Perspective

Modi forplikter seg til å «redde India fra nedstengning» – ikke smitte og død

India, hjemstavn for mer enn én-sjettedel av verdens befolkning, er nå oppslukt av en helse- og sosialkatastrofe som både var forutsigbar og forutsett.

En helsearbeider tar en prøve, med en munnpinne, for Covid-19-testing av en Kashmiri-gutt, i Srinagar, indisk-kontrollert Kashmir, lørdag 8. mai 2021. [Foto: AP Photo/Dar Yasin]

Bare de fem siste dagene har India offisielt registrert 2 millioner nye Covid-19-infeksjonstifeller og 20 928 dødsfall. Siden mandag den 12. april har antallet Covid-19-tilfeller i India økt med 8,99 millioner, eller mer enn 65 prosent, som har brakt totaltallet for infeksjonstilfeller siden pandemien begynte til 22,6 millioner. I løpet av den samme fire-ukers perioden har koronaviruset drept 75 213 indere, og sett bort fra 11 land er dette tallet flere dødsofre for viruset enn tilsammen i alle land gjennom hele pandemien.

Så opprørende som disse tallene er representerer de bare en brøkdel av Indias sanne antall infeksjonstilfeller og dødsofre, som det innrømmes av alle unntatt de mest innbitte forsvarerne av statsminister Narendra Modi og hans høyreekstreme BJP-regjering – Bharatiya Janata Party.

Data fra landets sentrale helsedepartement – Union Health Ministry – viser at i 301 av Indias 718

distrikter er det for tiden en positivrate for Covid-19-tester på mer enn 20 prosent, og over 30 prosent for Delhi-regionen, Indias nasjonalhovedstad og landets største storbyområde. Verdens helseorganisasjon (WHO) har lenge insistert på at en positivrate på 5 prosent eller høyere indikerer en alvorlig undertelling av faktiske infeksjonstilfeller.

Indias gebrekkelige og kronisk underfinansierte helsevesen registrerte før pandemien den medisinske årsaken til bare én-fjerdedel av alle dødsfall, og mange dødsfall på landsbygda i India blir ikke engang registrert. Studier og undersøkelser foretatt av helseeksperter og journalister de siste ukene har vist at mange ganger flere blir kremert og begravet under Covid-19-retningslinjer enn det som er rapportert i myndighetenes tall på dødsofre. For bare å referere ett eksempel: Dagsavisa Sandesh i Gujarat, delstaten Modi kommer fra, har funnet at bare ett av ti Covid-19-dødsfall i delstatens vesentlige bysentre tilskrives offisielt pandemien. I Rajkot, en by med 2 millioner innbyggere, viste den offisielle statistikken at 220 personer hadde dødd av Covid-19 i siste halvdel av april. Ett av byens «syv krematorier kun for koronavirusofre» brant i løpet av samme tidsperiode imidlertid 673 lik.

På tvers av India og rundt om i verden har folk blitt sjokkert og rasende over medieoppslagene om desperat syke mennesker i Delhi, Mumbai og andre større byer, som ikke oppnår tilgang til overveldede helsetjenestefasiliteter, over de dusinvis av pasienter som har lidd kvelningsdød der sykehusene har gått tomt for medisinsk oksygen, samtidig som det er et gryende svart marked for mangelvarene oksygenbeholdere og medikamenter, som Remdesivir.

I det rurale India, hvor to tredjedeler av landets befolkning bor og der et offentlig helsevesen stort sett er ikke-eksisterende, truer katastrofen med å bli enda større. I 15 landdistrikter, de fleste eller alle med befolkninger på én-million eller mer, er positivraten for Covid-19-tester for tiden høyere enn 50 prosent.

Indias korrupte kapitalistelite – anført av hindusjåvinisten Modi, en vil-være autoritær strongman – forblir uanfektet likegyldig overfor blodbadet som pandemien forårsaker for arbeidende menneskers liv og levebrød.

I en tale kringkastet landsdekkende den 20. april kunngjorde Modi at regjeringens overordnede mål er å «redde dette landet fra nedstengning» – m.a.o. støtte opp under formuene og profittene til Indias milliardærer og business-elite, ikke bekjempelse av viruset og redde liv. Han fortsatte med å gå så langt som til sågar å formane delstatene hardest rammet av Covid-19 til å unngå nedstengninger, og heller anvende såkalte «mikrosoner for begrensnings- og kontrolltiltak» [‘containment zones’].

Dette er fortsatt statspolitikk, etter ytterligere millioner av infeksjonstilfeller og titusenvis flere dødsofre.

