Marerittscenarioet fortsetter å utspille seg i India, hvor det for hvert av døgnets minutter dør mer enn to mennesker av Covid-19, ifølge landets offisielle opptellinger.

På søndag passerte verdens nest mest folkerike land den dystre milepælen 300 000 offisielle dødsfall, og India tilsluttet seg USA og Brasil som de eneste land som har overgått dette tallet. Den 19. mai, i forrige uke, passerte India en annen dyster milepæl, da landet offisielt registrerte 4 529 Covid-19-dødsfall, og med det overgikk de 4 475 dødsfallene rapportert i USA den 12. januar, og satte ny verdensrekord for dødsofre på én dag.

Indias faktiske dødstall under landets ødeleggende andre bølge av pandemien, som siden den 1. april har sett totalen av offisielle infeksjonstilfeller stige med mer enn 14 millioner til totalt 26,8 millioner, anslås imidlertid å være et sted fra fem til ti ganger høyere enn den offisielle tellingen, som skulle bety at Covid-19 for tiden krever titusener av inderes liv hver eneste dag.

Der nå sykehusene fylles opp har hundretusener av svært syke mennesker ingen tilgang til senger, antivirale medisiner eller medisinsk oksygen. Overfylte og underbemannede sykehus har tillatt pårørende til pasienter å fylle opp for mankoen på sykepleiere, der de desperate prøver å finne oksygen, og når forholdene blir til det verre, et annet sykehus med en tilgjengelig ICU-sengepost eller en tilgjengelig ventilator. De overfylte forholdene dette medfører, har gjort Indias beste sykehus til overføringsvektorer for viruset.

Leger og praktiserende juniorleger blir rutinemessig møtt med den dystre oppgaven å måtte avgjøre hvilke pasienter som får tilgang til IVS-senger, oksygen, ventilatorer og livreddende medisiner – faktisk må de bestemme hvem som får sjansen til å leve og hvem som må dø. Rohan Aggarwal, en 26 år gammel ikke-vaksinert juniorlege, som ble utkalt for å behandle pasienter ved sykehuset Holy Family Hospital i New Delhi, beskrev den forferdelige prøvelsen legene konfronterer: «Vi er ikke skapt for dette – vi er bare mennesker. Men på nåværende tidspunkt er vi bare nødt til å gjøre det.»

Helsepersonell jobber på ekstremt overfylte sykehus, hvor det kan være to pasienter i ei enkelt seng, og hvor pasientene som blir nektet innleggelse dør på traller utenfor. Leger og sykepleiere har ropt ut etter relevant personlig verneutstyr (PPE), en presserende nødvendighet for å forhindre smitte og død for både pasientene og dem selv.

Forlangender om den mest grunnleggende og minimale beskyttelsen for helsetjenestearbeidere har blitt misaktet av Indias ytrehøyreregjering ledet av statsminister Narendra Modi. Dr. Indranil Khan, en onkolog i Kolkata, ble arrestert av myndighetene og fastholdt i mer enn en dag, etter et forarget Twitter-innlegg der han erklærte at «regnfrakker ikke er tilstrekkelig», etter at hans sykehus besørget staben med regnfrakker i stedet for medisinsk verneutstyr av PPE-gradering, og han ble først løslatt etter å ha trukket kritikken tilbake.

Den indiske legeforeningen (IMA), som har kritisert Modi-regjeringen sterkt for å ikke ha pålagt en landsdekkende nedstengning, og for å behandle «økonomien» som «mer dyrebar» enn «livet», rapporterte den 22. mai at 420 leger har dødd i løpet av den andre bølga, som begynte en gang fra midten av februar til begynnelsen av mars. Bare fem dager i forveien hadde IMA rapportert antallet til å være 244 døde leger, hvilket understreker den eksponentielle infeksjons- og fatalitetsutviklingen. IMA melder at minst 1 150 leger har dødd på grunn av pandemien i løpet av de siste 15 månedene. «Pandemiens andre bølge viser seg å være ekstremt dødelig for alle, og spesielt for de som står i fronten av kampen mot Covid-19,» uttalte IMAs president dr. J.A. Jayalal til Business Today.

Leger som viser symptomer på Covid-19 forventes å sette deres egne og pasientenes liv i fare ved å opprettholde arbeidet i påvente av testresultatene. «Jeg er ikke i stand til å puste. Jeg er faktisk mer symptomatisk enn mine pasienter. Så hvordan kan de tvinge meg til å jobbe?» sa dr. Siddharth Tara, doktorgradsstudent ved New Delhis regjeringsdrevne sykehus Hindu Rao Hospital. «Vi er kanonføde, det er alt.»

Tara sa at legestudentene får utbetalt deres månedslønn først to måneder på etterskudd. I fjor fikk studentene utbetale fire måneders tilbakeholdt lønn først etter å ha sultestreik midt under pandemien.

Dr. Subarna Sarkar, som jobber på et sykehus i byen Pune i den vestlige delstaten Maharashtra, fortalte til Associated Press at han føler seg forrådt av sykehusadministrasjonen: «Hvorfor ble ikke flere ansatt? Hvorfor ble ikke infrastrukturen reelt styrket? Det er som om vi ikke lærte noe som helst av den første bølga.»

