De offisielle dødstallene av koronaviruspandemien fortsetter å spinne opp til svimlende høyder. I USA har mer enn 570 000 liv gått tapt på grunn av sykdommen. Globalt overstiger antallet dødsofre 2 890 000. Daglige antall infeksjonstilfeller og dødsfall øker internasjonalt, der den fortsatte spredningen av nye og mer smittsomme varianter truer med å overgå siste høsts oppsving.
Dessuten er det faktiske antallet dødsfall som tilskrives sykdommen og dens konsekvenser i virkeligheten langt høyere. Den amerikanske føderale folkehelseetaten CDC – Sentre for sykdomskontroll og forebygging – bekjentgjorde nylig at antallet «dødsfall over normalen» for 2020, dvs. over det forventede antall basert på tidligere års gjennomsnitt, oversteg 503 000, eller 42 prosent mer enn de offisielt registrerte koronavirusdødsfallene.
Men selv denne massive kostnad i død er bare én refleksjon av pandemiens virkelighet. Akkurat som millioner av mennesker har dødd har titalls millioner flere pådratt seg og lider fortsatt av det som i et rasjonelt samfunn ville vært en sykdom man kunne forebygge.
Blant dem er de mange barna som har mistet en forelder til koronaviruset. En artikkel publisert i JAMA Pediatrics mandag, forfattet av Rachel Kidman og hennes kollegaer, avslører at «anslagsvis 37 300 til 43 000» barn i USA nå lider av foreldres bortgang som resultat av pandemien, hvorav tre fjerdedeler er ungdommer. Til sammenligning var det rundt 20 000 amerikanske barn som mistet en forelder som resultat av Vietnam-krigen.
Og som Kidman bemerker, dette er kun barn som har mistet en forelder, og ikke medregnet tapene av en annen slektning eller person som er deres primære omsorgsperson. De så heller ikke på virkningen av de mange tusen foreldre som har mistet deres barn, eller den bredere vennekretsen, medarbeidere og familie som var bekjente av de som døde.
Kidman og hennes medforfattere bemerker også farene ved å unnlate å begrense og kontrollere sykdommen. Hennes team anslår at såfremt den ikke kommer under kontroll vil det bli totalt rundt 1,5 millioner pandemierelaterte dødsfall i USA, som etterlater seg «116 900 barn frarøvet deres foreldre». Med andre ord, dersom samfunnet skal «leve med sykdommen», slik det nå forfektes i det offisielle politiske liv, og av selskapsmediene, må minst 75 000 til 80 000 flere ungdommer vokse opp med tap av minst én av deres foreldre til koronaviruset.
Det er imidlertid denne aritmetikken som blir pushet av Biden-administrasjonen, der den krever full gjenåpning av tilstedeværende undervisning i klasserommet, samtidig som sikkerhetsretningslinjene jevnlig forlates. Skoler har vist seg å være blant de viktigste måtene pandemien sprer seg, både gjennom lærere og elever, og skoler er spesielt farlige nå som, ifølge CDC-direktør Rochelle Walensky, «den [mer smittsomme og dødelige] B.1.1.7-varianten er den vanligste varianten som sirkulerer i USA.»
Forøvrig, uansett hvilke kyniske påstander Biden-administrasjonen kommer med om kostnadene for barnas utdannelse og mentale helse, er denne kostnaden allerede enorm. Nye funn publisert i tidsskriftet The Lancet Psychiatry fant at blant mer enn 236 000 Covid-19-pasienter i USA ble 34 prosent diagnostisert med en nevrologisk eller psykiatrisk tilstand innen seks måneder etter den første infeksjonen. Vanlige symptomer inkluderte angst og humørforstyrrelser, mens syv prosent hadde et hjerneslag og ytterligere syv prosent utviklet forhold av rusmisbruk. For tretten prosent av dem omfattet av studien var dette deres første registrerte nevrologiske eller psykiatriske diagnose.
Generalisert til alle de som har vært infisert av koronaviruset, antyder disse resultatene at mer enn 45 millioner personer har eller vil få et nevrologisk eller psykisk helseproblem som resultat av Covid-19.
Forskning har også dokumentert ytterligere langtidseffekter forårsaket av koronavirus, lenge etter at pasientene har «frisknet igjen». Leger ved Danderyd Hospital og Karolinska Institutet i Sverige publiserte nylig i det medisinske tidsskriftet Journal of the American Medical Association at 11 prosent av personer som bare hadde opplevd milde tilfeller av Covid-19 fortsatt lider av tap av luktesans, tap av smakssans eller av tretthet åtte måneder etter å ha hatt sykdommen, som betydelig svekker deres videre helse og livskvalitet.
Andre rapporter har dokumentert forskjellige aspekter av det som kalles post-viralt eller Lengevirkende Covid-syndrom [Long COVID syndrome]. I fjor sommer rapporterte mer enn 87 prosent av pasientene som ble utskrevet fra sykehus i Italia at de hadde minst ett av følgende symptomer: tretthet, kortpustethet, leddsmerter og brystsmerter, mer enn to måneder etter at symptomene på selve koronavirusinfeksjonen ble oppdaget. En studie i Kina fant lignende forhold i minst seks måneder etter at Covid-19-pasienter var utskrevet. Selv de som pådro seg sykdommen men var asymptomatiske, har utviklet disse helseproblemene.
Slike studier tegner et dystert bilde forbi de 133 millioner menneskene som har pådratt seg en potensielt dødelig sykdom. De avslører titalls millioner overlevende som daglig lever med muligheten for månedsvis av kroniske og ekstraordinære helseproblemer, og titalls millioner flere som lurer på om de uvitende ble utsatt og vil pådra seg, eller kanskje allerede har pådratt seg et helsesvekkende symptom som vil være med dem i månedsvis.
Det er også uklart når, eller sågar om i det hele tatt, slike langsiktige symptomer vil ende. Dette viruset er i henhold til de beste estimater bare 18 måneder gammelt, hvilket betyr at ingen vet hva de langsiktige effektene vil være etter 10, 20 eller 30 år. Millioners fysiske og mentale helse har potensielt blitt permanent rammet, med ødeleggende og ukalkulerbare kostnader.
I kalkylene til finansoligarkiet og regjeringene som betjener det, har slike betraktninger ingen betydning. Dødsfall og langvarige sykdommer er bare statistikk. Men alle disse personene var faktisk hundretusenvis av levende, pustende mennesker, som i USA er drept av den kriminelle politikken ført av både Republikanernes og Demokratenes administrasjoner, og millioner av andre blir nå tvunget til å lide helseskader.
Argumentet forfektet av enhver kapitalistregjering i Europa og USA – om at samfunnet må «leve med» viruset – kommer med en uakseptabel kostnad i liv, helse og hjertesorg. Nei, menneskeheten kan ikke «leve med» dette viruset, og den kan heller ikke «leve med» den kapitalistiske sosiale orden som nekter å begrense, kontrollere og utradere det.