Journal du dimanche (JDD) publiserte i går et intervju med Emmanuel Macron der han forsvarte Den europeiske unions (EU) katastrofale forvaltning av Covid-19-pandemien, og han opprettholdt sin avvisning av en nedstengning, samtidig som sykehus over hele landet er fullstendig overveldet.

Noen få sider lengre inn i avisa informerer JDD sine lesere om at sykehus i Paris-regionen nå begynner å selektere hvilke pasienter som skal få livreddende intensivbehandling. Stilt overfor en tilstrømming av alvorlige tilfeller blir helsearbeidere tvunget til å velge mellom hvilke pasienter de skal behandle, og fordømmer andre de ellers kunne ha spart til døden. Likevel, der Europa passerer milepælen 900 000 dødsofre, og Frankrike nå passerer Russland og Storbritannia som landet med flest Covid-19-infeksjonstilfeller i Europa (4,5 millioner), sier Macron at han ikke vil endre sin mislykkede helsepolitikk.

I en artikkel med tittelen «J’assume totalement» [‘Jeg påtar meg helt’] foreviste Macron en blatant misaktelse av det franske folket liv: «I de neste dagene vil vi se på effektiviteten av bremsingstiltakene, og om nødvendig, vil vi treffe de tiltak som er nødvendige. Men på nåværende tidspunkt er ingenting besluttet.»

Denne såkalte «bremsingen» er imidlertid en fiasko, ettersom antallet daglige Covid-19-infeksjonstilfeller har økt fra 25 000 til over 40 000 på én måned. 95 000 franskmenn har allerede dødd av Covid-19, og fortsatt er bare 3,8 prosent av landets innbyggere fullvaksinerte. Macron har imidlertid til hensikt å la befolkningen få lide en ny pandemitopp, som lenge har vært forutsagt av forskere, på grunn av generaliseringen av den engelske virusvarianten.

Macron insisterte på at til tross for de forutsagte dødstallene, nekter han til-og-med enhver midlertidig nedstengning av skoler og ikke-essensielle arbeidsplasser: «Vi gjør alt for å styrke helseprotokollene, slik at vi kan holde skolene åpne.» Med overhengende fare for dødstall av en forferdelig målestokk hamret Macron hjem punktet at nedstengningen av skoler, som er fokus for enhver reell nedstengningspolitikk for å få stoppet viruset, «må forbli den aller siste utvei».

Men det var så tidlig som i september 2020 at «aller siste utvei» skulle ha vært på plass, da virusets gjenoppblomstring etter den for tidlige oppheving av mars-2020-nedstengningen allerede var bekreftet. Nå som viruset har spredt seg utenfor kontroll, og det er en reell fare for et sammenbrudd i helsevesenet, nekter Macron en inneslutning for å bryte smittens moment.

Et brev fra 41 sykehusleger i Paris, med tittelen «Vi vil bli tvunget til å selektere pasienter», kunngjorde i JDD sykehusenes nært forestående totale overveldelse, i løpet av «de to neste ukene». De erklærte:

«Vi ønsker å forklare, på en transparent måte, den situasjonen vi vil møte og hvordan vi skal håndtere den. I denne katastrofale medisinske situasjonen, hvor det vil være et klart misforhold mellom behov og tilgjengelige ressurser, vil vi bli tvunget til å selektere og utvelge pasienter for å redde så mange liv som mulig. Denne selekteringen vil involvere alle pasienter, Covid og ikke-Covid, og spesielt for tilgangen til kritisk behandling for voksne pasienter.»

De bemerker at denne selekteringen allerede har begynt, «siden stor medisinsk og kirurgisk de-programmering allerede har blitt pålagt oss ... Vi har aldri opplevd en slik situasjon, selv ikke i de verste periodene de siste årene.»

I en annen kronikkartikkel, fra et legekollektiv, med tittelen «Ved å tvinge omsorgspersonell til å bestemme hvilken pasient som skal få leve, fraskriver regjeringen seg hyklersk sitt ansvar», ble det advart om den sosiale og moralske katastrofen regjeringen slipper løs. Legene skrev at selekteringsstrategien «som en konsekvens av den nåværende helseberedskapsstrategien ... er langt fjernet fra de elementære etiske reglene, som taler for at tilgangen til intensivbehandling skal vurderes fra sak til sak, utelukkende ut fra pasientens interesse.»

