Avvisningen av fascisme og krig er dypt forankret i den tyske arbeiderklassen

Følgende tale ble holdt av Christoph Vandreier, assisterende nasjonalsekretær for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) til 2021 International May Day Online Rally, arrangert 1. mai av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Talen holdt av Christoph Vandreier til 2021 International May Day Online Rally

Jeg er veldig glad for å kunne delta på dette 1. mai-stevnet og for dette kritisk viktige initiativet. Og jeg melder revolusjonære hilsener fra Sozialistische Gleichheitspartei, Socialist Equality Party i Tyskland. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer er instrumentet som gjør det mulig for arbeidere å ta et standpunkt mot den politiske linja for bevisst masseinfisering, og mot blatant sosial ulikhet, da bare den internasjonale arbeiderklassens uavhengige intervensjon kan sette en stopper for kapitalistisk barbari, massedød og trusselen om krig.

Opposisjon mot styringsklassens hensynsløse politikk vokser også i Tyskland. For to uker siden, da regjeringen oppfordret befolkningen til å sette stearinlys for Covid-19-ofrene i vinduskarmen, avviste hundretusenvis av arbeidere dette som en kynisk manøver, og de satte i stedet lysene foran rådhus, delstatsparlamenter og Bundestag-bygningen – Forbundsdagen – for å fordømme de som virkelig er ansvarlige. Det har vært utallige streiker og protester på skoler mot deres fullstendig utrygge gjenåpning. Arbeidere fra flyselskapet WISAG ved Frankfurt-lufthavn gikk til sultestreik i flere dager for å protestere mot oppsigelser og tyveri av deres lønninger. Arbeidere i metallindustrien har også organisert protester og streiker.

Alle disse aksjonene er forvarsler for langt bredere kamper, som arbeiderklassen objektivt sett blir drevet til av den politiske orienteringen med profitt over liv. Arbeidere gjør seg imidlertid allerede en veldig viktig erfaring, som understreker nødvendigheten av å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen og fremme et internasjonalt sosialistisk perspektiv.

I hver eneste én av disse kampene er fagforeningene på selskapenes side. I løpet av det siste året har de sørget for at fabrikkene i det alt vesentlige ble holdt åpne, og ble til veritable hotspots for pandemien. Midt under stigende antall infeksjoner krever den tyske lærerfagforeningen GEW at skolene blir gjenåpnet. Arbeidere i luftfartsselskapet WISAG rettet deres protester mot Verdi, fagforeningen for offentlige tjenester, fordi den åpent støttet selskapet.

I metallindustrien påla fagforbundet IG Metall i mars lønnskutt på opptil tre prosent, samtidig som bilselskapenes profitter gikk til himmels. For deres tjenester har fagforeningsbyråkratene mottatt enorme summer. Nå har lederen for arbeidsrådet ved Volkswagen, Bernd Osterloh, gått direkte inn i konsernledelsen. I denne stillingen vil han motta to millioner euro i året. Disse organisasjonene har absolutt ingenting å gjøre med det å representere arbeidernes interesser. Snarere fungerer de som medledere og selskapenes politistyrker.

Tretti år etter stalinismens sammenbrudd og «historiens ende»-triumferingen, avslører pandemien kapitalismens bankerott. Finansoligarkiets styre er uforenlig med de grunnleggende behovene og sågar arbeidernes liv. Dette faktum demonstreres spesielt skarpt i Øst-Europa. Helsevesener som var intakte ble demontert og ødelagt. Hver eneste grein av samfunnet ble ofret for det umiddelbare jaget etter profitter. Under hele forløpet av pandemien ble arbeidere tvunget til å gå til fullstendig utrygge arbeidsplasser for å holde produksjonen i gang, og sikre forsyningskjedene. I dag er det ikke en eneste region i verden med dødsrater så høye som i Øst-Europa.

Men også i Tyskland ble nesten halvparten av sykehusene avviklet som del av innstrammingspolitikken. Her er responsen på pandemien også preget av en politisk orientering om å la viruset spre seg i befolkningen. Resultatene er allerede mer enn 80 000 dødsfall, overfylte intensivavdelinger, med flere og flere unge mennesker som må behandles.

