Chiles regjerende høyrefløy går på knusende nederlag ved valg av Konstitusjonskonvensjon

Forrige helgs valg til en Konstitusjonskonvensjon i Chile så den regjerende høyrefløyen og den tradisjonelle parlamentariske opposisjonen gå på knusende nederlag, i valget av 155 representanter som inntar seter i Konstitusjonskonvensjonen delegert oppgaven å utarbeide forslag til en ny Konstitusjon. Resultatene avslører både en utdypning av venstreforflytningen blant massene, og den presserende nødvendigheten for at arbeiderklassen bryter med farlige illusjoner om den parlamentariske veien som promoteres av Chiles Kommunistparti og valgalliansen Frente Amplio [Bred Front], og deres satellittorganisasjoner fra pseudo-venstre.

Omgitt av militærpersonell signerer Sebastian Piñera dekretet om en nasjonal nødssituasjon, på nasjonalt kringkastet fjernsyn [Kilde: Presidencia de Chile]

Bare 40 prosent av de valgberettigede velgerne stemte i det sammensatte valget, som også omfattet stillinger som regionguvernører, fylkeskommunale byrådsledere/borgermestre og byrådsrepresentanter. Konstitusjonskonvensjonen vil ha inntil ett år på å utarbeide en ny konstitusjon [grunnlov], der de viktigste bestemmelsene må godkjennes med to tredjedels flertall. Etter det skal det avholdes nok et nasjonalt referendum [folkeavstemming], som skal avgjøre om den nye konstitusjonen skal aksepteres eller ikke.

De som avga deres stemmer søkte seg overveldende kandidater som hadde lovet å skrive inn i landets nye charter garantier for et offentlig helsevesen, et offentlig utdannings- og pensjonssystem, demokratiske rettigheter, en slutt på sosial ulikhet, omfordeling av rikdom, miljøverntiltak og urbefolkningsrettigheter.

Det må fastslås, helt fra starten av, kapitalismen kan ikke garantere noen av disse kravene, fordi det er et system basert på sosial ulikhet og utbytting. Illusjoner om bankerotte myter om reformisme er desto farligere i dag, der kapitalistregjeringer, fra de mektigste imperialistnasjonenes til semi-kolonilandenes, håndterer deres politiske, helsebaserte og sosiale kriser med å erklære «la det rase».

Med koronaviruspandemien har «demokratier» så forskjellige som Spanias og Indias, Frankrikes og USAs, bare garantert tøylesløs død. Den bevisste implementeringen av en politikk for flokkimmunitet, som setter profitter over millioner av menneskers liv, har gjort det mulig for den globale finans- og selskapseliten å forøke deres samlede formuer i løpet av det siste året med $ 4 billioner, til $ 14 billioner [med NOK 33,29 billioner, til 116,5 billioner; dvs. 116 500 milliarder] – mens arbeidere og deres familier har måttet gripe til deres sparepenger, og lide depresjonsnivåer av arbeidsledighet, se deres kjære dø på underbemannede og underfinansierte sykehus, og har vært tvunget til å sende deres ikke-vaksinerte barn til skolene.

Borgerlige regjeringer av alle avskygninger flørter med autoritære, konspiratoriske og fascistiske styreformer, og eksternaliserer deres regjeringskriser med faretruende grensekonflikter og regionale kriger, der de i løpet av de to siste årene har vært konfrontert med eksplosive arbeidslivsaksjoner og et utbrudd av internasjonal klassekamp.

Chile er i så henseende ikke noe unntak. Den høyreorienterte milliardærpresidenten Sebastian Piñera henvendte seg til militæret for å hanskes med det sosiale utbruddet i 2019, og erklærte per dekret en tilstand av nødssituasjon for første gang siden tilbakevendingen til sivilt styre. Med støtte fra Kongressen fikk Piñera også vedtatt drakoniske lover som styrker statens represjonsapparat og tillater bruk av militæret for politioppgaver. En sak har blitt anlagt for Den internasjonale straffedomstolen av ei gruppe menneskerettighetsorganisasjoner, der Piñera og sivile og militære myndigheter anklages for forbrytelser mot menneskeheten, for politiundertrykkingen som resulterte i 36 dødsfall, forsvinninger, hundrevis av lemlestede og sårede og tusenvis av brudd på menneskerettighetene, grusomheter som fortsetter til den dag i dag.

Hele det parlamentariske venstre, medregnet valgkoalisjonen Frente Amplio [Bred Front] og de stalinistiske fagforeningene tilknyttet Chiles Kommunistparti, som bekjenner seg til å opponere mot regjeringen og truer med juridiske anklager av den, kom den beleirede Piñera-regjeringen til unnsetning ved å tilby deres samarbeid med den, og tilsyn med fredssamtaler om nasjonal enhet.

