10 år siden masseprotestene i Wisconsin

Det har gått ti år siden utbruddet av masseprotester i den amerikanske delstaten Wisconsin som ble framprovosert av en antiarberlovproposisjon introdusert av Republikanernes guvernør Scott Walker. Masseoppsvinget, som kom etter flere tiår der klassekampen i USA hadde vært undertrykt av fagforeningene, inneholder viktige lærdommer for i dag, under betingelser av sosial polarisering uten sidestykke, midt under en dødelig pandemi som er ute av kontroll.

Protestene i Wisconsin, som brøt ut i februar 2011, falt i tid sammen med et internasjonal oppsving i klassekampen midt under den utdypende krisen i den verdenskapitalistiske orden etter det globale økonomiske krasjet i 2008. USA-støttede diktatorer i Egypt og Tunisia ble styrtet, og protester mot innstramminger og sosial ulikhet spredte seg over ei rekke land, deriblant Spania, Hellas, Portugal, Italia og Israel.

Wisconsin-kampen la for dagen de fundamentale klasseskillene i samfunnet, og satte arbeiderklassen og dens allierte, medregnet studenter og deler av middelklassen, som bønder og småbedriftseiere, opp mot styringsklassens representanter. Dette inkluderte ikke bare Republikaner-administrasjonen til guvernør Scott Walker, men også Det demokratiske partiet, fagforeningene og deres forskjellige pseudo-venstre apologeter.

Deltakere i Madison-protesten [Foto: WSWS]

Kort etter at han tiltrådte embetet tidlig i 2011 introduserte Walker brutale innstrammingstiltak og en ny lovproposisjon rettet mot offentlig ansatte. Dette inkluderte en skarp begrensning av kollektive forhandlingsrettigheter for delstatens arbeidere og påleggingen av drastiske nedskjæringer for offentlig ansatte, som nesten doblet arbeidernes egne bidrag til pensjons- og helsetjenesteplaner.

Kuttene var i tråd med de innstrammingstiltakene Obama-administrasjonen innførte i kjølvannet av 2008-finanskrasjet. Etter å ha reddet Wall Street nektet Demokrat-presidenten å bistå delstater og lokalmyndigheter som var på randen av konkurs.

I flere uker skaket massive protester delstatens hovedstad Madison, der demonstrantene trosset guvernør Walkers trusler om å mobilisere nasjonalgarden for å få lagt ned protestene. Arbeidsnedleggelser og protester fant også sted i andre av deltatens byer. Arbeidere uttrykte deres solidaritet med protestene i Egypt som brakte ned diktaturet til Hosni Mubarak i februar 2011, med skilt som erklærte: «Walk like an Egyptian» [‘Gå som en egypter’] og sidestilte bilder av Walker og Mubarak.

Edson, en lærerassistent ved University of Wisconsin Madison, uttalte seg til World Socialist Web Site, der han sammenlignet utviklingen med styrtingen av diktatorer i Midtøsten. «Når regjeringen slutter å lytte til oss, det er da det blir som Egypt.»

Deltakere i Madison-protesten [Foto: WSWS]

Tirsdag den 15. februar 2011 samlet det seg en folkemengde anslått fra 13 000 til 20 000 protesterende, som ropte «Kill the Bill» [‘Fjern lovproposisjonen’], der de demonstrerte [engelsk tekst] ved delstatens capitol-bygning, etter at den Walker-støttede «budsjettreparasjons»-proposisjonen, opprinnelig kjent som Act 11, ble introdusert for den lovgivende forsamlingen. Dusinvis av ungdommer slo leir for natta utenfor capitol-bygningen i Madison, i det som skulle bli en okkupering av capitol-bygningen av tusenvis av arbeidere og ungdommer.

Onsdag den 16. februar steg antallet demonstranter ved delstatens capitol til 30 000, og inkluderte arbeidere fra forskjellige delstater. Madisons offentlige skolesystem ble stengt etter at 40 prosent av lærerne ringte inn for å erklære sykefravær, for å delta på stevnet. Busslaster med demonstranter fortsatte å ankomme fra hele delstaten og forbi. I nærheten av Milwaukee marsjerte en folkemengde, som ble anslått til 1 500, mot Walkers forstadshjem, og 1 000 videregåendeelever arrangerte fravær i byen Appleton.

I et forsøk på å avlede arbeidernes harme rømte Demokratenes delegasjon i Wisconsins Senat fra delstaten, for å forhindre et nødvendig beslutningsdyktig antall tilstedeværende for å vedta Walkers lovproposisjon. I ukene som ledet opp til guvernørens undertegning av lovproposisjonen den 11. mars, prøvde Demokratene og fagforeningsledere å få begrenset protestene, men de bare fortsatte å vokse.

