Sør-Koreas president Moon Jae-in reiste til Washington i forrige uke for et toppmøte med USAs president Joe Biden. Møtet forrige fredag var Moons første utenlandsreise siden Covid-19-pandemien begynte, og Bidens andre fysiske toppmøte med en utenlandsk statsleder etter Japans statsminister Yoshihide Sugas besøk i april. Bidens vektlegging av USAs allianser med Japan og Sør-Korea helt i begynnelsen av hans periode er en indikasjon på Washingtons voksende krigsforberedelser rettet mot Kina.

Toppmøtets formål, der det ble innhyllet i tomme formuleringer om etterleving av «demokratiske normer, menneskerettigheter og lov-og-rett i inn- og utland», var å sikre militæralliansen mellom Washington og Seoul. Under tidligere president Donald Trump skrudde Washington kraftig opp spenningene med Beijing over Taiwan, ved i økende grad å reise spørsmål ved «Ett Kina»-politikken, som Biden-administrasjonen bare har intensivert.

«Ett Kina»-politikken sier at Taiwan er en del av Kina, et faktum Washington anerkjenner all den tid USA ikke har hatt noen formelle diplomatiske forbindelser med Taipei siden 1979. Beijing har uttalt at ethvert forsøk fra Taiwans side på å erklære uavhengighet vil føre til krig, særlig fordi Kina frykter at øya blir omgjort til utskytingsrampe for amerikanske angrep mot det kinesiske fastlandet.

Moons og Bidens fellesuttalelse utgitt etter toppmøtet gjør det klart at Seoul har signert for disse krigsplanene, bak det sørkoreanske folkets rygg. Seoul forsøkte i etterkant å hevde at ettersom uttalelsen ikke direkte refererte til Kina burde det ikke være noen grunn for Beijing å være opprørt, og avviste sistnevntes bekymringer. Faktisk omfattet fellesuttalelsen ei regelrett sjekkliste av antiKina-fraser.

Uttalelsen sier at de to lederne «lover å opprettholde fred og stabilitet, lovlig ubehindret handel, og respekt for folkeretten, inkludert navigasjonsfrihet og overflyginger i Sør-Kinahavet, og forbi. President Biden og president Moon understreker viktigheten av å bevare fred og stabilitet i Taiwan-stredet.»

Setninger som «navigasjonsfrihet» og «lov-og-rett» anvendes for demonisering av Beijing, mens de samtidig berettiger USAs krigshissing i farvannene Øst- og Sør-Kinahavet.

Henvisningen til Taiwan er første gang en fellesuttalelse mellom Washington og Seoul omtaler øya. Biden og Japans statsminister Suga inkluderte en lignende referanse til Taiwan i forrige måned, for første gang siden 1969. Verken Washington, Seoul eller Tokyo har noen bekymringer for «fred og stabilitet» over Taiwan. Navngivningen av øya i uttalelsen reiser spørsmål ved «Ett Kina»-politikken, som alle de tre landene formelt anerkjenner. Seoul avsluttet i 1992 Sør-Koreas diplomatiske forbindelser med Taipei, og anerkjente da Beijing som den legitime regjeringen i hele Kina, inkludert på Taiwan.

Toppmøtet fant sted få dager etter en ny amerikansk marineprovokasjon. Den 18. mai sendte den amerikanske marinen USS Curtis Wilber, en destroyer utrustet med styrte missiler, gjennom Taiwan-stredet, og sa manøveren «demonstrerer USAs forpliktelse til et fritt og åpent Indiske hav-Stillehavet.» Det var den femte transitten gjennom stredet siden Biden tiltrådte i januar. Inkluderingen av Taiwan er derfor et sterkt signal om Seouls støtte til Washingtons konfronterende holdning mot Beijing.

Zhao Lijian, talsmann for Kinas utenriksdepartement, advarte på mandag: «Kina aksepterer ingen utenlandsk innblanding i Taiwan-anliggendet.» Xing Haiming, Kinas ambassadør til Sør-Korea, kommenterte samme dag fellesuttalelsen: «Det var ingen omtale av Kina, men det er ikke sånn at Beijing er uvitende om at den retter seg mot Kina.» Han gjentok at Taiwan-anliggendet er en intern affære.

Som tegn på den nåværende krigsfaren brukte Washington og Seoul også toppmøtet til å kunngjøre opphevingen av alle restriksjoner på rekkevidden av Sør-Koreas ballistiske missiler. Restriksjonene har forbudt missiler med rekkevidde som overstiger 800 kilometer, og stammer fra 1979 da Washington søkte å få stanset Seouls vordende atomvåpenprogram. Endringene vil gjøre det mulig for Seoul å anskaffe våpen som kan angripe dypt inn i Kina.

En tidligere offisiell representant for forsvarsdepartementet sa til nyhetsbyrået Yonhap News Agency: «Lengre rekkevidder betyr at vi kan lansere missiler fra tryggere lokaliseringer lengre bak, som vil gi oss større strategisk fleksibilitet, og gjøre oss i stand til bedre å forberede oss på trusler fra Nord-Korea, og andre» – utvilsomt en referanse til Kina.

Ambassadør Xing ga uttrykk for Kinas bekymring for sørkoreanske missiler med lang rekkevidde, der han advarte: «Kina vil ikke sitte stille skulle landets nasjonale interesser blir skadet.» Som respons avfeide Sør-Koreas første viseutenriksminister Choi Jong-geon kommentarene, og erklærte også på mandag: «Dersom Beijing føler seg ubekvem burde landet allerede ha følt seg ubekvemt lenge før over missilutviklingen.»

Beijing har faktisk gjort det ganske klart i årevis, spesielt som respons på utplasseringen av et amerikansk missilbatteri av typen Terminal High Altitude Area Defense (THAAD) i Sør-Korea, at Kina er dypt bekymret for utviklingen av missil- og radarkapasiteter nær landets grenser. Mens det er USA som opererer THAAD-batteriet, forårsaket utplasseringen et alvorlig rift mellom Beijing og Seoul, og økonomisk gjengjeldelse fra Kinas side.

På en tilsvarende måte uttrykte Moon også støtte til den trilaterale alliansen mellom USA, Sør-Korea og Japan, angivelig rettet mot Nord-Korea. Alliansen regnes som et avgjørende aspekt av amerikanske krigsplaner, som omfatter stasjoneringen av radarsystemer og ballistiske missiler, som THAAD, over hele regionen, blant annet utplasseringen av missiler på Taiwan, Okinawa og Filippinene. USA anser missil- og radarsystemene i Sør-Korea og Japan som sentrale element i sin nukleære strategi for å blokkere kinesiske motangrep.

For tilrettelegge for disse operasjonene har Washington lenge presset på for et nærmere militært samarbeid mellom Seoul og Tokyo. Dette inkluderer avtalen General Security of Military Information Agreement (GSOMIA), som Seoul og Tokyo undertegnet i november 2016.

Moons regjerende Demokratiske parti, som hyllet resultatene av Biden-toppmøtet som en suksess, poserte som motstandere av GSOMIA i 2016, den gang som opposisjonsparti, selv om de angrep det fra et høyreorientert perspektiv, og kalte avtalen «upatriotisk».

Resultatene av toppmøtet demonstrerer ikke noen forpliktelse fra Seoul og Washington side for «fred og stabilitet» i regionen Asia og Stillehavet, men det motsatte: Et pådriv i retning av en konflikt som ville ha ødeleggende globale konsekvenser.