I løpet av det siste året har det globale finanssystemet, framfor alt Wall Street, vært i grepet av en spekulativ mani, som aldri før sett i økonomisk historie. To spørsmål melder seg derfor umiddelbart: Hvordan har denne situasjonen oppstått, og hva er dens implikasjoner?
I mars 2020, da Covid-19-pandemien begynte å gjøre sine innvirkninger gjeldende, og arbeidere gikk til spontanstreiker og arbeidsnedleggelser for å forlange helsetiltak for å beskytte deres egne og deres familiers liv, stupte finansmarkedene.
Wall Street var bekymret for at eventuelle effektive helsetiltak for å hindre spredningen av pandemien ville resultere i en kollaps av de oppblåste prisene på finansielle eiendeler, framfor alt aksjer, som hadde blitt blåst opp av de billioner av dollar som [sentralbanken] US Federal Reserve og andre sentralbanker pøste inn i finanssystemet etter krasjet i 2008.
Den amerikanske regjeringen og Fed stilte igjen opp for å redde Wall Street. Trump-administrasjonen organiserte ei redningspakke på mange milliarder dollar for storselskapene, under loven CARES Act, mens Fed steppet inn for å besørge billioner av dollar i støtte til alle områder av finanssystemet, deriblant for første gang oppkjøp av aksjer.
Siden den gang, og på grunnlag av denne intervensjonen på $ 4 billioner [NOK 33,35 billioner] og stadig økende, der Fed fortsetter å handle finanspapirer med en rate på mer enn $ 1,4 billioner [NOK 11,67 billioner] i året, har verden sett en uforlignelig orgie av finansspekulasjoner.
S&P 500, Wall Streets viktigste aksjeindeks, har steget med rundt 88 prosent siden lavnivået i mars 2020, og nådde ved flere anledninger gjennom fjoråret rekordhøyder. Margin gjeld [‘margin debt’], anvendt til å finansiere spekulasjonen i aksjer, har nådd rekordnivåer, og avkastningen på de lavest rangerte selskapsobligasjonene, såkalte søppelobligasjoner [‘junk bonds’] – knapt ett skritt unna mislighold – har falt til historisk lave nivåer.
Men det mest flagrante uttrykket for spekulasjonen har vært økningen i kryptovalutamarkedet. I løpet av det siste året har Bitcoin, den mest framtredende kryptovalutaen, steget med 600 prosent, der den ved begynnelsen av fjoråret var på rundt $ 7 000 per bitcoin og nå står i $ 56 000, og nådde et høydepunkt på $ 65 000 ved midten av forrige måned.
I forrige måned ble Coinbase, en handelsbørs for kryptovalutaer, notert på Wall Street med en introduksjon som satte markedsverdien til $ 85 milliarder, til sammenligning med verdsettingen i 2018 på $ 8 milliarder, og oversteg dermed verdsettingen av noen av verdens vesentlige banker, og sågar NASDAQ-børsen selv, der den ble notert.
De siste dagene har imidlertid sågar nivået på bitcoin-spekulasjon blitt stilt i skyggen av en annen kryptovaluta, Dogecoin.
Den ble opprettet som en vits i 2013. Mens promotorene av Bitcoin insisterer på at kryptovalutaen har en egenverdi fordi den kan brukes til å organisere finansielle transaksjoner uten intervensjon fra en bank eller annen tredjepart, via et blockchain-hovedbokssystem, blir det ikke hevdet noen slike påstander for Dogecoins vedkommende.
Til tross for å være verdiløs har Dogecoin steget i pris med 11 000 prosent bare inneværende år. Denne uka nådde markedsverdien $ 87 milliarder sammenlignet med $ 315 millioner for et år siden. Og når én kryptovaluta nyter en rask stigning da begynner spekulanter straks å søke etter den neste «big thing».
Fenomenet Dogecoin er ikke en isolert hendelse. Det synes å være et uttrykk for det som kan beskrives som et nytt opererende prinsipp i spekulasjonenes verden – jo mer verdiløs den såkalte asset, jo høyere dens pris.
En liten sandwichbutikk i Paulsboro, New Jersey, med en omsetning på bare $ 13 976, har fått de store oppslagene i finansnyhetene etter at det kom for en dag at morselskapet Hometown International i forrige måned oppnådde en markedsverdi på $ 100 millioner. To av de største aksjonærene er universitetene Duke og Vanderbilt.
Oppgangen for Dogecoin avslører også intervensjoner på høyt nivå fra hedgefond og andre finansinstitusjoner, på jakt etter å trekke veksler på fenomenets prismomentet.
Så er det saken med såkalte non-fungible tokens (NFT) – ikke-utbyttbare symboler. Dette er bilder av kunstverk, et sportsfoto eller sågar en tweet – den aller første tweet publisert av Twitter-grunnleggeren Jack Dorsey ble solgt som en NFT for $ 2,9 millioner – som er lagret på en blockchain-hovedbok. De er som et samlerobjekt, ikke lagret fysisk men digitalt.
