Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse utstedte på torsdag en ekstraordinær forordning der han erklærte at de fleste statlige sektorer var «essensielle tjenester», og forbød derved effektivt sett all arbeidslivsaksjonering. Målet med den drakoniske ordren er å undertrykke den voksende folkelige harmen og uroen over forverrede levekår og de tiltakende angrepene på demokratiske rettigheter, samtidig som antallet Covid-19-infeksjoner raskt stiger over hele landet.

Alle havner, hele tollvesenet, all petroleumindustri, jernbane- og busstransport, alle administrative etater og velferdskontorer, statsbanker, inkludert sentralbanken, og nasjonale forsikringstjenester, samt lokale myndigheters avfallshåndtering, er nå underlagt loven om essensielle offentlige tjenester – Essential Public Services Act

I henhold til denne loven står enhver ansatt i disse institusjonene som ikke tar del i arbeidet overfor «domsavsigelse, etter en summarisk rettssak ført for en dommer» og «er utsatt for rigorøs fengsling» fra to til fem år og/eller ei bot på fra 2 000 til 5 000 rupi (NOK 92 til 210), eller begge deler. «Løsøre og fast eiendom» tilhørende den som blir dømt kan beslaglegges av staten, og hans eller hennes navn bli «fjernet fra ethvert register som føres for sysselsetting eller yrkesutøvelse».

I tillegg er det en lovoverstredelse for et individ å «oppfordre til, indusere eller oppmuntre enhver annen person» til ikke å delta i arbeid, gjennom en «fysisk handling eller i all tale eller skrift». Dette betyr at enhver som slåss for å forsvare ansattes demokratiske rettigheter kan straffes.

Den umiddelbare årsaken til Rajapakses beslutning synes være å forby en planlagt nasjonal streik kommende torsdag som er annonsert av 12 000 regjeringsrepresentanter på landsbygdnivå, som krever Covid-19-vaksinering. Regjeringens drakoniske tiltak er imidlertid å forebygge streiker og protester over tilsvarende krav fra bredere deler av arbeiderklassen.

I november i fjor påla Rajapakse en essensiell serviceordre på 15 000 arbeidere ansatt av havnemyndighetene, etter at de begynte å ytre deres bekymringer, og truet med arbeidslivsaksjoner over faren for Covid-19 på deres arbeidsplasser, og mot regjeringens privatiseringstiltak. Streikeforbudet mot havnearbeiderne fikk utløpe etter tre måneder, men først etter at fagforeningene midlertidig hadde fått lagt lokk på arbeidernes protester.

Eskalerende Covid-19-infeksjoner, kraftige prisøkninger på mat og andre essensielle nødvendigheter, og regjeringens avslag for å besørge noen tilstrekkelig sosial bistand eller forsvarlig beskyttelse har de siste månedene ført til utbrudd av streiker og protester som har involvert arbeidere innen postvesenet, jernbanetransporten, plantasjesektoren, utdannings- og helsevesenet, og elektrisitetsforsyningen.

Mens Sri Lanka offisielt fra 15. mars 2020 til 15. april i år registrerte 94 949 Covid-19-tilfeller, har disse tallene imidlertid gått i været med 80 prosent siden midten av april, med ytterligere 76 328. Disse tallene er seriøse underestimater av den faktiske situasjonen, på grunn av lave testtall.

Den plutselige stigningen i antall koronavirusinfeksjoner har knust Rajapakses påstander om at pandemien er under kontroll, og har økt bekymringene hos srilankiske arbeidere, ungdommer og de rurale massene, som årvåkent følger koronavirus-katastrofen i India og globalt.

Medisinske spesialister på Sri Lanka og internasjonalt har advart offentlig om at øya står overfor en forestående «katastrofe», og har oppfordret Colombo til å stenge ned alle ikke-essensielle tjenester og raskt få renovert landets nedkjørte helsevesen.

