Regissert av Lisa Rovner; berettet av Laurie Anderson
Teknologisk utvikling ikke bare forbedrer vår vitenskapelige forståelse og produktive kapasitet, den skaper også nye muligheter for kunsten. Framveksten av elektroniske oscillatorer og det magnetiske lydbåndet var avgjørende for utviklingen av elektronisk musikk, en av det 20. århundrets kunstneriske innovasjoner. Dokumentaren Sisters with Transistors (2020) undersøker bidragene kvinner har besørget, som utøvere og komponister, til denne kunstformen.
Elektronisk musikk kom til sin rett etter Den andre verdenskrig, og vokste til å omfatte teknikker som båndmanipulering (f.eks. skjøting, endring av avspillingshastighet, eller opprettingen av sløyfer; ‘loops’) og anvendelsen av oscillatorer, elektroniske instrumenter eller datamaskiner for å produsere lyd. Noen verk har en surrealistisk kvalitet, og andre tryller fram bilder av det ytre verdensrom.
Blant de mest velkjente personlighetene er Pierre Schaeffer og Pierre Henry, som med deres musiqueconcrète-komposisjoner var avhengige av fundne lyder og lydeffekter. Karlheinz Stockhausen kombinerte disse teknikkene med bruk av oscillatorer og andre enheter.
Sisters with Transistors demonstrerer hvordan historisk utvikling ofte påvirker kunstnere og deres arbeid. Én av de første komponistene, som dokumentaren omhandler, er Delia Derbyshire, som var født i Storbritannia kort tid før Den andre verdenskrig. Derbyshire bodde i Coventry, og opplevde de tyske bombekampanjene i 1940 og 1941, som ble benevnt Blitz. Luftvernsirene da angrepene kom, og deretter avklaringsvarslene – disse lydene for henne fra andre verdener – gjorde dype inntrykk på Derbyshire, og bidro til å orientere henne mot elektronisk musikk, forteller hun. Siden ved BBCs Radiophonic Workshop begynte hun å eksperimentere med båndløkker [‘loops’] og oscillatorer, og til slutt komponerte hun musikk for BBC-show. Derbyshire er mest kjent for hennes elektroniske realisering av Ron Grainers temasang for den populære science fiction-fjernsynsserien Doctor Who.
Omgivelsene innvirket også på Éliane Radigue, som bodde nær flyplassen i Nice, sør i Frankrike. Istedenfor å stenge ute lyden av flyene som fløy over hennes hode lyttet hun iherdig og konsentret, og lærte seg å skille dem fra hverandre. Det å høre verk av Schaeffer, det var en åpenbaring, sier hun. Hun oppnådde å bli hans assistent i den nasjonale offentlige kringkastingsorganisasjonen, hvor hun også jobbet med Henry. Selv om Radigue måtte utholde seksistiske kommentarer i dette miljøet, utviklet hun snart nok sine egne lydteknikker, som kom til å inkludere feedback og lange båndløkker [‘long tape loops’].
En av de mest fremtredende peronlighetene i dokumentaren er Pauline Oliveros, som fikk hennes første båndopptaker på 1950-tallet. Som filmen observerer gjorde mange kunstnere opprør mot den sosiale og politiske stivheten som rådet under Den kalde krigen. For Oliveros’ del betydde dette å flytte til California og involvere seg i San Francisco Tape Music Center, som var et fokuspunkt for elektronisk musikk. Oliveros responderte på Vietnamkrigens grufullheter ved å vende seg vekk fra sosialt engasjement, til fordel for å søke en «indre fred». Denne introverte vendingen fikk henne til å utvikle en praksis hun kalte «dyp lytting». Som en lesbisk sto Oliveros overfor profesjonelt faglige og sosiale utfordringer, men hun oppnådde likevel betydelig anerkjennelse.
Selv om elektronisk musikk er forbundet med nonconformity (‘avvik’), har den også hatt sine tradisjonalister. Dokumentaren undersøker ganske kort transgender-musikeren Wendy Carlos, som spilte inn et album med Bach-komposisjoner, arrangert for og framført på Moog-synthesizeren. Hun ga ut albumet Switched-On Bach i 1968 mens hun framdeles levde som Walter Carlos. Albumet nådde topp 10 i USA, og gikk til slutt til platina.
For komponisten Suzanne Ciani, og andre, var Switched-On Bach det de kalte retrograde [‘avleggs’]. I filmen argumenterer Ciani for at poenget med elektronisk musikk er å utforske de nye mulighetene den åpner for, ikke å gjenskape barokkmusikk. Men i motsetning til Carlos oppnådde ikke Ciani å få noen platekontrakt. For å tjene til livets opphold begynte hun å lage musikk og lydeffekter for reklame. Hun fikk oppmerksomhet ved gjenskapingen av lyden av ei Coca-Cola-flaske som blir åpnet, og helt ut av.
Noen av filmens mest verdifulle kommentarer kommer fra komponisten Laurie Spiegel. Hun forklarer at hennes kunstneriske mål har vært å skape verk som reflekterer «den virkelige, autentiske opplevelsen av å være i live, i motsetning til 1950-tallet hyklersk virkelighet ... der alt ble glanset over med sukkerspinn.» Folkemusikk informerte noen av hennes databaserte komposisjoner, eksempelvis «Appalachian Grove».
Datamaskiner ble ansett som «motkulturens fiende», bemerker Spiegel, fordi de «tilhørte bankene og militæret, og forsikringsselskapene». Men hun påpeker at menneskeheten alltid har anvendt verktøy, og hevder at ei datamaskin er et nytt verktøy som muliggjør musikkens frigjøring. «Vi har bare begynt å skrape i overflata av det som er mulig musikalsk,» sier hun.
Nå som lydopptak og redigeringsteknologi er tilgjengelig på smarttelefoner og på internett, virker teknikkene som tidligere elektroniske musikere anvendte primitive. Derbyshire og andre klipte og spleiset magnetisk tape for å skape deres verk, og Spiegel måtte først punche hull i kortene hun matet inn i ei datamaskin. Deres prestasjoner framstår desto mer beundringsverdige i ettertid.
Men mengden arbeid involvert kan ikke være det eneste, eller engang hovedkriteriet for evalueringen av musikk. Som dokumentar kan Sisters with Transistors bare presentere et utvalg av mange komposisjoner, uten å bruke tilstrekkelig tid på hvert av de enkelte stykkene. Man legger likevel merke til den varierende kvaliteten av verkene, som dekker hele spekteret fra gimmicky og daterte, til det subtile og absorberende.
Filmens holdning til kjønnsidentitet er noe komplisert. Selv om filmen konsentrerer seg om kvinner anerkjente flere av komponistene som presenteres, som Radigue og Spiegel, den innflytelsen menn hadde på deres verk. Ett segment undersøker Louis og Bebe Barron, som jobbet som likeverdige partnere. Men sporadiske kommentarer om «døde hvite menns notater» antyder et behov for en egen «kvinnemusikk», hva nå enn det skulle bety. Slike forestillinger kan bare trekke kulturen i feil retning. Svaret på tilbakeståenhet og diskriminering er ikke kjønnseksklusivisme, men det bredeste og rikeste mulige møtet med livet og virkeligheten.
Under alle omstendigheter, Sisters with Transistors er en engasjerende og intelligent film som vurderer samspillet mellom historisk utvikling, teknologi og kunst. For alle som ikke er kjent med det rike og varierte feltet elektronisk musikk, kan den tjene som en stimulerende introduksjon.