Den 3. mars hevdet politiet å ha funnet 41 runder med ammunisjon utenfor capitol-bygningen. Dette ble brukt til å øke tilstedeværelsen av delstatspolitiet – som var unntatt fra Walkers budsjettnedskjæringstiltak, og fungerte som hans pretorianske vaktkorps. Samme dag beordret dommer John Albert fra Dane County Circuit fjerningen av demonstranter som hadde okkupert capitol-bygningen i mer enn to uker, og fagforeningene presset okkupantene til å forlate.

Den 9. mars endret Wisconsins Senat lovproposisjonen og anvendte en antidemokratisk manøver for å vedta den uten deltakelsen til de 14 Demokratene som hadde rømt den lovgivende forsamlingen. Dagen etter vedtok delstatens lovgivende forsamlingen preposisjonen med avstemmingsresultatet 53 mot 42. Mengdene av arbeidere utenfor den låste capitol-bygningen vokste fra hundretalls til tusener, og de strømmet inn i capitol-bygningen. Inne i bygningen var demonstrantenes talekor: «Generalstreik!»

Den 12. mars, dagen etter at Walker underskrev på lovproposisjonen, demonstrerte mer enn 150 000 i Madison. Demonstrasjonen mobiliserte brede deler av arbeiderklassen. Det var referanser til klassekrig og Den franske revolusjonen. Én arbeider bar en plakat med kroppen til Marie Antoinette og ansiktet til Scott Walker, der det sto: «La dem spise kake.» En annen hadde et bilde av en giljotin med slagordet: «Vi har fått nok kake!»

Protesten i Wisconsin – Aldri har så få ignorert så mange [Foto: WSWS]

Til tross for arbeidernes meget besluttsomme vilje til å forsvare deres grunnleggende rettigheter ble bevegelsen i Wisconsin avsporet og demobilisert av fagforeningene, med hjelp fra pseudo-venstre grupper, som den nå nedlagte Internasjonale Sosialisters Organisasjon (ISO).

Etter vedtaket av Walkers lov ved hjelp av en juridisk tvilsom parlamentarisk manøver, brøt det ut et enormt raseri. Fagforeningene anvendte imidlertid undertegningen av antiarbeiderproposisjon til lov til å kalle av kampen. Fagforeningsledere og figurer som Jesse Jackson ble hentet inn for å be arbeidere om å «legge fra seg streikeplakatene og hente fram notatbrettene» for å samle inn underskrifter for en recall election for å få vekk guvernøren. [O. anm.: recall election – med et gitt antall underskrifter avholdes det valg før periodens utløp.] Andre ba arbeidere stole på søksmål og andre blindgate-tiltak.

I stedet for å mobilisere arbeidere til å videreføre kampen hastet fagforeningene til med å undertegne ei bølge av konsesjonsavtaler med skolestyrer og by- og kommuneadministrasjoner, i samsvar med Walkers forlangender. De hastet på med å få gjennomført dette før loven trådte i kraft den 25. mars, for å kunne fortsette deres innkreving av fagforeningskontingenter, forbudt i henhold til Walkers lov, men bare først etter at eksisterende kontrakter utløp.

Helt fra begynnelsen av protestene gjorde det føderale fagforbundet for offentlig ansatte American Federation of State County and Municipal Employees (AFSCME), delstatens fagforening for utdanningspersonell Wisconsin Education Association, og andre fagforeninger, det klart at deres viktigste opposisjonslinje ikke var nedskjæringene av arbeidernes levestandarder, men deres egen evne til fortsatt å kunne samle inn fagforeningskontingenter. Strippet ned til det essensielle, fagorganisasjonene argumenterte for at det ikke var noen grunn til å tilsidesette dem ved å avskaffe kollektive forhandlingsrettigheter da de støttet nedskjæringene og kunne stoles på for deres bidrag til gjennomføringen av innstrammingene.

I en 14. mars-artikkel for Milwaukees Journal Sentinel skrev Mary Bell, styreleder for utdanningsforbundets råd – Education Association Council: «Jeg minner dere på at vi for flere uker siden godtok de økonomiske innrømmelsene guvernøren ba om, for å bidra til å løse vår delstats budsjettkrise.»

Samtidig fryktet fagorganisasjonene at bevegelsen kunne utløse en bredere kamp. Derfor jobbet fagorganisasjonene med et eneste fokus for øyet: Det å oppnå en eller annen slags avtale med Walker-administrasjonen, som ville opprettholde fagforeningsapparatets inntekter.

Hva angår Demokratene, inkludert de som var involvert i stuntet med å stikke av fra capitol, skrøyt de av at de hadde gjort de dypeste kuttene i delstatens historie, medregnet for offentlige ansattes permitteringer og andre innrømmelser, under Walkers forgjenger, Demokrat-guvernør Jim Doyle, men at de derimot hadde unngått en sosial eksplosjon ved å «samarbeide med fagforeningene».

