I desember steg globale matpriser til de høyeste nivå på seks år, og analytikere forventer at prisene skal fortsette å stige i 2021, som bygger opp under inflasjon og med det øker presset på familier etter hvert som matusikkerhet og sult tiltar over hele verden.
Dette er spesielt akutt for verdens fattigste land som balanserer på randen av manglede betalingsevne på grunn av gjeldsbyrder, og ikke har penger til å handle eller subsidiere mat og med få eller ingen sosiale sikkerhetsnett for å døyve slaget som rammer nødtørftige familiebudsjetter.
FNs Mat og Landbruksorganisasjons (FAO) matprisindeks har steget 18 prosent siden mai, der tørt vær har påvirket avlinger over hele verden; konflikter og pandemien har innvirket på matproduksjon og distribusjon; regjeringer bygger opp forsyningslagre; hedgefond og andre spekulanter har kjøpt opp matforsyninger, og etterspørselen stiger med gjenåpningen av økonomien.
Abdolreza Abbassian, en seniorøkonom i FAO, sa: «Matinflasjon er en realitet. Der folk har mistet deres inntekter går de, her vi nå står, gjennom enorme vanskeligheter... Den reelle innvirkningen er tilgangen til mat. Folk har mistet deres inntekter. Det er veldig mange ulykkelige mennesker, og dette er ei oppskrift på sosial uro.»
Selv om prisene enda ikke har nådd nivåene som i 2008 førte til at folk døde i hungersnød og i matopptøyer, brakte ned den haitiske regjeringen, og bidro til Den arabiske våren i 2011, har den oppadgående trenden for prisene på grunnleggende matprodukter potensielle revolusjonære implikasjoner, der det sammenfaller med en voksende sosial, økonomisk og politisk krise av globale dimensjoner.
Abbassian sa: «Dersom folk innser at vaksinen ikke vil løse problemene på kort sikt og de ikke har mat, da kan ting komme ut av kontroll. Selv om jeg fortsatt tviler på at vi vil treffe disse [tidligere] pristoppene, vil vi det kommende året se volatilitet.»
Verden dyrker nok mat til å mette mer enn 9 milliarder mennesker, langt mer enn den nåværende befolkningen på 7,6 milliarder, selv om opptil en tredjedel går tapt gjennom innhøstingen, distribusjon, lagring og transport. Trusselen kommer fra det «frie marked» og stigende priser.
Soyabønner, essensiell bestanddel av husdyrfôr og vegetabilsk olje, handles for $ 13 per bushel [o. anm.: måleenhet for korn- og landbruksprodukter], og palmeolje som blir brukt i nesten halvparten av alle supermarkedvarer, opplever den høyeste prisen på nesten 10 år. Maisprisen er høyere enn på seks år, mens hvete handles for mer enn $ 6 per bushel, på grunn av lite nedbør i Russland, verdens ledende hveteeksportør, og restriksjoner på korneksport for å begrense matinflasjon innenlands. Kornprisene har steget i Sør-Amerika, hvor Brasil og Argentina har vært rammet av varmt og tørt vær, som har fått den argentinske regjeringen til å innstille korneksportlisenser.
Risprisene har også steget etter at sørøstasiatiske land truet med å begrense eksporten da pandemien rammet produksjonen, mens opphopning i havner og mangel på shippingcontainere, der mange fortsatt er strandet i pandemiens etterdønninger, har ført til at visse shippingtidsvarigheter ble doblet og har sent fraktpriser til værs.
Sånn er markedets anarki og finansoligarkenes likegyldighet overfor alt annet enn deres egne interesser at de regjeringer som har vært i stand til det har bygget opp egne matlagre, og med det har igangsatt voldsom nasjonal konkurranse, som øker etterspørselen og driver prisene i været. For å referere ett eksempel har Kina, etter først å ha sluppet løs deres korn- og risreserver for å begrense prisøkningene under pandemien, nå begynt å fylle opp landets lagerbeholdninger igjen, som har ført til at prognosene for importen for 2020/2021 er tredoblet, fra 7 millioner til 22 millioner tonn.
Allerede før Covid-19-pandemien sløyet inntekter og forpurret forsyningskjeder, var kronisk og akutt sult utbredt og økende. I 2019 var tallet for alvorlig underernærte mennesker nesten 750 millioner, eller nesten én av ti mennesker på planeten, der flertallet av dem levde i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Dette tallet stiger til nesten 2 milliarder om de «moderat» underernærte inkluderes.