Dette gjorde de for å avlede de massive antikapitalisme-demonstrasjonene over i harmløse appeller om å få endret Konstitusjonen som ble innført under diktaturet til general Augusto Pinochet. En generalstreik ved midten av november 2019, som ble tvunget på det stalinist-dominerte fagforbundet CUT, viste seg å være den siste det ble kalt for, da en avtale mellom den parlamentarisk høyre- og venstresiden la grunnlag for referendumet avholdt i oktober i fjor, som utfordret den gjeldende autoritære grunnloven.

Fra da av initierte venstresiden og CUT symbolske protester og stunts som bare har oppnådd å uttømme arbeidernes militans, mens fagforeningene for gruvedriften, Chiles viktigste industri, gikk inn i rundebordsdiskusjoner og kom til enighet om lønnsfrysing, og ikke gikk til noen som helst arbeidslivsaksjoner til tross for spredningen av Covid-19 i de viktigste gruvebyene.

Midt under blodbadet forårsaket av koronaviruspandemien i Chile – med 1,5 millioner bekreftede og mistenkte Covid-19-infeksjonstilfeller i løpet av siste 14 månedene, og med 35 000 bekreftede og mistenkte dødsfall av sykdommen – har lokalsamfunn gjort opprør mot hungersnød, mangelen på rennende vann, myndighetenes uaktsomhet og vilkårlig politivold. Utdelingsskomitéer og suppekjøkken oppsto spontant for å imøtekomme befolkningens presserende nødvendige behov.

Det parlamentariske venstre og fagforeningsbyråkratiet forsøkte igjen å få avledet disse initiativene med populistiske appeller og politiske stunt.

Ett av dem var til fordel for ei rekke lover som tillater uttak av bidrag til private pensjonsfond. I virkelighetens verden garanterte arbeider- og middelklassen for deres egne økonomiske vanskeligheter (rundt $ 50 milliarder er trukket ut av de privatiserte pensjonsfondene – AFP-er).

Et annet politisk stunt var promoteringen av en engangsbeskatning på 2,5 prosent, for de superrike og en midlertidig heving på 3 prosent av foretaksbeskatningen, som selv om den skulle bli vedtatt i Senatet, vil vise seg å være fundamentalt utilstrekkelig til å finansiere en såkalt grunninntekt for lutfattige husholdninger. Samtidig har Chiles milliardærer doblet deres rikdommer under pandemien, fra $ 21 milliarder [NOK 174,75 milliarder] i mars 2020, opp til $ 42,7 milliarder [NOK 355,32 milliarder] i april 2021.

Nok ett av stuntene er en lovproposisjon om royalty for kobbersalg, som den 26. april ble godkjent på komitéenivå i Kongressens lavere kammer, tre uker før valget til Konstitusjonskonvensjon. I den foreslåtte lovproposisjonen glir royalties fra en marginalsats på 15 prosent når kobberprisene stiger over $ 2,00 per lb. opp til 75 prosent når prisene overstiger $ 4,00 per lb. Denne siste manøveren har reist bekymring blant gruvegigantene, enda så usannsylig det er at proposisjonen skulle passere Senatet.

Det kom ikke som noen overraskelse på noen, bortsett fra muligens en del av eliten, at både den sittende høyresiden og den tradisjonelle parlamentariske venstresiden skulle gå på betydelige tilbakeslag i valget avholdt helgen 15. og 16. mai. I referendumet i oktober hadde 78 prosent stemt for å oppheve Pinochets charter, og få valgt en Konstitusjonskonvensjon. Dessuten har den ene meningsmålingen etter den andre vist at befolkningen forakter etablissementspartiene, domstolene og de represive statsinstitusjonene – Piñeras støtte har nå i to år holdt seg på nivå av ensifrede og lave dobbeltsifre.

President Piñeras ytrehøyrekoalisjon «Chile Vamos», bestående av avdøde general Augusto Pinochets sivile medskyldige fra partiene Nasjonal Fornyelse [Renovación Nacional] og UDI [Unión Demócrata Independiente], så vel som det fascistiske Republikanske Parti [Partido Republicano], oppnådde bare 39 av [Konstitusjonskonvensjonens] totalt 155 besluttende seter, som er et utilstrekkelig antall til å utgjøre den tredjedelen av stemmene som fordres for å kunne nedlegge veto mot endringer som måtte komme.

Sentrum-venstre-koalisjonen «Godkjenning» [Lista del Apruebo], bestående av Sosialistpartiet, Kristelig-demokratene, Partiet for Demokrati og Det Radikale Partiet, som regjerte i 24 av de siste 30 årene med sivilt styre, fikk bare 25 mandater.