I direkte opposisjon til fagforeningenes perspektiv om å presse Demokratene, førte WSWS og Socialist Equality Party kampanje [engelsk tekst] for en generalstreik for å få ned Walker-administrasjonen og tvinge fram en tilbaketrekking av nedskjæringene. WSWS forklarte at oppfordringen til en generalstreik ikke innebar noen støtte til Demokratene, men reiste spørsmålet om den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen.

Oppropet til en generalstreik [engelsk tekst] fikk bred støtte. Fagforbundet South Central Federation of Labor i Madison vedtok en resolusjon til fordel for en generalstreik, men ikke med den hensikt å gjennomføre den. Alice Schneiderman, en sykepleierstudent ved Madison Area Technical College – en utdanningsinstitusjon som var truet med kutt på 30 prosent av budsjettet – sa til WSWS: «Dersom Demokratene inngår en avtale med Walker, da har vi ikke annet valg enn å komme sammen og lansere en generalstreik.»

I stedet for å slåss for å drive Walker vekk fra makten førte fagforeningene kampanje for recall-valg av Republikanere fra den lovgivende forsamlingen og av Walker fra guvernørembetet – et forslag om å erstatte korrupte og høyreorienterte politikere fra Republikanerne med korrupte og høyreorienterte politikere fra Demokratene.

Ved å gi dekning og støtte til denne bankerotte politikken forfektet pseudo-venstre organisasjoner, som Internasjonale Sosialisters Organisasjon (ISO), illusjoner om at Det demokratiske partiet kunne bli presset til å motsette seg nedskjæringene.

ISO hyllet protesten fra Demokrat-lovgiverne som rømte fra delstaten, og bygde opp troverdigheten til disse big business-politikerne som bare forsøkte å avlede og slite ned massebevegelsen og gi fagorganisasjonene tid til å forråde den. Senere hoppet ISO ombord på recall-kampanjen.

Etter at forsøket på recall election av Republikanere ikke lyktes med å flytte partibalansen i den lovgivende forsamlingen, gikk fagforeningene og pseudo-venstre over til å starte en recall election-kampanje mot Walker, med et valg som til slutt ble avholdt i juni 2012. Det mislyktes også begredelig.

Faktisk, ingen av Demokratenes kandidater som stilte mot Walker i recall-kampanjen opponerte mot budsjettnedskjæringene, eller lovet å oppheve dem. Den Demokraten som til slutt ble nominert til guvernørkandidat, Milwaukee-borgermester/byrådsleder Tom Barrett, skrøyt av at han ikke var fagforeningenes valg og nevnte knapt anliggendet om kollektive forhandlinger. Milwaukee- borgermester/byrådsleder Barrett presset faktisk gjennom sine egne nedskjæringer basert på Walkers antiarbeiderlov.

I løpet av de ti årene siden Wisconsin-protestene har klassespenningene eskalert til et nivå uten sidestykke, både i USA og internasjonalt. Sosial ulikhet har vokst eksponentielt, med amerikanske milliardærer som har økt deres nettoformuer samlet med mer enn $ 1 billion, mens begge partier har gjennomført en politikk for «flokkimmunitet» som har etterlatt mer enn en-halv-million amerikanere døde av Covid-19.

Samtidig forplikter Biden-administrasjonen seg til å opprettholde en «to-parti-enhet» med Det republikanske partiet, som konspirerte med Trump for å styrte regjeringen og etablere et presidentdiktatur.

Amerikansk demokrati er i sine dødskramper, og begge partier adopterer repressive tiltak for å undertrykke den voksende radikaliseringen av arbeiderklassen.

Enda mer eksplosive kamper i USA og over hele verden er på agendaen. For å bringe kampen mot innstramminger og sosial ulikhet fram, må lærdommene fra 2011-kampen i Wisconsin assimileres.

Arbeiderklassens sosiale rettigheter, inkludert selve retten til liv, kan ikke overlates til fagforeningene. Arbeidere trenger nye kamporganisasjoner, grunnplankomitéer, som er forpliktet til å slåss for det arbeidere trenger, ikke det selskapene, big business-politikerne og de korrupte fagforeningene sier det er råd til.

Den industrielle mobilisering av arbeiderklassen mot styringsklassens kriminelle respons på pandemien, og mot planene for brutale innstramminger, må kombineres med byggingen av en mektig politisk bevegelse i arbeiderklassen mot begge de selskapskontrollerte partiene og for sosialisme.

Dette betyr å bli med og bygge Socialist Equality Party for å forene arbeidere i USA og internasjonalt, i kampen for at arbeiderklassen skal ta politisk makt, ekspropriere milliardærene og omorganisere samfunnet for å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt.

For et sammendrag av disse begivenhetene og lenker til våre artikler og videoer, se WSWS-emnesiden«2011-masseprotestene i Wisconsin» [en stor samling tekster, alle på engelsk].

Loading