Indias Covid-19-pandemi: Anatomi av en sosial forbrytelse

Der Indias offisielle totaltall for daglig nye Covid-19-infeksjoner og aktive tilfeller nå har falt i snart to uker har landets ytrehøyreregjering ledet av Narendra Modi begynt å skryte av at pandemien er i en «nedadgående trend». Noen opposisjonsledede delstatsregjeringer, deriblant hovedstadsområdet Delhi, har samtidig kunngjort planer om å lempe på deres begrensede nedstengningstiltak.

Likevel er India på alle måter midt i en sosial katastrofe. Ifølge de offisielle opptellingene har totaltallet for infeksjoner i løpet av de åtte ukene siden 1. april blitt mer enn doblet, der det steg fra 12,1 til 26,9 millioner, mens antallet dødsfall økte med 89 prosent til totalt 307 231 per mandag denne uka. India registrerte bare i løpet av forrige uke ytterligere 1,73 millioner Covid-19-infeksjonstilfeller og hele 28 512 dødsfall, eller mer enn 4 000 per dag.

Familiemedlemmer returnerer etter å ha utført de siste ritualer for en person som døde av Covid-19, i et krematorium i New Delhi, India, som bruker komprimert naturgass (CNG) i forbrenningen, mandag 24. mai 2021. [Foto: AP Photo/Ishant Chauhan]

Opprørende som disse tallene er blir de av alle erkjent – bortsett fra av Modi, hans håndlangere i BJP-regjeringen [Bharatiya Janata Party] og deres apologeter – som vesentlige undertellinger. Desto mer nå som pandemien har et oppsving på tvers av det rurale India, hvor testing i beste fall er begrenset og helsevesener er falleferdige, eller ikke-eksisterende.

I flere uker har krematorier og gravplasser over store deler av India vært oversvømmet med de døde, hvor det har vært døgnkontinuerlig drift. I Modis hjemstat Gujarat har varmen vært så intens i noen av krematorienes ovner at de har begynt å smelte. Tidligere denne måneden ble flere titalls lik funnet flytende i Ganges-elva, og ifølge NewsClick, som henviste til lokale medieoppslag, ble rundt 2 000 flere funnet «forlatt eller hastig begravet» langs elvebredden i flere distrikter i Indias mest folkerike delstat Uttar Pradesh.

Studier i flere byer og delstater har vist at mens Indias «andre bølge» av pandemien vokste fra slutten av mars og gjennom april, behandlet krematorier og gravplasser fem til ti ganger flere lik under Covid-19-protokoller enn indikert av myndighetenes pandemidødstall. Dersom dette ekstrapoleres til hele India, vil det bety at titusener for tiden dør av Covid-19 hver dag.

Det fulle omfanget av den utfoldende tragedien er ukjent, men dens omfang er indikert av estimater fra vitenskapelige eksperter. Tidligere denne måneden, da Indias offisielle dødstall enda var under 250 000, sa helsestatistikkinstituttet – Institute for Health Metrics and Evaluation – at de mente Covid-19 allerede hadde drept nesten det tredoble antallet, 736 000 mennesker. På søndag publiserte New York Times, i «konsultasjon» med mer enn et dusin vitenskapseksperter fra hele verden, tre estimater over Indias Covid-omkomne. De varierte fra det «konservative» estimatet på 600 000 dødsfall, nesten det dobbelte av den nåværende offisielle opptellingen, til et verste tilfelle-scenario, som plasserte det faktiske tallet på mer enn 4 millioner. Times’ «mer sannsynlige scenario» var at pandemien er ansvarlig for svimlende 1,6 millioner «estimerte dødsfall» i India.

Indias regjeringer skyldige i sosialt mord

Det må det understrekes at dette er en menneskeskapt katastrofe. Ved slutten av mars 2020 påla BJP-regjeringen en slett forberedt, katastrofal nedstengning i seks uker, som ikke klarte å stoppe spredningen av viruset fordi den ikke ble ledsaget av grunnleggende folkehelsetiltak, eller noen som helst sosial støtte til de hundretalls millioner som over natta mistet deres levebrød. Siden den gang har Modi, på oppfordring fra Indias milliardærer og forretningshus, og med opposisjonspartienes medvirkning, ført en nådeløs politikk for «flokkimmunitet», som prioriterer å holde «økonomien» åpen og beskytte kapitalistelitens profitter og formuer framfor å bekjempe pandemien og redde liv.

Dette resulterte i ei lang bølge av infeksjoner og død gjennom sommeren og høsten i fjor, og deretter til ei langt mer ødeleggende andre bølge, drevet av nye virusvarianter, som begynte ved midten av februar og nå truer med å rase videre gjennom sommeren og utover.