Mens koalisjonen «Godkjenning av Verdighet» [Apruebo Dignidad], bestående av det stalinistiske Chiles Kommunistparti (PCCh) og pseudo-venstre-valgalliansen Frente Amplio bare fikk 27 mandater, vil de sannsynligvis få støtte fra de 48 partiuavhengige som ble innvalgt, hvorav mange er fra stalinist-innordnede sosiale organisasjoner, så vel som fra de 17 representantene av urbefolkingens reserverte seter.

Faren ligger i den ubegrunnede forventningen om at stalinistene og pseudo-venstresiden vil slåss for arbeiderklassens og de fattige massenes interesser. Disse partiene og deres satellitter, hvorav mange stilte som uavhengige, ledes av sjikt fra den øvre middelklassen som er tilknyttet kapitaliststaten, eller ønsker å bli integrert i staten, og får deres næring fra den. De er alle beviste verger av kapitalistisk privateiendom.

Det stalinistiske Chiles Kommunistparti (PCCh) har en lang dokumentert historikk i så henseende, etter å ha banet vei for 1973-militærkuppet, og den voldelige undertrykkingen av den chilenske arbeiderklassen, ved å underordne dens kamper til den såkalte «parlamentariske veien til sosialisme» og Salvador Allendes borgerlige Unidad Popular-koalisjonsregjering som ble styrtet.

Chile under Pinochet var et laboratorium for den sosiale kontrarevolusjonen, som siden bredte seg over hele verden med den kapitalistiske globaliseringen. Den «renoverte venstresiden» og fagforeningsbyråkratene innordnet seg lett til den nye normalen på 1980-tallet, og snudde under den såkalte demokratiske overgangen fra militærstyre sågar ryggen til pretensjonene om sosiale reformer. Om ikke stalinistene deltok i koalisjonene som regjerte i løpet av de to første tiårene av returen til sivil styre fra 1990, skyldtes det ikke noen prinsipiell opposisjon.

Raskt spolet fram til det 21. århundre, og disse organisasjonene hviler nå på en ny sosial base, bestående av den øvre middelklassen – byråkrater og funksjonærer, profesjonelle fagpersoner, akademikere, journalister, advokater, kjendiser – som promoterer identitetspolitikk som middel til å klatre oppover i den politiske og sosiale inntektsstigen. Med dette i tankene presenterer de «kjønnsparitet» i Konstitusjonskonvensjonen og andre statsinstitusjoner, og urbefolknings- og minoritetsrepresentasjon som en illustrasjon på en progressiv, demokratisk seier, når hele den parlamentarisk eksersisen har fått den imperialistiske reaksjonens imprimatur.

The Economist, talerør for britisk imperialisme siden 1840-årene, skrev i mars: «Chile legger ut på en potensielt konstruktiv prosess med omdefinering ... I et land der politikere og institusjoner, fra den katolske kirka til politiet, er diskrediterte, er prosessen nesten like viktig som sluttproduktet. Det er viktige nyheter: Konvensjonen må ha stort sett like mange kvinner som menn, 17 mandater er forbeholdt urbefolkningen og det vil sannsynligvis bli valgt flere kandidater som stiller for partiuavhengige lister ...»

Den innflytelsesrike amerikanske imperialist-tankesmia Council of Foreign Relations var mer kategorisk i en rapport utgitt tidligere denne måneden:

Kjønnsparitet i Konstitusjonskonvensjonen kan også representere det første skrittet mot lik tilgang til maktposisjoner og beslutningsprosesser for kvinner. ... Slike forpliktelser til politisk inkludering er nødvendige for å styrke Chiles demokrati, og for å imøtekomme de lenge forsømte behovene til de mest sårbare statsborgerne. ... Men uansett resultat, inkluderingen av kvinner og urbefolkningsgrupper på uforlignelige nivå er et skritt i retning av ekte demokratisk styring ... (utheving tillagt).

Omskriving av Konstitusjonen vil ikke få en slutt på kapitalistkrisen, klassekampen eller faren for diktatur i Chile. Kapitaliststaten kan heller ikke reformeres, bli gjenopprettet eller for den del «demokratisert». Snarere må den omveltes av arbeiderklassen i kampen for å etablere en ny stat basert på arbeidernes kontroll.

Det kritisk viktige spørsmålet som konfronterer den chilenske arbeiderklassen og ungdommen er det revolusjonære lederskapet. Det må bygges et nytt parti basert på det genuine programmet for revolusjonær internasjonal sosialisme, som det kjempes for av Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI). Bare dette internasjonale partiet, grunnlagt av Leo Trotskij, har forsvart marxismens politiske kontinuitet gjennom sin uforsonlige kamp mot stalinisme, sosialdemokrati, pabloistisk revisjonisme og alle andre former for nasjonalistisk antimarxisme. For å føre den revolusjonære kampen framover i Chile må ungdommen og arbeiderne studere disse strategiske politiske og teoretiske erfaringene, og trekke de nødvendige konklusjonene.

Loading