Studenter på tvers av hele Storbritannia organisererhusleiestreiker[engelsk tekst] i opposisjon til behandlingen de utsettes for under koronaviruspandemien. Flere pågående og planlagte aksjoner ved spesifikke universiteter jobber for å komme sammen i en nasjonalt organisert streik i januar. World Socialist Web Site snakket med representanter for husleiestreikende ved University of London (UoL) og Goldsmiths University (GU) tidligere denne måneden.

Simon (navnet er endret på forespørsel, for å bevare anonymitet) forklarte at UoL-husleiestreiken «oppsto på grunn av pandemien. Jeg tror ikke det hadde skjedd uten pandemien, men det er mange nok anliggender som ikke er relaterte til pandemien. For det første belastes vi noen av de høyeste studenthusleiene i landet. Vi betaler opptil £10 000 i året i husleie [NOK 117 130] for det som egentlig er ett lite rom, med delte toaletter.

«De fleste av oss har ikke hatt noen tilstedeværende undervisning, og universitetet har ikke besørget tilstrekkelig psykisk helsestøtte, karantenestøtte, og har truet studenter med utkastelse midt under en pandemi.»

Streiken har for øyeblikket «over 50 personer» som deltar og de som organiserer den «prøver å få 100 personer registrert, i det minste ... vi har til slutten av januar for å få registrert folk.»

På spørsmål om studentene som deltar føler de har blitt behandlet som «melkekyr for cash» [‘cash cows’], svarte Simon: «Ja, så absolutt. I løpet av de siste 10 årene, med studieavgifter som har blitt tredoblet – først av alt da de ble introdusert, og deretter da de ble tredoblet i årene fra 2010 til 2012 – har universitetene blitt sterkt avhengige av studentenes husleier og studieavgifter, fordi statlig støtte rett og slett har falt bort i løpet av de få siste årene.»

«Så selv i pandemitider, når det er en økonomisk krise, prøver universiteter fortsatt å hente ut like mye profitt og penger fra studenter, som ofte selv sliter og ikke er i stand til å betale. I normale tider trenger 60 prosent av studentene, av økonomiske årsaker, å jobbe ved siden av studiene, og nå må én av sju studenter jobbe på heltid for å betale regninger. Under en pandemi, når arbeidsledigheten er høy, kan mange studenter ikke finne noen jobb og de sliter virkelig med å få endene til å møtes ...»

«Det er to sider ved dette. Den første er at universitetet ikke prioriterer sine studenter og i stedet velger å utbetale ublu høye lønninger til toppledelsen, med universitetets visepresidenter [vice chancellors] som tjener opptil en-halv-million pund i året [ca. NOK 5,9 millioner]. Men den andre siden av ting er at finansieringsstrukturen har betydd at universitetene virkelig ikke har så mange valg, annet enn å ikke prøve å få hentet mest mulig profitt og penger fra lærlingeplasser, fra deres studenter, nettopp fordi statsfinansieringen i så stor grad har falt vekk de to siste årene.»

«Så det er egentlig to saksanliggender vi prøver å få grep om. For det første er det at universitetene behandlet oss ganske så dårlig, og at de har vært ufølsomme for studentenes behov, og til-og-med for vår psykiske helse. Men vi prøver også å utfordre helheten av finansieringsstrukturen for universitetene i Storbritannia.»

Universitetssemesteret ble avsluttet tidlig i år for å håndtere studentenes hjemreiser fra campusene. De fleste fikk et tidsvindu på ei uke for å få besørget en negativ koronavirustest og for hjemreisen. Simon forklarte: «Det er noen tester på gang, og det er bra, men det er et annet problem og det er at vi fortsatt må betale husleie for hele måneden, så vi betaler fortsatt husleie for tiden vi ikke engang bruker rommene våre. Derfor er det vi forlanger kontraktsopphør uten straffegebyrer og muligheten for at internasjonale studenter kan returnere til deres hjemland for å studere eller å isolere seg uten å måtte fortsette å betale husleie for et rom de ikke bruker.»

De husleiestreikende studentene er i kontakt med universitetets rengjøringspersonell som er «veldig, veldig støttende for streiken, og prøver å støtte oss på alle de måter de kan, fordi måten ansatte blir behandlet på og måten rengjøringspersonalet har blitt behandlet i løpet av pandemi har vært forferdelig, med mange overtalligheter og permitteringer. De kvittet seg med overtidsbetaling, og de har kuttet mange av deres månedlige arbeidstimer.»

Der han uttalte seg om den bredere situasjonen i Storbritannia, sa Simon: «Åpenbart, regjeringens respons på pandemien har vært ganske forferdelig. Vi har den verste resesjonen i Europa, og de høyeste dødstallene i Europa. Og åpenbart har de pågående nedstengningene, som er resultat av dette, hatt en betydelig innvirkning på sektoren for høyere utdanning, som sliter med bare å få endene til å møtes, på grunn av finansieringsstrukturen og hvordan de er så avhengige av studenter for profitt, for penger.»

«Så det har hatt en betydelig innvirkning på universitetene, og jeg vil si at dette er et indirekte resultat av regjeringens respons på pandemien. Men også den måten de fortsetter å nekte å redde den høyere utdanningssektoren er ganske skammelig. Universitetene våre er noen av de viktigste institusjonene vi har i dette landet, og de blir neglisjert av regjeringen.»