De legger til at ettersom pleiepersonell blir «tvunget til å handle på en uetisk måte, vil de absolutt ikke komme ut av dette uskadd. Det er stor sannsynlighet for at mange av dem vil sitte igjen med permanente psykologiske arr.»

Da sykehusavdelingene i Nord-Italia i mars 2020 ble overveldet, og begynte å selektere deres pasienter, sjokkerte prosessens barbari hele verden. Spontane arbeidsnedleggelser i bilindustrien, og i stål- og maskinverktøyindustrien i Italia, som spredte seg i Europa og til USA, tvang regjeringer til å vedta nedstengninger. Den franske arbeidsgiverforeningen bekymret seg den gang for «arbeidernes ekstremt brutale holdningsendring», mens Macron vedtok en streng nedstengning og hevdet å erklære «krig» mot koronaviruset.

Arbeidere, som sloss for å forsvare liv, ble møtt med kriminell likegyldighet fra finansaristokratiet og dets politiske representanter, som fremmet en politikk for profitter og død. Mens EU overrislet bankene og storselskapene med billioner av offentlige midler i diverse redningspakker, presset finansaristokratiet på for gjenopptakelse av arbeid og skoler så snart som mulig, for å få sikret en kontinuerlig strøm av profitter til finansmarkedene.

Man kan i dag fundere: Dersom dette er «krigen» Macron hevder å føre mot koronavirus, hvordan ville da kapitulasjon og kollaborering se ut?

Forskere har nå i flere måneder advart om risikoen for allmennheten grunnet Macrons inaktivitet. I januar advarte Jean-François Delfraissy, presidenten for Det nasjonale vitenskapsrådet, om faren reist av variantene som da raste gjennom Storbritannia: «Vi innser at dersom vi fortsetter uten å gjøre noe mer, da vil vi befinne oss i en ekstremt vanskelig situasjon, som begynner medio mars.»

Dominique Costagliola, epidemiologen som også i januar understreket behovet for strenge nedstengninger, sa i mars: «Det er naivt å late som om Macron er en epidemiolog.» Hun spurte: «Hvorfor hørte vi ikke på Jean-François Delfraissy da han den 24. januar forklarte at de nye variantene var en game changer?»

Macron-regjeringen, som klart fulgte flokkimmunitetspolitikken som var mer åpent forfektet av Trump og Johnson, mens den benektet denne realiteten foran mediene, har i flere måneder vendt det døve øret til forskerne.

Den 22. mars forklarte helseminister Olivier Véran at regjeringen kaldt hadde forutsett uker eller måneder med død på sykehusene: «Jeg er fortsatt veldig bekymret for helsesituasjonen. ... Vi vil måtte konfrontere ei veldig stor bølge på sykehusene, som det vil ta uker før legger seg. Vi kommer til å få noen vanskelige bilder å måtte tåle fra sykehuset.»

I intervjuet med JDD tillot Macron seg den luksus å felle noen krokodiltårer over skjebnen til pasienter som hans regjering forbereder å blokkere tilgangen til behandling for. Han sa: «Det blir ikke sagt nok, men mange mennesker under intensivbehandling kommer fra beskjedne bakgrunner. Det er mye urettferdighet i måten sykdommen rammer.»

Men, det er nettopp fordi koronavirus rammer arbeidende mennesker hardest at Macron har til hensikt å overlate pasienter til deres skjebne. I sin likegyldighet overfor pandemien er «de rikes president» lydhør overfor det samme klassehatet som har markert hele hans embedsperiode.

Dette bekrefter den sentrale lærdommen fra alle kampene arbeidere har ført mot Macron: Det er ingenting å forhandle med ham eller fagorganisasjonsapparatene om, eller for den del deres politiske allierte som spiller med i dette spillet, de er alle medskyldige i hans politiske kriminalitet. Det er et spørsmål om å organisere mobiliseringen av arbeidere over hele Europa og internasjonalt, uavhengig av fagorganisasjonene, for å få innført en vitenskapsbasert politikk mot koronaviruset. Målet med denne bevegelsen må være å overføre politisk makt til arbeiderne, og ekspropriere finansaristokratiet som har organisert denne katastrofen.