at han mot slutten av 1940-tallet omfavnet Den kalde krigens antikommunisme. Han ble en politisk rådgiver for AFL-CIO, og før sin død i 1972 en supporter av Nixons bombing av Nord-Vietnam.

Med sin hvitvasking av stalinisme og det amerikanske Kommunistpartiet fraskriver DSA seg ikke sine antisovjet-holdninger og sine antikommunistiske røtter. DSAs grunnlegger Michael Harrington, Shachtmans politisk protegé, var en supporter av Den kalde krigen, Det demokratiske partiet og fagforeningsbyråkratiet. DSA fortsetter å fordømme Sovjetunionen fra høyre, og å identifisere Oktoberrevolusjonen med det despotiske stalinistregimet, som ble etablert på grunnlag av dens svik.

Den underliggende antikommunismen til DSA og statskapitalismegrupper over hele verden har aldri forhindret dem fra å inngå blokkallianser med stalinistiske tendenser i opposisjon til trotskisme og arbeiderklassens politiske uavhengighet. Det Jacobin og DSA i dag finner aktverdig CPUSAs historie er nettopp partiets kontrarevolusjonære rolle under Folkefronten på 1930-tallet – da det støttet den blodige knusingen av Den spanske revolusjonen, Moskva-prosessenes falske anklager og henrettelser, og underordning av CIO til Roosevelt og Det demokratiske partiet.

Jacobins og DSAs glorifisering av Ibárruri er på ingen måte et avvik. Det er del av en kalkulert promotering av stalinisme og Det amerikanske kommunistpartiet som modeller for radikalisering av arbeidere og ungdom i dag. De siste månedene har Jacobin brakt frem stalinistiske individer fra 1960- og 1970-tallet som Angela Davis, og publisert smigrende artikler om CPUSAs angivelige revolusjonære arv.

Senest denne måneden, den 5. desember, publiserte Jacobin en anmeldelse av ei ny bok på Amazon (anmeldelsen hadde overskriften «Motstand mot Amazon er ikke forgjeves») som krediterte «Kommunistparti-leder» William Z. Foster for publiseringen av en monografi basert på stålarbeiderstreiken i 1919 som «ble ei rettesnor ikke bare for CIOs suksessfulle industriorganisering på 1930-tallet, men for ledelsen av moderne organiseringskamper.» Foster spilte en ledende rolle i streiken som til slutt ble beseiret, men gikk hen til å bli en lojal stalinistfunksjonær, forsvarer av Moskva-prosessene og en heftig motstander av trotskisme, og han ledet CPUSA fra 1945 til 1957. Han publiserte monografien om stålarbeiderne i det skjebnesvangre året 1936.

I august 2017 publiserte Jacobin en artikkel forfattet av grunnlegger-redaktør og utgiver Bhaskar Sunkara og DSAs nasjonale neststyreleder Joseph M. Schwartz, med tittelen «Hva bør sosialister gjøre?» Artikkelen presenterte CPUSAs rolle i Folkefront-perioden som en modell for i dag. Forfatterne skrev:

I siste instans må sosialister være både tribuner for sosialisme og de beste organisererne. Det var slik Kommunistpartiet vokst raskt i årene fra 1935 til 1939. De plasserte seg som venstrefløyen til CIO og New Deal-koalisjonen, og vokste fra tjue tusen til hundre tusen medlemmer i løpet av den perioden ... Folkefronten var siste gang sosialisme hadde massetilstedeværelse i USA – til dels fordi kommunistene, på deres egen måte, forankret deres kamp for demokrati innen den amerikanske politiske kulturen, samtidig som de prøvde å bygge en arbeiderklassebevegelse basert på virkelig multi-etnisitet.

I fjor publiserte Sunkara The Socialist Manifesto, som påstår å skissere en strategi for å bygge en sosialistisk massebevegelse i USA. I teksten hyller han CPUSAs støtte til Roosevelt og Det demokratiske partiet under Depresjonen og rakker ned på Sosialistpartiets leder Norman Thomas’ opposisjon til Roosevelt, og hans beslutning om å lansere en uavhengig presidentkampanje i 1936. Han skriver:

I 1936-presidentvalget tok arbeidere rundt om i landet en rasjonell beslutning om å støtte Det demokratiske partiet, sultne på å videreføre Roosevelts reformer og i erkjennelse av de institusjonelle barrierene for uavhengig politikk. Thomas’ kohort kunne ikke tilby en strategi for å overvinne noen av disse hindringene, eller engang en måte for ikke å sette dem selv opp mot de beste New Deal-reformene. De hadde bare slagord om å opponere mot kapitalistpartier. Ironisk nok var det mer avgrensede Kommunistpartiet bedre i stand til å forholde seg til Roosevelt-tilhengere...