Når Indias beste sykehus står overfor kollaps betyr det at situasjonen for de dårlig utstyrte, dårlig trente, lavtlønnede og relativt få helsetjenestearbeiderne på landsbygda i India må befinne seg i en desto mer desperat tilstand. I flere tiår har styringsklassen sulteforet helsevesenet for ressurser, der den indiske staten har brukt tilsvarende skarve 1,5 prosent av landets BNP på helsevesenet i året. På landsbygda i India er mangelen på leger, medisinsk utstyr og medisiner spesielt akutt. En undersøkelse utført av unionsregjeringen fra 2020 viste at mange av landets 5 183 lokalsamfunn-helsesentre (CHC), som er ment å være landsdistriktenes ekvivalente av førsteklasses sykehus, manglet til-og-med regelmessige forsyninger av livsviktige medisiner. Dette inkluderte 28 av de 57 CHC-ene i Bihar, landets tredje mest folkerike delstat. Over halvparten av alle Bihars CHC-er, i alt 2 700, hadde ingen fungerende røntgenmaskiner.

Som resultat av mangelen på utdannet personell har oppgaven med å behandle Covid-19-pasienter i India i vesentlig grad falt på helsepersonell av kategorien Akkrediterte folkehelseaktivister (ASHA). AHSAs er en helt kvinnelig arbeidsstyrke av frivillig helsepersonell i lokalsamfunnene, som har fått en rudimentær folkehelseopplæring.

ASHA-ene blir betalt Rs. 2 000 (NOK 220) per måned, hvor det er tillagt den beskjedne slumpen NOK 110 for tilleggsoppgavene relatert Covid-19. Disse arbeiderne er ansvarlige for å gå fra dør til dør for å opplyse og utdanne landsbyboere om pandemien, Covid-19-testing, kontaktsporing og nødvendige karantenebetingelser.

«Regjeringen betaler oss Rs 1 000 i måneden for å stille oss i frontlinja for Covid-19-arbeidet. Det er hvor lite våre liv er verdt,» sier Rohini Pawar (32), en helsetjenestearbeider i Walhe, en landsby i Maharashtra. «I stedet for N-95-ansiktsmasker ga de oss to tykke laken til å bruk som stoff for munnbind,» sa Jyoti Pawar til CNN.

Den tunge byrden som faller på helsetjenestearbeidere er ikke unik for India. Ved begynnelsen av mars ga Amnesty International ut en rapport som satte tallet for globale dødsfall blant helsetjenestepersonell under pandemien til over 17 000. Organisasjonen innrømmer at dette er et betydelig underestimat ettersom mange regjeringer ikke har innsamlet offisielle data, eller hadde bare delvise tallgrunnlag å tilby.

En tidligere Amnesty International-rapport publisert i juli 2020, fant mangel på tilstrekkelig personlig verneutstyr (PPE) i nesten alle de 63 landene som ble overvåket. Som et ekko av den forfølgelsen og trakasseringen dr. Khan ble utsatt for refererte rapporten til hjelpepersonell og sosialtjenestearbeidere i ei rekke land, deriblant Malaysia, Mexico og USA som står overfor represalier, som omfatter avskjedigelser og arrestering, etter å ha forlangt PPE og trygge arbeidsbetingelser.

Amnesty-rapporten fra mars 2021 beskriver hvordan i mer enn 100 land ikke én eneste helsearbeider hadde blitt vaksinert, som konsekvens av vaksinenasjonalisme, hvor rikere nasjoner anskaffer vaksiner og bruker dem til å forfølge deres egne rovgriske geopolitiske interesser.

Den nåværende krisen som helsearbeidere og verdensbefolkningen står overfor var helt til å kunne unngå. På hvert et punkt i løpet av de siste 15 månedene av pandemien har det vært prioritert å beskytte selskapenes rikdommer og finansoligarkiet, framfor å beskytte arbeidernes liv og levebrød. I stedet for å få begrenset og kontrollert pandemien med iverksetting av en stringent rettmessig og global vaksinasjonsutrulling, har borgerskapet i verden anvendt krisen til å øke deres nettoformuer ytterligere. Veldedighetsorganisasjonen Oxfam rapporterte at den samlede formuen til verdens 10 rikeste menn har steget med $ 540 milliarder [NOK 4,5 billioner; dvs. 4 489,67 milliarder] under pandemien, samtidig som hundrevis av millioner – derav 230 millioner bare i India – har blitt presset ned under grensa til den ytterste fattigdom, og ifølge det siste estimatet fra WHO har hele 10 millioner mennesker mistet livet.

Den fortsatte spredningen av viruset underbygger framveksten av nye og mer smittsomme og potensielt vaksineresistente Covid-19-varianter, og bidrar til spredningen av andre sykdommer som først og fremst rammer de fattige, deriblant tuberkulose [engelsk tekst] og sykdommen Svartsopp [Black Fungus]. Svartsopp, som nå i noen delstater i India er erklært å være en epidemi, spres fra mugg som finnes i hus og bopeler av elendig standard. Sykdommen angriper immunforsvar som er svekket av Covid-19 og har så langt tatt livet av minst 90 i India, som CNN rapporterte den 21. mai.

Som en del av sin morderiske kampanje for å åpne skolene har styringsklassen i USA gått til vaksinering av 600 000 barn i alderen fra 12 til 15 år, mens frontlinjearbeidere i store deler av verden, som inkluderer leger og sykepleiere, kjemper for å redde liv under de frykteligste betingelser og uten å være vaksinerte.

Kapitalismen og det systemet av rivaliserende nasjon-stater den er forankret i, er antitetisk til en rasjonelt vitenskapsbasert respons på pandemien. Dersom det skal prioriteres å reddes liv og få undertrykt et virus som ikke kjenner noen grenser, framfor jakten på kapitalistisk profitt, da må den internasjonale arbeiderklassen intervenere som en uavhengig politisk kraft, for å fjerne kontrollen over responsen på pandemien fra de kapitalistiske styringselitene og ta den over i egne hender.