Ti år siden WikiLeaks og Assange publiserte Guantánamo Files

Forleden uke markerte at det et tiår siden WikiLeaks publiserte en samling av 779 hemmelige filer fra den amerikanske regjeringens militærfengsel Guantánamo Bay, og avslørte i større detalj enn noen gang før den globale slepenota av illegal internering assosiert med den falske «krigen mot terror».

US Army Military Police eskorterer en fange til hans celle ved Naval Base Guantanamo Bay [Foto: Shane T. McCoy/US Marshals Service] [Photo: Shane T. McCoy/US Marshals Service]

Filene demonstrerte, med amerikanske statsoperatørers egne ord, at de amerikanske myndighetene holdt fengslet hundrevis av mennesker fra Sentral-Asia, Midtøsten, Nord-Afrika og andre steder, som de visste ikke var skyldige i terrorhandlinger, eller andre forbrytelser.

I stedet ble fangene ofre i et nytt lovløst grenseland, der folk ble stuet sammen i forvaring, ofte solgt til CIA av lokale myndigheter, holdt i hemmelighet i «black site»-fengsler for siden å bli fraktet til den andre siden av verden hvor de på ubestemt tid ble internert i Guantánamo Bay-anlegget, som allerede i 2011 hadde blitt synonymt med statstortur.

Filene er betydningsfulle, men ikke bare på grunn av innholdet.

De er de siste blant fire vesentlige utgivelser som den amerikanske regjeringen har siktet WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange for, i henhold til spionasjeloven – første gang den drakoniske loven har blitt anvendt mot en forlegger. Ifølge amerikanske påtalemyndigheter, som søker Assanges utlevering fra Storbritannia, burde «forbrytelsen» å avsløre regjeringens ulovlige interneringsregime straffes med opptil 40 års fengsel, i et Supermax-anlegg der forholdene vil tilsvare Guantánamo selv.

WikiLeaks’ publisering av Guantánamo Files etterfulgte tidligere utgivelser av den amerikanske hærens krigslogger fra Irak og Afghanistan, som avslørte tusenvis av illegale drap og brudd på internasjonal lov, og av rundt regnet 250 000 amerikanske diplomatkabler [meldinger fra ambassader og konsulater til utenriksdepartementet], som avslørte flere kupp, illegale overvåkingsoperasjoner og andre overtramp og brudd på menneskerettighetene.

Filene ble levert til WikiLeaks av Chelsea Manning, den modige varsleren fra den amerikanske hæren. Hun skulle bli fengslet, under Obama, i nesten syv år under betingelser som FN anså å være tortur, før hun igjen ble arrestert av Trump-administrasjonen i et mislykket forsøk på å tvinge henne til å avgi falskt vitnesbyrd mot Assange.

Obama-administrasjonen, der Joe Biden tjente som visepresident, var like fiendtlig innstilt mot publiseringen av Guantánamo Files som av de tidligere WikiLeaks-utgivelsene. Det hvite hus utstedte en uttalelse, publisert av New York Times, så godt som Demokratenes husorgan, som erklærte at dokumentene var «illegalt innhentet» og forble «graderte». Regjeringen gikk til det orwellske skritt å informere advokatene til Guantánamo Bay-internerte at det var forbudt å klikke på lenker til noen av filene, selv etter at de var publisert på internett.

Som del av hans 2008-valgkampanje hadde Obama lovet å stenge ned Guantánamo, i tråd med en bredere posisjonering for å motsette seg noen av de mest blatant illegale handlingene til Bush-administrasjonen. Tre år senere forble Guantánamo i bruk, slik anlegget fortsatt er i dag, og Obama trappet kraftig opp den illegale amerikanske krigen mot Afghanistan, og åpnet for nye fronter i amerikansk imperialismes bestrebelser for å dominere Midtøsten og Nord-Afrika, deriblant Syria og Libya.

En WikiLeaks-uttalelse, da publiseringen av filene ble kunngjort, sa de beviste at «hele strukturen konstruert av [den amerikanske] regjeringen er fundamentalt feilaktig, og at det Guantánamo Files først og fremst avslører er at bare noen få titalls fanger virkelig blir anklaget for involvering i terrorisme. Resten av dem, som disse dokumentene ved nøye granskning avslører, var enten uskyldige gutter og menn, pågrepet ved feiltakelser, eller de var fotsoldater for Taliban, uten noen tilknytning til terrorisme.»

I deres helhet besørget filene innsyn i «anatomien av en kolossal forbrytelse begått av den amerikanske regjeringen mot 779 fanger, som for de flestes del ikke er, og aldri har vært de terroristene regjeringen vil ha oss til å tro de er».

Dokumentene inkluderte intervjuer, evalueringer og etterretningsrapporter om fangene, utarbeidet av Pentagons Joint Task Force Guantánamo, i årene fra 2002 til 2009.

Kanskje den mest nakne demonstrasjonen av ulovligheten involvert ble besørget av filene om de yngste og de eldste av de internerte.