«Livet er mer dyrebart enn økonomien,» erklærte Indias medisinerforeningen (IMA), landets største legeforbund, der den i en uttalelse på lørdag fordømte BJP-regjeringens unnlatelse av å innføre en

nasjonal nedstengning for å stoppe den dødelige virusbølga, og ikke tillate «helseinfrastrukturen å hente seg inn igjen». IMA sa: «Vi er forbauset over å se helsedepartementets ekstreme likegyldighet og irrelevante handlinger for å bekjempe den pinefulle krisen, skapt av den ødeleggende andre bølga av Covid-19-pandemien.»

IMA bemerket at legeforbundet de siste tre ukene har presset på for en nasjonal nedstengning, og beskyldte Modi-regjeringen for å ha arkivert forespørslene fra IMA og annen vitenskapelig ekspertise i «søppelbøtta», og for å treffe beslutninger «uten å innse de grunnleggende realitetene». Dette har resultert i at antallet Covid-rammede pasienter steg «over fire lakh (400 000) hver dag» og så antallet «moderate til alvorlig infeksjonstilfeller» svulme til «nesten 40 prosent».

Den andre bølga av pandemien i India begynte ved midten av februar, og kort tid deretter begynte medisinske eksperter å melde stadig mer ettertrykkelige og dystre advarsler om at India var fullstendig uforberedt for en gjenoppblomstring av Covid-19. Desto mer presserende var advarslene, da alt tydet på at virusets spredning ble underbygget av mer smittsomme og dødelige varianter, bl.a. varianten B.1.1.7, først identifisert i Storbritannia, og Indias hjemmeavlede «dobbelmutant»-stamme. Et team av medisinske eksperter som rapporterer direkte til Modi advarte tidlig i mars eksplisitt om faren for en forestående mangel på medisinsk oksygen.

Regjeringen avviste imidlertid alt dette foraktelig, på vegne av Indias storselskaper og business-elite. Med det mål å projisere Indias tilbakevending til «normalitet», presset regjeringen på med å kaste overbord de få gjenværende Covid-19-restriksjonene, blant annet ved å gi grønt lys for masseansamlinger og valgstevner under nylig avholdte delstatsvalg, og for verdens største religiøse festival (Kumbh Melah). I den grad det ble vedgått at pandemien fortsatt var en trussel, skulle dette håndteres gjennom en «verdensledende» vaksineringskampanje – en kampanje som nå er i kaos på grunn av vaksinemangel. Hittil har mindre enn 10 prosent av inderne fått det første stikket, og knapt 2,5 prosent av befolkningen er fullvaksinert.

Congress Party og andre opposisjonspartier kommer nå med lunken kritikk av Modi-regjeringens katastrofale misforvaltning av pandemien. Men de er ikke mindre skyldige. Alle delstatsregjeringer, også de ledet av opposisjonen, har implementert Modis morderiske politiske retningslinje for en «åpen økonomi». I løpet av de seneste dagene, med det offentlige raseriet over katastrofen som nå vokser, har noen delstater, eksempelvis regjeringene i Maharashtra og Delhi, kunngjort «nedstengninger», men disse bare viderefører prioritering av profitt framfor liv. For det første er nesten all produksjonsvirksomhet unntatt, fra fabrikker til byggeplasser; og for det andre blir det i beste fall bare innvilget nødbistand på nivå av sultrasjoner, til dagarbeidere, arbeidere i tjenestesektoren, gateselgere og håndverkere som er direkte rammet av nedstengningstiltakene. Dette under betingelser der sentralregjeringens slett forberedte nedstengning i mars i fjor – som over natta fratok hundre millioner mennesker levebrødet, var uten noen meningsfull tilrettelegging for sosial støtte – og presset ytterligere 230 millioner indere under den nasjonale fattigdomsgrensa på 375 rupier dagen (NOK 41).

Den indiske styringsklassens politiske orienteringslinje for flokkimmunitet, med den kalkulerte beslutning å la viruset rase gjennom befolkningen for ikke å forpurre profittgenereringen, er

spydspissen for dens pådriv for dramatisk å få intensivert utbyttingen av arbeiderklassen og rurale slitere. Til entusiastisk applaus fra big business har Modi under påskudd av «gjenoppliving av økonomien» implementert ei rekke politiske pro-investor-lover de 12 siste månedene, fra brannutsalg av offentlige virksomheter til ei rekke pro-agribusiness-lover og en reform av arbeidslivskodeksen, som forbyr de fleste av arbeidernes arbeidslivsaksjoner.

Dette klassekrig-angrepet møter massemotstand fra arbeiderklassen og de fattige på landsbygda. Om BJP, og ikke minst den hindusjåvinisiske gangsteren Modi utnevnte til sjefminister i delstaten Uttar Pradesh, har slått rundt seg med arresteringer og sensur for å undertrykke det offentlige ramaskriket over mangelen på sykehussenger og oksygen, er det fordi de frykter at det ytterligere skal underbygge og sammenfalle med den voksende utfordringen fra arbeiderklassen.