Klassedynamikken i denne spekulative orgien, drevet av den endeløse tilførselen av praktisk talt gratis penger fra Fed, er åpenbart av eskaleringen av verdens milliardærers rikdommer.
I løpet av det siste året, da Covid-19 brakte ubeskrivelige smerte, lidelse og økonomisk nød for milliarder av verdens mennesker, økte de globale milliardærenes samlede formue med 60 prosent, fra $ 8 billioner til $ 13,1 billioner [NOK 66,7 billioner til 109,23 billioner]. Antallet milliardærer steg med 660 til 2 775 – den høyeste økningen og det største antallet noensinne.
I USA er Jeff Bezos og Elon Musk, henholdsvis sjef for Amazon og Tesla, bokført med personlige formuer på $ 177 milliarder og $ 151 milliarder [NOK 1 475,84 milliarder og 1 259,05 milliarder].
Det spekulative vanviddet har spredt seg inn i den bredere økonomien. Prisene på vesentlige industrielle råvarer, som stål, tømmer, kobber og soyabønner, som fôrer inn i inflasjon for arbeidere og forbrukere, stiger raskt.
Men finansmyndighetene, som har skapt dette vanviddet med den endeløse tilstrømningen av billige penger siden 2008-krasjet og nesten-kollapsen i mars 2020, er fanget i ei felle de selv har satt. De frykter at ethvert trekk for å prøve å få det under kontroll, med bare den minste tilstramming av de finansielle tappekranene, vil utløse en finanskrise.
Den ekstreme nervøsiteten over et slikt utfall ble avslørt tidligere denne uka da USAs finansminister Janet Yellen, en tidligere Fed-sjef, reiste utsiktene til at sentralbanken kanskje på et tidspunkt måtte stramme opp rentene. Hun gikk nesten umiddelbart tilbake på kommentaren, av frykt for markedsreaksjon, og sa hun verken talte for eller forutsa en økning av rentene.
Hendelsen har kastet et avslørende lys over en av de mest betydningsfulle utviklingstrekkene i USA – Biden-administrasjonens åpne forfektning av fagforeningsorganisering av arbeidsstyrken.
Gjennom en utøvende forordning [‘executive order’] opprettet Biden i forrige måned «Det hvite hus’ innsatsstyrke for arbeideres organisering og bemyndigelse» [‘White House Task Force on Worker Organizing and Empowerment’], som inkluderer Yellen, forsvarsminister Lloyd Austin og minister for hjemlandssikkerhet (DHS) Alejandro Mayorkas. «Bemyndigelsen» av regjeringssponsede fagforeninger skjer under ledelse av kabinettrepresentantene ansvarlige for henholdsvis militære operasjoner, økonomisk politikk og innenlandsrepresjon.
Administrasjonen frykter for at det oppdemmede raseriet i arbeiderklassen over pandemien og berikelsen av finansoligarkiet på bekostning av hundretusener av liv, skal bli ytterligere underbygget av eskalering av inflasjonen, og føre til et ukontrollert utbrudd av klassekampen som vil føre til en direkte konflikt med kapitaliststatens institusjoner.
I tidligere tider ville Fed ha tatt skritt for å begrense et slik oppsving som vi nå ser ved å heve rentene og indusere en lavkonjunktur. Men den veien er nå full av farer, da selv bare en relativt liten økning truer med å bringe ned det spekulative finansielle korthuset.
Følgelig har Biden-administrasjonen gått til det skritt å opprette en statssponset politistyrke for industrien, basert på fagforeningene, for å gjennomføre en organisert undertrykking av arbeiderklassen i finanskapitalens tjeneste.
Den blatante spekulasjonen det siste året og den akselererte overføring av rikdom, etter hevert-prinsippet, til de øvre lagene av samfunnet, midt under død og økonomiske ruinering, må bli anledningen til at arbeiderklassen utarbeider et balanseregnskap over erfaringene den har gjennomgått.
Det er ingen utsikter til reform av den nåværende sosioøkonomiske kapitalistorden i retning av å imøtekomme sosiale behov – illusjonen pushet av Demokratene og deres ivrige tilhengere i pseudo-venstres organisasjoner. Det siste året har vist at alt i samfunnet – inkludert selve retten til liv – er underlagt finanskapitalens umettelige krav.
Den nåværende spekulative bobla, som alle andre før den, er dømt til å sprekke. Finansoligarkene har allerede utarbeidet deres exitplaner og gyldne fallskjermer, som de alltid tidligere har gjort. Arbeiderklassen har imidlertid ingen fluktvei. Kollapsen vil medføre en enda større økonomisk katastrofe, på toppen av det som allerede har funnet sted.
Den eneste levedyktige, realistiske løsningen på den terminale sykdommen som har grepet den sosioøkonomiske kapitalistorden, er kampen for et sosialistisk program for å få revet de kommanderende høydene av økonomien og dens finanssystem ut av hendene på den nåværende styringsklassen, for å begynne samfunnets økonomiske rekonstruksjon for å imøtekomme sosiale behov.