Spørsmålet i dag er om vi kan få brakt Venstresiden inn i hovedstrømmen – ved å modulere vår retorikk, forankre oss i hverdagslivet – samtidig som vi bygger et prosjekt for uavhengig arbeiderklassepolitikk som kan bli mer enn liberalismens lojale opposisjon. Med andre ord, kan vi gjøre sosialisme til det tjueførste århundres amerikanisme, uten å miste vår sjel i prosessen (eller å kle oss opp som Paul Revere)? (Bhaskar Sunkara, The Socialist Manifesto: The Case for Radical Politics in an Era of Extreme Inequality, New York, 2019, s. 179, 181

Sunkara går videre til å kritisere William Z. Foster og CP for å ha støttet Henry Wallace’ Progressive Party-presidentkampanje i 1948 i stedet for å støtte Harry Truman. Han kritiserer ikke CP fra venstre – for å ha promotert Wallace som en avledning for å undergrave den tidens voksende sentimenter i arbeiderklassen for et brudd med Demokratene og etableringen av et arbeiderparti – men fra høyre – som et dårlig gjennomtenkt avvik fra CPs tidligere støtte til Demokratene.

Hvorfor vender DSA seg i dag til stalinisme? Det må sees i kontekst av, og som en respons på et akselererende sammenbrudd av amerikansk kapitalisme og verdenskapitalismen, og åpningen av en ny periode for sosialistisk revolusjon.

DSA er et vedheng til Det demokratiske partiet. Det har ingenting til felles med ekte sosialisme. Det reagerer på den synlige oppløsingen av amerikansk demokrati, dreiningen av vesentlige deler av styringsklassen til fascisme og diktatur, veksten av militarisme, de stadig mer groteske nivåene av sosial ulikhet, diskrediteringen av alle kapitalismens institusjoner, veksten av antikapitalistiske sentimenter i massene og fremfor alt gjenoppblomstringen av klassekamp i USA og internasjonalt, ved å vende seg til de mest reaksjonære politiske krefter og tradisjoner.

Alle disse prosessene og motsetningene har blitt enormt forverret av den globale Covid-19-pandemien, som fatalt og irreversibelt har undergravd kapitalismens legitimitet i milliarder av arbeideres øyne rundt om i verden, og titalls millioners i USA.

I mange henseender er kapitalismens nåværende krise mer akutt enn den som ble utløst av utbruddet av første verdenskrig, som førte til Oktoberrevolusjonen og etableringen av historiens første arbeiderstat, og de revolusjonære og kontrarevolusjonære konvulsjonene som dominerte de påfølgende tre tiårene, som omfattet årene med depresjon og den andre verdenskrigen.

Siden den perioden har alle de massebaserte arbeiderbyråkratiene og partiene som borgerskapet støttet seg til – stalinistiske, sosialdemokratiske, åpent pro-kapitalistiske som i USA – gått i oppløsning. Arbeiderklassen har vokst enormt i antall og blitt langt mer globalt sammenkoblet, og dét sørger for at den nye bølga av arbeiderklassens massekamper vil anta en internasjonal form.

Senter for denne verdenskrisen er amerikansk kapitalisme, som siden 1930- og 1940-tallet og perioden med etterkrigstidens boom, har gjennomgått en dramatisk nedgang. Den har forlengst tapt sin posisjon som verdens industrielle kraftverk. Tiår med avindustrialisering og finansialisering har forverret den amerikanske kapitalismens parasittisme og produsert det klareste uttrykket av forfall – den svimlende veksten av sosial ulikhet.

Mest kritisk og skremmende av alt, sett fra borgerskapets standpunkt og dets underorganer som DSA, er den enorme veksten av innflytelse og autoritet som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, nyter innen den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen, så vel som blant ungdommen og progressive deler av intelligentsiaen.

Middelklasseopponentene mot sosialistisk revolusjon som kontrollerer DSA, er seg meget bevisst veksten av World Socialist Web Sites lesertall, særlig blant arbeidere. De er skremt av den økende autoriteten og innflytelsen innen arbeiderklassen som Socialist Equality Partiene i USA og rundt om i verden nyter, reflektert i veksten av grunnplankomitéer på fabrikker og arbeidsplasser, uavhengige av pro-selskap-fagforeningene. De ser med skrekk og gru på WSWS’ demontering av New York Times’ forsøk, via deres «1619 Project», på å promotere hudfargebasert politikk og få splittet arbeiderklassen ved å forfalske amerikansk historie og benekte den progressive arven fra Amerikas to store demokratiske revolusjoner – Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

I DSAs og Jacobins dreining til stalinismens skitne arv er det et sterkt element av en sirkling av vognene. Dette er fremfor alt rettet mot vår bevegelse, som legemliggjør marxismens og Oktoberrevolusjonens revolusjonære tradisjoner og program. I den nye perioden for sosialistisk revolusjon vil trotskisme og ICFI bli en tiltrekningspol for millioner av arbeidende mennesker som søker etter en vei ut av kapitalistbarbari.