Store protester fant i går sted i Myanmars større byer, deriblant Yangon og Mandalay, og i småbyer over hele landet, med krav om en slutt på militærets styre. Butikker, næringsvirksomheter, fabrikker og offentlige kontorer holdt stengt etter et opprop om en utvidet landsdekkende arbeidsnedlegging. Tusener ble med på protestdemonstrasjonene, til tross for hærens og politiets blodige undertrykking, som den siste uka kostet minst 60 personer livet.

Søndag kveld okkuperte sikkerhetsstyrker minst 20 offentlige universiteter, skoler og sykehus, blant annet i Yangon, Mandalay, Magway, Monywa og Ayeyarwady. Ifølge Irrawaddy åpnet politi og soldater ild, og brukte perkusjonsgranater i et forsøk på å intimidere de som samlet seg utenfor et undervisningssykehus i North Oakkalapa Township i Yangon, for å protestere mot at militæret hadde etablert seg der.

Under betingelser av tung sensur, deriblant interneringen av dusinvis av journalister siden 1. februar-kuppet, er detaljer om gårsdagens streiker og protester sporadiske.

Bangkok Post rapporterte: «Ifølge lokale medier marsjerte arbeidere og andre demonstranter i gatene i store byer som Yangon og Mandalay, fra tidlig mandag morgen. De fleste banker forble stengt, selv om Myanmars sentralbank hadde formant dem til å gjenoppta operasjoner.»

Ifølge Nikkei Asia: «De fleste banker og næringsvirksomheter [i Yangon] ble stengt ned på mandag, og transporten forble stort sett suspendert, der flere selskaper, lokale og utenlandske, sa de la ned deres virksomheter. Den danske shippinggiganten A.P.Möller-Maersk, som håndterer betydelige mengder cargo inn og ut av Yangon, sa de stanset alle operasjoner i minst ei uke, inntil 14. mars.»

France 24 rapporterte at to demonstranter ble drept da sikkerhetsstyrker skjøt sjokkgranater, tåregass og med skarp ammunisjon, i den nordlige byen Myitkyina. Et vitne fortalte Reuters at de to ble skutt i hodet og døde på stedet. En tredje person ble drept under en protest i byen Phyar Pon i Irrawaddy-deltaet, ifølge lokale medier.

France 24 refererte vitner i Yangon som rapporterte at «bare noen få små tebutikker holdt åpent ... Store kjøpesentre var stengt, og det foregikk ikke noe arbeid på fabrikker.» Det ble også rapportert at det fant sted protester i den sørlige byen Dawei, under beskyttelse av Karen National Union, ei av landets bevæpnede etniske grupper som har vært engasjert i lenge pågående konflikter med militæret.

Ei gruppering av 18 fagforbund og arbeiderforeninger meldte søndag et fellesopprop om «en utvidet landsdekkende arbeidsnedleggelse for å redde vårt demokrati». Fagforbundene, som organiserer arbeidere i bransjene industri, landbruk, klesplaggproduksjon, transport, jernbaneoperasjoner, gruvevirksomhet og energiproduksjon, appellerte til sivile ledere og arbeidere, fagorganiserte så vel som uorganiserte, om å ta del i streikene.

«Det å opprettholde økonomien og næringslivsaktiviteter som vanlig, og å utsette en generell arbeidsnedlegging, det vil bare være til militærets fordel, der de undertrykker Myanmar-folkets energi. Tiden for å gå til aksjon for å forsvare vårt demokrati er nå,» ble det erklært i uttalelsen. Den oppfordret til en forlengelse av den utbredte sivile ulydighetsbevegelsen Civil Disobedience Movement (CDM), for å iverksette en «helhetlig og forlenget nedstengning av Myanmar-økonomien».

CDM-bevegelsen, som startet blant offentlig ansatte lærere, helsetjenestepersonal og offentlige embetsrepresentanter, har rammet juntaens evne til å operere. En artikkel i Frontier Myanmar, publisert i går, forklarte at selv om CDM «har kommet til å omfatte gateprotester og offentlige boikotter av militæreide produkter, var det en streik av titusenvis av offentlig ansatte, som ble startet to dager etter kuppet blant førstehjelpsarbeidere, som er ved bevegelsens kjerne».

