150 år siden Pariskommunen

Til minne om Kommunen

Lørdag den 3. april avholder WSWS et internasjonalt nettforum som 150-årsmarkering for Pariskommunen. Finn ut mer og registrer deg her. I forkant av arrangementet publiserer vi en serie klassiske verk av de store marxistene fra det 19. og 20. århundre som analyserer Kommunens betydning, og lærdommene av den.

Dette essayet skrevet av Vladimir Lenin ble publisert i april 1911, i anledning 40-årsmarkeringen av Pariskommunen, i den russiskspråklige avisa Rabochaya Gazeta.

* * *

Førti år har gått siden proklameringen av Pariskommunen. I samsvar med tradisjon hyllet de franske arbeiderne minnet om mennene og kvinnene fra revolusjonen den 18. mars 1871, med møter og demonstrasjoner. Ved slutten av mai vil de igjen nedlegge kranser på gravene til Kommunardene som ble skutt, ofrene fra den grufulle «Mai-uka», og over deres graver vil de nok en gang sverge å slåss utrettelig inntil deres ideer har triumfert og saken de testamenterte deres liv til i sin helhet er oppnådd.

Hvorfor hedrer proletariatet, ikke bare i Frankrike, men over hele verden, mennene og kvinnene fra Pariskommunen som deres forgjengere? Og hva er Kommunens arv?

Kommunen oppsto spontant. Ingen forberedte den bevisst på noen organisert måte. Den mislykkede krigen med Tyskland, prøvelsene under beleiringen, arbeidsledighet blant proletariatet og ruinering blant de lavere middelklassene; massenes indignasjon mot de øvre klassene og mot autoriteter som hadde forevist en total inkompetanse, den vage uroen blant arbeiderklassen, som var misfornøyd med sitt lodd og strebet etter et annet sosialt system; den reaksjonære sammensetningen av Nasjonalforsamlingen, som vekket bekymring for republikkens skjebne – alt dette og mange andre faktorer sammenfalt til å drive Paris-befolkningen til revolusjon den 18. mars, som uventet plasserte makten i Nasjonalgardens hender, og i hendene på arbeiderklassen og småborgerskapet den hadde fått med seg.

En barrikade i Chaussée Ménilmontant, 18. mars 1871

Det var en begivenhet uten sidestykke i historien. Fram til den tiden hadde makten som regel vært i hendene til grunneiere og kapitalister, dvs. i hendene på deres pålitelige agenter som utgjorde den såkalte regjeringen. Etter 18. mars-revolusjonen, da M. Thiers’ regjering hadde flyktet fra Paris med sine tropper, sitt politi og sine embetsfunksjonærer, ble folket situasjonens mestere og makten gikk over i proletariatets hender. Men proletariatet, som er kapitalens økonomiske slaver, kan ikke dominere politisk i det moderne samfunn med mindre det bryter lenkene som binder det til kapitalen. Derfor måtte Kommunens bevegelse av nødvendighet anta en sosialistisk sjattering, dvs. den måtte bestrebe seg på å styrte borgerskapet, kapitalens styre og ødelegge selve fundamentene for den tidsaktuelle samfunnsordenen.

Først var denne bevegelsen ekstremt ubestemt og forvirret. Den fikk tilslutning av patrioter som håpet at Kommunen ville fornye krigen med tyskerne og få brakt den til en vellykket konkludering. Bevegelsen hadde støtte fra de små butikkinnehaverne som var truet med ruin, med mindre det ble utsettelse av betalinger på gjeld og husleier (regjeringen nektet å innvilge denne utsettelsen, men den ble innvilget av Kommunen). Bevegelsen fikk også, innledningsvis, sympati fra borgerlige republikanere som fryktet at den reaksjonære Nasjonalforsamlingen («rustikkene», de brutale utleierne) ville gjenopprette monarkiet. Men det var selvfølgelig arbeiderne (spesielt Paris’ håndverkere), som det hadde vært ført aktiv sosialistisk propaganda blant under de siste årene av Det andre imperiet, og der mange til-og-med tilhørte Internasjonalen, som spilte hovedrollen i denne bevegelsen.