Modi proklamerte den 20. april i en kringkasting til nasjonen, da India var midt i den raskeste stigningen av Covid-19-infeksjoner sett noe sted på planeten, at hans regjering var fast bestemt på å «redde India fra nedstengning», ikke redde populasjonen fra viruset. Denne forskansningen på en politikk for massedød for å redde kapitalistprofitt ble ledsaget av forsikringer fra Modi og hans finansminister Nirmala Sitharaman til big business om at Indias andre bølge ikke ville forsinke implementeringen av ei rekke «pro-investor»-tiltak. Disse inkluderer et massivt utsalg av næringsvirksomheter i offentlig sektor, og endringer i arbeidslivskoden som ytterligere promoterer prekære kontraktarbeid-betingelser og gjør de fleste av arbeidernes arbeidsliv-aksjoner ulovlige.

Noen delstatsregjeringer ble konfrontert med sammenbrudd av deres helsevesener på grunn av overbelastningen av Covid-19-pasienter, og gikk derfor ut over Modis uttalte preferanse for «mikro-begrensning»-tiltak, og påla delvise delstatsdekkende nedstengninger. Men alle har de har alltid gjort vesentlige unntak for big business, og tvunget arbeidere i industri, byggebransjen, logistikk og andre næringsgreiner til å opprettholde arbeidet under utrygge forhold. Og delstatsregjeringene har ikke tilbudt mer enn nødbistand på hungernivå til de titalls millioner dagarbeidere, gateselgere og servicearbeidere som nok en gang har mistet deres levebrød.

Følgelig er det i parallell med Covid-19-pandemien en annen, ikke mindre ruinerende pandemi av arbeidsløshet og sult, som rammer hundrevis av millioner arbeidere og slitere på landsbygda, som har sett deres allerede svake inntekter blitt klemt ytterligere. En nylig studie fant at i fjor ble ytterligere 230 millioner indere presset ned under «fattigdomsgrensa» på Rs. 375 (NOK 42) dagen.

Som en indikasjon på voksende raseri og motstand i arbeiderklassen protesterer bilproduksjonsarbeidere i den sørlige delstaten Tamil Nadu mot å bli tvunget til å jobbe under utrygge betingelser av de transnasjonale bilprodusentene og delstatsregjeringen ledet av opposisjonspartiet DMK. Hyundai måtte kunngjøre en fem-dagers nedstengning fra begynnelsen av denne uka, etter at arbeidere arrangerte en sitt-ned-aksjon i fabrikken mandag. Arbeidere ved et nærliggende Renault-Nissan-anlegg truet med å streike på tirsdag.

Det rurale India herjet av Covid-19

Den rasende pandemien i Indias rurale områder infiserer en tilnærmet forsvarsløs befolkning. Vaksineringsfrekvensen på tvers av India er katastrofalt lav, og bare 11,1 prosent av befolkningen hadde per mandag fått den første vaksinedosen. Men i distriktene på landsbygda er tallene bare brøkdelen av dette. Per den 14. mai hadde halvparten så mange vaksinedoser blitt administrert i semi-rurale områder som i urbane distrikter, og bare en tredjedel så mange i landlige områder som i urbane distrikter.

Rurale områder, hvor nesten to tredjedeler av Indias 1,37 milliarder innbyggere bor, mangler også den mest grunnleggende helseinfrastrukturen for å kunne behandle de som blir syke av viruset – en konsekvens av at den indiske staten, på alle dens nivåer, i flere tiår har brukt beløp tilsvarende 1,5 prosent av BNP, eller mindre, på deres helsevesener.

En årlig rapport om helsestatistikk for landlige områder – Rural Health Statistics – for 2019/2020, publisert av det nasjonale helsedepartementet – National Health Mission under Union Health Department – påpekte den katastrofale tilstanden for Indias tre-trinns helsevesen i landlige områder. På grunn av kronisk mangel på personell, underfinansiering og fravær av grunnleggende ressurser, sliter de på nivåene sub-sentre, primærhelsesentre (PHC) og lokalsamfunnshelsestasjoner (CHC) med å få behandlet pasienter.

Basert på befolkningsnivået i 2020 hadde India et behov for 191 461 sub-sentere, men hadde bare etablert 155 400. Likeledes var antallet fungerende PHC-er 24 918 til sammenligning med de påkrevde 31 337, og det var bare 5 183 CHC-er mens det var behov for 7 820.