«På tvers av hele landet har leger, sykepleiere, lærere, jernbanearbeidere og ansatte fra ei rekke regjeringsdepartementer og næringsvirksomheter nektet å gå på jobb, for å gjøre det umulig for den nye juntaen å regjere. Ansatte i den private sektor har meldt seg med, så vel som fra sektorer som bank og transport, som anses å være avgjørende for regimets overlevelse.»

Artikkelen forklarte at bevegelsen delvis var inspirert av oppstandene internasjonalt, og særlig de fra Tunisia i 2010 og 2011. Selv om det var vanskelig å måle det samlede omfanget av deltakelsen, sa en assisterende generaldirektør ved departementet for elektrisitet og energi til Frontier Myanmar at mellom 50 og 90 prosent av alle ansatte på tvers av departementets 11 avdelinger hadde sluttet seg til CDM, som kan ha bidratt til den landsdekkende strømutkoblingen den 5. mars.

Juntaen, som er desperat etter å få lagt ned opprøret blant embetsfunksjonærer, meldte en ny trussel over weekenden, der den sa den ville sparke alle som ikke møtte på jobb mandag. En lege sa til Frontier Myanmar: «Jeg bryr meg ikke om jeg skulle møte aksjon for min beslutning; jeg er klar til å møte det verste. Målet er å slåss for gjenopprettingen av en valgt regjering. Vi vil fortsette med CDM inntil det skjer.»

De utbredte arbeidsnedleggelsene som ble rapportert i går, vitner om arbeiderklassens besluttsomme vilje til å motsette seg militært styre, konfrontert med stadig mer brutal undertrykking. Demonstranter blir skutt og drept eller skadet i gatene, mens sikkerhetsstyrkene gjennomfører nattlige raid og pågripelser av aktivister. Søndag døde Khin Maung Latt i politiets varetekt, en lokal embetsrepresentant for det avsatte regjeringspartiet National League for Democracy (NLD), av skader som sterkt antydet at han var blitt brutalt torturert.

Arbeidere og ungdommer har utvist betydelig mot i konfrontasjon med tungt bevæpnet politi og tropper, slik det også har vært i de tidligere opprørene mot militærstyre i landet. De fatale svakhetene ved tidligere protestbevegelser har vært at de har vært politisk dominer av NLD og partiets leder Aung San Suu Kyi, som frykter trusselen fra en massebevegelse av arbeiderklassen mot borgerlig styre mer enn hun gjør de burmesiske generalene.

I 1988 brakte en enorm streikebevegelse den gangens militærjunta til knærne, etter at den hadde styrt landet i flere tiår. Suu Kyi, hyllet i Vesten som et «ikon for demokrati», spilte den avgjørende rollen som tillot militæret å undertrykke arbeiderklassen. På høyden av bevegelsen grep Suu Kyi inn ved å oppfordre demonstrantene til å sette deres lit til militærets løfter om valg, og «ikke miste deres hengivenhet til hæren». Hennes aksjoner ga militæret det sårt tiltrengte pusterommet for å få forberedt et voldsom tilslag der tusenvis ble drept. Etter å ha stabilisert deres styre, ignorerte militæret resultatene av 1990-valget, og arresterte Suu Kyi og andre NLD-ledere.

Over det siste tiåret, etter en USA-konstruert avtale med militæret, har Suu Kyi og NLD fungert som militærets politiske front. Mens NLD etter 2016-valget nominelt dannet regjeringen, beholdt militæret maktspakene – ved å stable parlamentet med deres egne utnevnte, og bibeholde kontrollen over sentrale departementer, deriblant for forsvar, politi og grensekontroll. Suu Kyi forsvarte beryktet hærens grusomheter mot den muslimske rohingya-minoriteten.

Arbeidere kan ikke ha noen tillit til Suu Kyi og hennes parti NLD, som representerer en fraksjon av borgerskapet som rivaliserer med militæret, og for den saks skyld heller ikke til fagforeningene, som, selv om de opponerer mot juntaen, søker å få avledet det voksende tidevannet av opposisjon over i fanget til NLD. Kampen for genuine demokratiske rettigheter er knyttet til kampen for arbeiderklassens sosiale rettigheter, der den konfronterer en utdypende økonomisk og sosial krise som er forverret av Covid-19-pandemien. Dette fordrer byggingen av uavhengige organisasjoner i arbeiderklassen, og en kamp for sosialisme i Myanmar og internasjonalt.