Bare arbeiderne forble lojale mot Kommunen til siste slutt. De borgerlige republikanerne og småborgerskapet brøt snart nok vekk fra den: De førstnevnte ble skremt av bevegelsens revolusjonær-sosialistiske, proletariske karakter; de sistnevnte brøt vekk da de så den var dømt til uunngåelig nederlag. Bare de franske proletarene støttet deres regjering fryktløst og uoppslitelig, bare de kjempet og døde for den – det vil si, for saken for arbeiderklassens frigjøring, for ei bedre framtid for alle slitere.

Der Kommunen var forlatt av dens tidligere allierte og etterlatt uten støtte, var den dømt til nederlag. Hele borgerskapet i Frankrike, alle grunneierne, aksjemeglerne, fabrikkeierne, alle plyndrerne, store og små, alle utbytterne slo deres krefter sammen mot Kommunen. Denne borgerlige koalisjonen, støttet av Bismarck (som løslot hundre tusen franske krigsfanger for å bistå til å få knust det revolusjonære Paris), lyktes i å opprøre de uvitende bøndene og småborgerskapet i provinsene mot Paris-proletariatet, og formet en stålring rundt halvdelen av Paris (den andre halvparten var beleiret av den tyske hæren). I noen av de større byene i Frankrike (Marseilles, Lyon, St. Étienne, Dijon, osv.) forsøkte arbeiderne også å gripe makten, forkynne Kommunen og komme til Paris’ støtte; men disse forsøkene ble alle kortlivet. Paris, som først hadde hevet det proletariske opprørets banner, ble overlatt til sine egne ressurser og dømt til den visse ødeleggelse.

To betingelser, i det minste, er nødvendige for en seirende sosial revolusjon – høyt utviklede produktivkrefter, og et proletariat tilstrekkelig forberedt for revolusjon. Men i 1871 skortet det på begge disse forutsetningene. Fransk kapitalisme var fortsatt dårlig utviklet, og Frankrike var på daværende tidspunkt i all hovedsak et småborgerlig land (håndverkere, bønder, butikkinnehavere osv.). Dessuten hadde ikke arbeiderne noe eget parti; arbeiderklassen hadde ikke gått gjennom en lang skole med kamp, og var uforberedt og kunne for det meste ikke engang klart se for seg sine oppgaver, og metodene for å kunne oppfylle dem. Det var ingen seriøs politisk organisering av proletariatet, og det var heller ingen sterke fagforeninger og kooperative foreninger...

Men det viktigste Kommunen manglet, det var tid – en anledning til å gjøre opp status over situasjonen, og gå i gang med oppfyllelsen av sitt program. Den hadde knapt hatt tid til å begynne arbeidet, da regjeringen som var forskanset i Versailles og støttet av hele borgerskapet begynte sine fiendtligheter mot Paris. Kommunen måtte først og fremst konsentrere seg om selvforsvar. Helt opp til det aller siste, fra 21. til 28. mai, hadde den ikke hatt tid til å tenke seriøst på noe annet.

Kommunen klarte imidlertid, til tross for disse ugunstige betingelsene og til tross for sin korte eksistens, å kunngjøre noen få tiltak som tilstrekkelig karakteriserer dens reelle betydning og mål. Kommunen avskaffet den stående hæren, dette blinde våpen i hendene på styringsklassene, og den bevæpnet hele folket. Den proklamerte separasjonen av kirke og stat, avskaffet statlige utbetalinger til religiøse organer (dvs. prestenes statslønninger), gjorde den folkelig utdanningen genuint sekulær, og slo på den måten et kraftig slag mot gendarmene i kassokker [o. anm.: katolske prestegevanter]. På det rent sosiale området oppnådde Kommunen svært lite, men dette lille åpenbarer likevel tydelig dens karakter som en folkelig arbeiderregjering. Nattarbeid i bakerier ble forbudt; bøtleggingssystemet, som representerte legalisert plyndring av arbeidere, ble avskaffet. Dessuten var det den berømte forordningen om at alle fabrikker og verksteder som var forlatt eller nedstengt av eierne, skulle overføres til foreninger av arbeidere som kunne gjenoppta produksjonen. Og, for å understreke sin karakter av en virkelig demokratisk, proletarisk regjering, bestemte Kommunen at alle administrative og offentlige embetsfunksjonærers lønninger, uavhengig av rang, ikke skulle overstige en arbeiders normale lønn, og ikke i noe tilfelle skulle utgjøre mer enn 6 000 franc i året (mindre enn 200 rubler i måneden).