Mens FN hadde forutsett at sult ville øke til å omfatte 841 millioner mennesker innen 2030, forventes dette tallet nå å være nærmere 909 millioner i pandemiens kjølvann. Dette siste året har sett en enorm økning av global matusikkerhet, som rammer de fattigste og mest sårbare husholdningene i nesten alle land, inkludert de rikeste.
Ifølge en spørreundersøkelse utført av det amerikanske landbruksdepartementet i april i fjor, ved starten av pandemien da matforsyninger ble forpurret og titalls millioner mistet deres jobber eller ble midlertidig permittert, sa over 17 prosent av mødre med små barn at deres barn ikke fikk nok å spise fordi de ikke hadde råd til mat. Feeding America, USAs største organisasjon for sult-lindring, anslo at mer enn 50 millioner personer kunne oppleve matusikkerhet, eller én av seks amerikanere, og ett av fire barn – nesten 50 prosent økning fra 2019 – ved utgangen av 2020.
Matusikkerhet i Asia, Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika har økt, og UNICEF, FN-agenturet ansvarlig for å besørge humanitær bistand og utviklingshjelp til barn over hele verden, anslår at 10 millioner personer vil oppleve akutt underernæring i år. I noen land hadde matkostnadene økt med mer enn 10 prosent, av Covid-19-pandemien som forpurret forsyningskjeder og matproduksjon.
UNICEF advarte for at akutt underernæring for barn vil eskalere i Sahel, Den demokratiske republikken Kongo, nordøstlige Nigeria, Jemen og Sør-Sudan, og appellerte til giverland for $ 1 milliard mer for å takle underernæring i 2021.
FNs Verdens matprogram (WFP; World Food Program) anslo at pandemien ville føre til at matusikkerhet ville øke med 80 prosent, og ramme 270 millioner, mer enn hele befolkningen i Vest-Europa, og betyr at de berørte var på randen av hungersnød.
WFP-rapporten Cost of a Plate of Food 2020 [‘Prisen for en tallerken mat 2020’] estimerte gjennomsnittlig inntekt per capita på tvers av 36 land og beregnet prosentandelen av inntekt folk må bruke på et basismåltid, for eksempel noen bønner eller linser og karbohydrater i samsvar med lokale preferanser, og sammenlignet den prisen en person i New York kunne betale med prisen i et såkalt utviklingsland.
WFP fant at siden starten av pandemien har den daglige inntekten anvendt på mat av en som lever i Sør-Sudan steget 27 poeng til svimlende 186 prosent av inntekten. Dette skjer i kjølvannet av pandemien og konflikten i øst som har fordrevet mer enn 60 000 mennesker og lammer innhøstinger og levevilkår, som samlet har skapt faren for hungersnød. Dersom New Yorkere betalte samme andel av deres inntekt for et lignende basismåltid, ville det koste dem $ 393 [NOK 3 350]. Sytten av de 20 landene som betaler mest, er i Afrika sør for Sahara.
David Beasley, administrerende direktør for WFP, sa: «Folk i urbane områder er nå også veldig utsatt, med Covid-19 som fører til enorme økninger av arbeidsledighet, og etterlater folk maktesløse da de ikke kan bruke markedene de er avhengige av for mat. For millioner av mennesker betyr mangelen av ei dagslønning det å være en dag foruten mat, for seg og sine barn. Dette kan også forårsake stigende sosiale spenninger og ustabilitet.»
Matmangel av så stor skala eksisterer side om side med uforlignelige rikdommer konsentrert på høydene av samfunnet. Siden begynnelsen av pandemien har verdens 500 rikeste individer økt deres formuer med tilsammen $ 1,8 billioner [NOK 15,36 billioner; dvs. 15 360 milliarder], mens verdens milliardærer nå kontrollerer formueverdier på mer enn $ 10 billioner dollar [NOK 85,33 billioner; dvs. 85 330 milliarder]. WFP har behov for $ 13 milliarder for å kunne besørge mat i 83 land, men har en manko på $ 4,9 milliarder for resten av året, en sum som ville redde 30 millioner mennesker fra hungersnød.
Arbeiderklassens respons må bli å utvikle en uavhengig politisk bevegelse for å ekspropriere disse formuene og anvende dem i samfunnets interesser, i stedet for til styringsklassens egoistiske formål. Dét er programmet for sosialisme.