Samtidig ble hundrevis av milliarder euro delt ut til de superrike. Midt under pandemien har de ti rikeste personene i Tyskland sett deres samlede formue øke med 35 prosent, til 242 milliarder dollar. Enn videre, milliarder allokeres til bevæpningen av militærstyrken. I løpet av det siste året har Tyskland økt sine militærutgifter med 5,2 prosent, en prosentuell økning som overgår alle andre land.

På den andre siden har 40 prosent av arbeidere lidd konkrete inntektstap. For perioden etter det kommende Bundestag-valget planlegger alle partier å trappe opp denne politiske orienteringen, som i det alt vesentlige er den samme som den ført av det høyreorienterte Alternative für Deutschland (AfD).

Med Armin Laschet har Kristlig-demokratene nominert den politikeren som deres kanslerkandidat som mest aggressivt har fremmet politikken for «flokkimmunitet». Sosialdemokratene stiller med finansminister Olaf Scholz, som de siste årene har vært ansvarlig for innstramminger og for oppbyggingen av statsapparatet.

De nominelle «venstre»-opposisjonspartiene er ikke noe alternativ, men kritiserer heller i mange tilfeller Storkoalisjonsregjeringens reaksjonære politikk fra høyre. De Grønnes kandidat, Annalena Baerbock, beskylder regjeringen for «passivitet i utenriksaffærer» og krever en aggressiv politikk mot atomvåpenmaktene Russland og Kina. Hun vil at Ukraina skal inn i NATO og EU, og hun vil bygge en europeisk hær.

Sahra Wagenknecht, Die Linkes - Venstrepartiets - ledende kandidat i delstatsvalget i Bundesland Nordrhein-Westfalen, har nylig publisert sin nye bok (Die Selbstgerechten [De selvrettferdige]) der hun åpent knytter an til nazistenes tanketradisjon. Hun pisker opp til hat mot migranter, vil at arbeidsplasser bare skal være for tyskere, og hun forsvarer tysk kapital mot dens angivelig grådigere utenlandske rivaler. For denne linja blir hun i like stor grad hyllet av det høyreorienterte AfD, business-representanter og de borgerlige mediene.

Alt dette må forstås som en advarsel. Åtti år etter invasjonen av Sovjetunionen og den systematiske utryddelsen av 25 millioner sovjetborgere vender den tyske styringsklassen tilbake til sine stormaktsfantasier og sine fascisttradisjoner. All opposisjon mot denne høyreorienterte konspirasjonen skal undertrykkes under Bundestag-valget.

Selv om sosiale kontakter må reduseres til et minimum mens pandemien raser må nye partier fysisk innsamle nesten 30 000 underskrifter for å bli tillatt å delta i valget, som betyr at de effektivt sett blir ekskludert. Med dette fundamentale angrepet på demokratiske rettigheter forsøker styringseliten å forhindre at SGPs sosialistkandidater i det hele tatt blir stemt på. Med dette skrittet viderefører regjeringen sine bestrebelser for å undertrykke SGP.

Basert på tradisjonen fra antisosialist-lovene og nazistenes Willensstrafrecht (straff for tenkning) erklærte innenriksdepartementet allerede for to år siden vårt parti å være «en fiende av grunnloven», fordi vi «kjemper for et demokratisk, egalitært og sosialistisk samfunn».

Tyskland er imidlertid ikke bare landet med Bismarck og nazistene. Det er også landet med det første sosialistiske massepartiet, som forankret programmet for internasjonal sosialisme i arbeiderklassen. Og det er nettopp på grunn av forbrytelsene begått av tysk imperialisme i det 20. århundre at avvisningen av fascisme og krig er så dypt forankret i arbeiderklassen.

Verdens trotskistbevegelse har forsvart marxistiske prinsipper mot revisjonisme og stalinisme. Der vi baserer oss på dette fundamentet, knytter vi vårt parti til den enorme opposisjonen som eksisterer i arbeiderklassen i dag. Dette 1. mai-stevnet er et sterkt uttrykk for dette. Vi vil bruke vår deltakelse i Bundestag-valget for å gi en stemme og et perspektiv til den voksende opposisjonen, og for å bygge SGP som det nye sosialistiske massepartiet.

Vi oppfordret vårt publikum til å registrere seg i dag for Den Internasjonale Arbeideralliansen, støtte vår valgkamp og bli medlem av SGP.

Loading