India er et historisk undertrykt land, plaget av fattigdom og elendighet. Og samtidig har landet avanserte produksjonsfasiliteter, blant annet innen sektoren farmasøytisk industri; og lommer av enorm rikdom, eksemplifisert av formuene til landets 130 milliardærer, som i fjor så deres besittelser nesten doble verdien til $ 594 milliarder [NOK 4 881,67 milliarder]. Den indiske staten kommanderer forøvrig enorme ressurser på egne vegne, med verdier store nok til å plassere landet på tredjeplass på lista over våpenoppkjøpere, med landets militærbudsjett på $ 72,9 milliarder [NOK 599,11 milliarder].

Men ikke engang en liten brøkdel av disse ressursene skal kunne mobiliseres for å beskytte det indiske folkets liv og levebrød. Regjeringen avviser nå sågar å finansiere gratis vaksinering av alle voksne indere mot Covid-19, til en estimert kostnad av kun $ 6,7 milliarder [NOK 55 milliarder].

Den indiske utenriksministeren S. Jaishankar ble i forrige uke tvunget til å innrømme to ugjendrivelige fakta, fra London der han befant seg etter å ha vært invitert til å delta på et G7-møte: Den indiske staten har gjennom flere tiår, uavhengig av om sentralregjeringen var ledet av BJP eller Congress Party, brukt det minimale beløpet 1,5 prosent av BNP på landets helsevesen, og pandemien har «avslørt» den fullstendige kollapsen av Indias helsevesen. Han breka: «Det er veldig enkelt å si i dag, at vi burde ha lagt inn mer penger. Nå som jeg er i regjering... jeg kan si at det ikke er så lett som det høres ut.»

Jaishankars unnskyldning tjener bare til å understreke at kapitalismen er i uforsonlig konflikt med samfunnets behov. Pandemien har stavet ut dette i kjøtt og blod – men den samme konflikten gjennomsyrer alle aspekter av det sosioøkonomiske livet, fra elendigheten og den sosial angsten forårsaket av fattigdom og økonomisk usikkerhet midt blant uforlignelig global overflod, til miljø-ødeleggelser og imperialistaggresjon og krig.

Indias uhyrlige «andre bølge» er en global trussel. Den har allerede slått over til Nepal, Sri Lanka og Bangladesh. Enn videre, i den grad viruset ikke blir utryddet, truer det med utvikling av avstamninger som er resistente mot de eksisterende vaksinene.

Den indiske katastrofen har imperialistmaktenes fingeravtrykk, med utgangspunkt fra Washington,

over hele seg. Ikke bare var den amerikanske styringsklassen spydspiss for strategien med flokkimmunitet under New York Times’ myntede tagline: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen.» USA har, sammen med Canada og EU-maktene, avvist å frafalle patentrettighetene for vaksiner, og i løpet av de kritiske ukene i mars og april da Covid-19-infeksjonene eksploderte i India, sperret Biden-administrasjonen sågar for eksport av råvarer som var kritiske for Indias egen produksjon av vaksiner. Sist, men ikke minst, Washington har, enten det var under Trump eller nå under Biden, brukt mye av det siste året på å forsøke å anspore India mot Kina, med sikte på å integrere landet ytterligere inn i amerikansk imperialismes antennende militærstrategiske offensiv mot Beijing. Implementeringen av en rasjonell, vitenskapsbasert plan for å beskytte liv og levebrød fordrer arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon, og arbeiderklassens mobilisering som en global styrke.

Den øyeblikkelige nednedstengningen av alle ikke-essensielle næringsvirksomheter og all klasseromsundervisning, besørgning av full lønn til alle berørte arbeidere, en storskala utvidelse av det offentlige helsevesenet – alle de essensielle tiltakene som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset er i uforsonlig konflikt med de rivaliserende nasjonale kapitalistelitenes imperativer for profitt og geopolitikk.

Derfor, kampen mot pandemien må animeres av et sosialistisk perspektiv, og fremmes gjennom bygging av nye kamporganisasjoner for arbeiderklassen, i opposisjon til pro-kapitalisme-fagforbundene, som i India som ellers rundt om i verden har håndhevet og pålagt styringsklassens politiske formaninger: tilbake-til-arbeid / tilbake-til-skolen. For dette formålet, og som en uadskillelig del av sin kamp for arbeiderklassens politiske utdanning og mobilisering for sosialistisk verdensrevolusjon, har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og de tilknyttede Socialist Equality Parties (SEP) initiert etableringen av Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Loading