Naqib Ullah, en 14-år-gammel afghansk landsbybeboer, ble tatt i amerikansk varetekt på grunn av at han kunne ha kjent en lokal Taliban-kommandant.

En evaluering fra 2002 av Mohammed Sadiq, en 89-år-gammel afghansk mann, bemerket overfladisk at hans «nåværende medisinske problemer inkluderer alvorlig depressiv lidelse, senil demens og leddgikt, som han får foreskrevet behandling for», i tillegg til prostatakreft. Sadiq ble fengslet fordi «mistenkelige dokumenter», som ikke tilhørte ham, ble funnet i et raid på hans hus.

Deres saker var langt fra unike. Filene viste at minst 150 av de 800 fangene i løpet av perioden de dekket, ble ansett av amerikanske myndigheter for å være uskyldige for enhver forbrytelse. De fleste av de andre ble ansett for å være fotsoldater på lavt nivå, en vurdering som ofte var basert på spinkelt bevismateriale for udokumentert tilknytning til Taliban eller Al-Qaida-styrker.

Anslagsvis 204 av de 223 afghanske arrestantene skulle til slutt bli repatrierte, i en stilltiende innrømmelse av uskyld, sammen med 121 av 135 saudiarabiske statsborgere og de fleste av fangene fra Jemen. Mange hadde de amerikanske fengselsvokterne tidligere vurdert som av «høy risiko».

En WSWS-artikkel [engelsk tekst] dokumenterte avsløringene i 2011. Den pekte på flere eksempler som avslørte den medvitende kriminaliteten i slepenotforehavendet. I ett tilfelle ble en pakistaner sendt til Guantánamo etter å ha falt i unåde med landets myndigheter for å ha avslørt deres forbindelser til islamistiske ekstremistkrefter. En libysk fange ble beskrevet som pågrepet i Spania og Pakistan samtidig, uten noe forsøk på å forene motsigelsen.

Sami al-Hajj, kameramann for nyhetstjenesten Al Jazeera, ble arrestert i Pakistan og holdt i Guantánamo i seks år. Ifølge filene var formålet med hans fengsling å tvinge ham «til å gi fra seg informasjon om ... nyhetsnettverket Al Jazeeras opplæringsprogram, telekommunikasjonsutstyr og nyhetsinnsamlingsoperasjoner i Tsjetsjenia, Kosovo og Afghanistan, inkludert nettverkets anskaffelse av en video av UBL [Osama bin Laden] og et påfølgende intervju med UBL.»

Et tilsvarende bilde oppsto fra mange av filene. Pågrepne ble arrestert, i mange tilfeller solgt til USA for kontanter, for deretter å bli fastholdt på ubestemt tid i et forsøk på å gjøre dem til amerikanske informanter. For å berettige den fortsatte massefengslingen kultiverte de amerikanske fangevokterne en håndfull kilder i Guantánamo-fangeleiren, som besørget «bevis» mot hundrevis av andre innsatte.

Dokumentene viste at ofrene inkluderte borgere av nasjoner som er allierte med USA, deriblant britiske statsborgere. USA visste at mange fanger hadde blitt torturert underveis, blant annet i CIAs «black sites» og i fengsler operert av Amerikas partnere i «krigen mot terror».

Nesten 100 fanger ble oppført å ha store psykiatriske lidelser, som følge av deres brutale behandling.

WikiLeaks-publikasjonene herdet folkelig fiendtlighet overfor de nykoloniale krigene i Midtøsten og Sentral-Asia, og de medfølgende angrepene på demokratiske rettigheter. De avslørte kriminaliteten, ikke bare til George W. Bush-administrasjonen, men også den under Obama og Biden, og forøvrig til ei rekke amerikanske allierte, fra Storbritannia til Australia.

Amerikanske medier forsøkte å drukne ut innvirkningen ved å fokusere på de ubelagte uttalelsene fra fanger som er dokumentert i filene, der de fortalte fantasifulle beretninger om Al-Qaidas globale rekkevidde og ambisjoner, noen av beretningene frambrakt under tvang. Innen 2011 hadde New York Times, som tidligere hadde inngått et partnerskap med WikiLeaks, definitivt vendt seg mot forlagsorganisasjonen og sluttet seg til kampanjen mot den og dens daværende sjefredaktør Assange, en kampanje som ble frontet av etterretningsbyråene.

Et tiår seinere har ikke filene mistet noe av deres relevans, ettersom de USA-ledede krigene videreføres, Guantánamo forblir operativt, og Washington forbereder en enda større katastrofe enn hva som fant sted de 20 siste årene, ved aggressivt å konfrontere Kina og Russland. Det brutale angrepet på demokratiske rettigheter som Guantánamo er tilknyttet utvides, ettersom regjeringer over hele verden reagerer på økende sosial opposisjon ved å vende seg til autoritære styreformer.

Tiårsmarkeringen understreker nødvendigheten av at arbeidere og unge mennesker over hele verden slåss for Assanges umiddelbare frihet, og mot hans utlevering til USA.

Loading