Vår reporter reiste undervisningsstreiken ved Columbia University i USA som et eksempel på de fellesanliggender studentene konfronterer internasjonalt, og spurte om UoL-kampanjen hadde en melding til de streikende i USA. «Så absolutt, så absolutt. Vi er i kontakt med Columbia-studentene. De er helt briljante. Vi er fulle av beundring for hva de har klart å oppnå. Det å få 2 500 studenter med på en studieavgiftstreik er utrolig. Spesielt gitt nivået på undervisningsavgiftene der borte, som jeg tror er noe sånt som £ 75 000 for Columbia [NOK 878 482].»

WSWS snakket med Megan, en husleiestreikende ved Goldsmiths University i Sør-London. Hun forklarte de vanskelige betingelsene studentene har møtt det siste semesteret:

«Kvaliteten på vår undervisning har blitt sterkt påvirket av WiFi-kamper på innkvarteringene, så vel som mangelen på fysisk personlig undervisning. Det er veldig vanskelig å fullføre arbeidet og delta på forelesninger når du ikke har noe skille mellom arbeidslivet og hjemmelivet, og alt av det må utspilles på samme rommet/omgivelsen. Livsvilkår er et annet stort anliggende for oss, vi betaler mer enn £ 177 i uka for rom der vi har hatt problemer med oppvarming, varmt vann, kjøkkenutstyr, svart muggvekst, osv. Vi har også mottatt noen bilder fra studenter som først flyttet inn på rom med urinflekker opp over hele badedøra, rom som har blitt brukt og ikke blitt ryddet, råtnende badedører og mye mer.

«Vårt velvære-team er enormt underfinansiert og har ikke i nærheten av nok ansatte til antallet studenter de har å skulle imøtekomme. Det er veldig vanskelige å komme i kontakt med dem, og folk venter i flere uker, for så å få beskjed om at de bare kan ha 6 møteøkter, men disse har nå blitt redusert til 4! Dette er bare ikke nok for studenter ved universitetet midt under en global pandemi. Vi trenger mer støtte.»

«Kommunikasjonen fra Goldsmiths har vært veldig dårlig med hensyn til reglementet og Covid-tilfeller. Vi fant ut hvilke leiligheter som hadde Covid fra innkvarteringschatgrupper, og det ble da avslørt at universitetet ikke engang hadde orientert vedlikeholds- eller rengjøringspersonalet, som betyr at de var uvitende da de gikk inn i arbeidsmiljøer som var farlige for dem og deres familier. Dessuten er også flertallet av rengjøringspersonalet BAME.» [O. anm.: britisk forkortelse for Black, Asian and Minority Ethnic; dvs. svarte, asiater og etniske minoritetsgrupper]

Studentene følte seg «løyet til», forklarte Megan. «Vi ble hentet til universitetet under falske forehavender og lovet en trygg og integrert læringsopplevelse, og vi ble fortalt at det var trygt for oss å flytte inn i studentsaler, som åpenbart ikke er sant. Vi betaler ublu beløp for å bo i leid innkvartering når vi kunne ha fått undervisningen hjemmefra, da det store flertallet av forelesningene uansett er online.»

«Vi ble hentet hit bare for at de kunne ta pengene våre, og vi har ikke fått noe som ligner den integrerte læringsopplevelsen vi ble lovet. Jeg har personlig ikke vært på én eneste forelesning med personlig fremmøte.»

Megan la til: «Jeg mener at Covid-krisen på universitetene ikke bare skyldes universitetene selv, men også er på grunn av manglene i måten regjeringen håndterte krisen på. I Loring Hall [et college ved Goldsmiths] tror jeg vi teknisk sett hadde flokkimmunitet før jul, på grunn av det store antallet tilfeller vi hadde på et tidspunkt, og hvor mange mennesker som da var immune innen vi kommer tilbake etter jul.»

«Jeg mener at hele ideen om at vi skulle ha en ganske ‘normal’ universitetsopplevelse var et sett av blanke løgner. De visste at dette aldri kom til å fungere, og de var så lite forberedt på at vi skulle komme, som ikke bare satt oss studenter i fare, men også samfunnet i større grad.»

Husleiestreiken på Goldsmith University ble opprettet på initiativ av universitetets studentforening, hvilket Megan roste. De streikende har også fått «så mye støtte fra arbeidere ved universitetet, det har vært helt fantastisk! Vi har sett en enorm mengde støtte fra forelesere og også fra rengjøringspersonalet, som så vennlig har tilbudt oss å hjelpe og støtte oss på alle mulige måter. Sikkerhetspersonalet har også vært fantastiske; da vi slo ut banneret var det ett medlem av sikkerhetsstaben som praktisk talt applauderte oss, og sa at vi gjorde et godt arbeid som det var så oppmuntrende å se.»

Når hun snakket om studieavgiftsstreiken ved University of Columbia, og hva hun mente om internasjonal studentaksjon, sa Megan: «Forent studentaksjon fungerer; jeg er i en chat med ei rekke streikere fra flere universiteter som alle oppfordrer til forandring. Dette er ikke et isolert problem, det er et nasjonalt og et internasjonalt problem, og det er utrolig å se vårt arbeid påvirke andres! Alle vi som er del av husleiestreiken, vil gjerne gi dem ei håndsrekning og dele våre erfaringer for å gjøre deres streik bare litt lettere!»