Alle disse tiltakene viste tydelig nok at Kommunen var en dødelig trussel mot den gamle verden grunnlagt på slavebinding og utbytting av folket. Det var grunnen til at det borgerlige samfunn ikke kunne føle seg beroliget så lenge proletariatets Røde flagg vaiet over Hôtel de Ville i Paris. Og da regjeringens reorganiserte styrker endelig lyktes i å få overtaket over revolusjonens dårlig organiserte styrker, organiserte de bonapartistiske generalene, som hadde blitt slått av tyskerne og som bare viste mot i bekjempelsen av deres beseirede landsmenn, disse franske Rennenkampfs og Meller-Zakomelskys, en slik nedslakting som Paris aldri hadde opplevd. Rundt 30 000 parisere ble skutt ned av de bestialske soldatene, anslagsvis 45 000 ble arrestert, hvorav mange senere ble henrettet, mens tusenvis ble vekktransporter eller landsforvist. Paris mistet totalt rundt 100 000 av byens beste innbyggere, derav noen av de fremste arbeiderne innen alle yrker.

Skyting av Kommunarder under Blodsuka, ved slutten av mai 1871

Borgerskapet var tilfreds. «Nå er vi ferdige med sosialisme for lang tid,» sa lederen, den blodtørstige dvergen Thiers, etter at han og hans generaler hadde druknet Paris-proletariatet i blod. Men disse borgerlige måkene skrek forgjeves. Mindre enn seks år etter undertrykkingen av Kommunen, mens mange av dens forfektere fortsatt satt fengslet eller var i eksil, oppsto det en ny arbeiderbevegelse i Frankrike. En ny generasjon av sosialister, beriket av deres forgjengeres erfaringer og ikke det spor motløse av deres nederlag, tok opp flagget som hadde falt fra krigernes hender for Kommunens sak, og bar det frimodig og selvsikkert framover. Deres kamprop var: «Leve den sosiale revolusjonen! Leve Kommunen!» Og i løpet av noen få år tvang arbeidernes nye parti, og det agitasjonsarbeid som ble lansert over hele landet, styringsklassene til å løslate Kommunardene som regjeringen fremdeles holdt fengslet.

Minnet om Kommunens krigere blir hedret av arbeidere ikke bare i Frankrike, men av proletariatet i hele verden. For Kommunen kjempet ikke for noe lokalt eller smålåtent nasjonalt mål, men for hele den slitende menneskehetens frigjøring, for alle de nedtråkkede og undertrykte. Kommunen har vunnet sympati overalt hvor det er et proletariat som lider og er i kamp, som den fremste forkjemperen for den sosiale revolusjonen. Den episke beretningen om Kommunens liv og død, synet av en arbeideres regjering som grep verdens hovedstad, og holdt den i mer enn to måneder, skuet av proletariatets heroiske kamp og av lidelsene proletariatet fikk å gjennomgå etter nederlaget – alt dette hevet ånden til millioner av arbeidere, vekket deres håp og innhentet deres sympati for sosialismens sak. Kanondrønnene i Paris vekket proletariatets mest tilbakestående deler fra deres dype søvn, og besørget overalt drivkraft til veksten av revolusjonær sosialistisk propaganda. Derfor er ikke Kommunens sak død. Den lever den dag i dag, i hver enkelt av oss.

Kommunens sak er den sosiale revolusjonens sak, sliternes fullstendige, politiske og økonomiske frigjørings sak. Det er proletariatet i hele verdens sak. Og i den forstand er Kommunen udødelig.