Rapporten fortsatte med å bemerke at over 44 000 sub-sentere og over 1 000 PHC-er ikke har noen strømforsyning; nesten 23 000 sub-sentere og nesten 1 800 PHC-er har ingen vannforsyning; anslagsvis 28 prosent av PHC-er har ingen fødeklinikk for å sikre trygge nedkomster; hele 65 prosent av PHC-er er ikke adekvat utstyrt med kirurgifasiliteter – Operation theatre (OT) – som foreskrevet av standardene; og 30 prosent av PHC-er har ikke det foreskrevne minimum av fire pasientsengeposter.

Rapporten understreket også den akutte mangelen av helsepersonell ved PHC-er og CHC-er. I Bihar, der regjeringen har sanksjonert 4 129 legestillinger for PHC-er, er bare 1 745 poster fylt.

CHC-er mangler viktige spesialister, inkludert kirurger, barneleger, fødselsleger og gynekologer. Til tross for at landets 5 183 CHC-er har behov for anslagsvis 20 732 spesialister, er bare 13 266 autoriserte, og bare 4 957 er på plass. Disse manglene er spesielt markante i noen av Indias fattigste delstater. Uttar Pradesh har behov for 2 844 spesialister, men har bare 816 på plass; Rajasthan har behov for 2 192, men har bare 438; Madhya Pradesh har behov for 1 236, men har bare 46; og Gujarat har behov for 1 392, men har bare 13.

De forferdelige betingelsene i Gujarat er avslørende på grunn av det faktum at Modi tilbrakte 12 år som delstatens sjefminister, og delstaten ofte har blitt utrop som en modell for Indias kapitalistiske oppsving. I det landlige Narmada-distriktet, som har en befolkning på nesten 600 000, var det ved begynnelsen av april bare ett dedikert Covid-19 sykehus, med 100 senger. Ifølge folkehelseagenturet Centers for Disease Dynamics and Economics har Gujarat mindre enn 100 sykehussenger per 100 000 innbyggere, og for landet som helhet er tallet 138 sengeposter – begge deler langt under WHOs – Verdens helseorganisasjons – minimumsstandard, som er til 300.

På grunn av den kriminelle avvisningen fra sentrale og delstatlige myndigheters side for å besørge de nødvendige ressursene til de kronisk underfinansierte helsetjenestene, har oppgaven med å ivareta Covid-19-pasienter i India i stor grad falt på de Akkrediterte Sosialhelseaktivistene (ASHA), en hel-kvinnelig arbeidsstyrke av frivillig helsepersonell i lokalsamfunn, som bare har fått den aller mest rudimentære folkehelseopplæring. Til tross for deres farlige og krevende jobber får en ASHA bare betalt Rs. 2 000 (NOK 220) per måned. De har blitt innvilget Rs. 1 000 (NOK 110) i erkjennelsen av tilleggsoppgavene de nå utfører på grunn av Covid-19. Mange arbeidere mottar ikke en gang denne magre lønna. På mandag boikottet over 42 000 ASHA-arbeidere over den sørlige delstaten Karnataka deres jobber, for å protestere mot mangelen på relevant personlig verneutstyr (PPE) og mot delstatsregjeringens manglende lønnsutbetalinger de to siste månedene. «Vi får ikke engang skikkelige munnbind, glem PPE-sett av god kvalitet,» sa Farhana, en ASHA-arbeider i delstatshovedstaden Bengaluru (Bangalore) til Indian Express. Vi blir ofte neglisjert, akkurat som det også var i fjor.»

Covid-19-katastrofen som nå omslutter Indias rurale områder utgjør en seriøs trussel mot arbeidende mennesker over hele verden. Modi-regjeringens politikk med å la viruset rase skaper de perfekte forhold for framveksten av nye varianter som kan vise seg å bli mer motstandsdyktige mot vaksiner. Samtidig har India, som var forventet å kunne tilby lavpris-vaksiner til mange lav- og mellominntektsland i Afrika og Asia, forbudt all eksport av vaksiner, i første omgang fram til slutten av året.

For å få brakt pandemien under kontroll, og forhindre ytterligere masseinfisering og død, må indiske arbeidere og rurale slitere forenes med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, for å få en slutt på «profitt over liv»-politikken som alle regjeringer omfavner, og for å beskytte arbeidende menneskers liv og levebrød. Vi oppfordrer på det sterkeste alle som ønsker å delta i denne kampen om å registrere seg for deltakelse på online-møtet «Covid-19-pandemien i India og behovet for en sosialistisk strategi» som avholdes kommende søndag den 30. mai kl. 14:30 norsk tid, arrangert av Socialist Equality Party (Sri Lanka).

Loading