Regjeringen, som heftig motsetter seg nedstengninger, har respondert med å pålegge reiserestriksjoner i to uker, fram til den 7. juni. President Rajapakse insisterer på at økonomien, og spesielt eksportsektoren, må forbli åpen. I forrige uke forbød han [engelsk tekst] offisielle embetsrepresentanter innen helsevesenet og andre offentlige tjenester fra å komme med uttalelser om pandemien til mediene, med mindre de var forhåndsgodkjent av ham, fordi det kan «skape panikk blant folk».

Helsetjenestearbeidere, inkludert hjelpepleiere, sykepleiere og leger, blir stadig mer harme på grunn av umulige arbeidsbelastninger etter hvert som sykehus overveldes av Covid-19-pasienter. Flere helsetjenestearbeidere har dødd av det svært smittsomme viruset.

Det er rapportert om hundrevis av infeksjonstilfeller i klesfabrikker, både innenfor og utenfor landets frihandelssoner (FTZ), der noen sysselsetter så mange som 5 000 arbeidere. De siste ukene ble flere fabrikker tvunget til å stenge, som respons på forargede bekymringer fra arbeidere og omkringliggende beboere, over mangelen på Covid-19-sikkerhetstiltak.

Som alle kapitalistregjeringer rundt om i verden insisterer Rajapakse-regimet, som urokkelig forsvarer profittinteressene til big business, at de ansatte må opprettholde arbeidet.

Nimal Siripala de Silva, landets arbeidslivsminister, erklærte den 4. mai at direktørene for klesindustrien kunne komme til å kutte arbeidernes lønninger med 50 prosent, eller si dem opp, dersom deres selskaper møtte problemer på grunn av av pandemien.

Ikke et eneste opposisjonsparti eller noen fagforening har motsatt seg Rajapakses drakoniske kunngjøring fra torsdag, et tiltak som har direkte innvirkning på de demokratiske rettighetene til hundretusener av arbeidere sysselsatt i statssektoren, og enhver som forsvarer deres rett til å gå til arbeidslivsaksjoner. Disse samme fagforbundene og politiske partiene motsatte seg heller ikke ordren om essensielle tjenester som ble pålagt havnearbeidere i november i fjor.

Dette er ingen tilfeldighet. Disse organisasjonene har ingen grunnleggende meningsforskjeller med Rajapakse-regjeringens undertrykkende tiltak, og er dedikerte til forsvaret av profittsystemet.

Det største opposisjonspartiet, Samagi Jana Balawegaya, oppfordret tidligere denne måneden regjeringen til å innkalle til en all-parti-konferanse om den forverrende pandemien. Partiet Janatha Vimukthi Peramuna erklærte at dersom regimet ikke var beredt til å samarbeide med opposisjonen burde det dannes en «bred mekanisme». Lignende råd ble fremmet av partiet Tamil National Alliance.

I likhet med Rajapakse-regjeringen er disse partiene akutt nervøse for den voksende masseopposisjonen i arbeiderklassen og blant de fattige.

President Rajapakse har også reaktivert regjeringens tidligere erklærte ekstraordinære forordning om å mobilisere Sri Lankas væpnede styrker for å «opprettholde lov-og-orden» i landets 25 forvaltningsdistrikter. Disse styrkene, som nå patruljerer gatene sammen med politiet, vil bli mobilisert mot arbeiderklassen og de fattige når de trer inn i kamp.

Arbeiderklassen må ta denne utviklingen med det største alvor. Rajapakse-regjeringen, hjulpet og oppmuntret av opposisjonspartiene og fagforbundene, trapper intensivt opp forberedelsene til en fullskala klassekrig.

Arbeiderklassen kan bare forsvare sine demokratiske og sosiale rettigheter ved å bryte med fagforbundene, og på uavhengig basis mobilisere sin industrielle og politiske styrke mot regjeringsangrepene. Dette krever at det bygges aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser, som del av kampen for en regjering av arbeidere og bønder, basert på sosialistisk og internasjonalistisk politikk.

Socialist Equality Party (Sri Lanka) er den eneste organisasjonen som slåss for dette perspektivet. Alle som er enige i dette programmet bør registrere seg og delta på dagens offentlige online-møte «Koronaviruspandemien i India og nødvendigheten av en sosialistisk strategi», som avholdes i dag søndag 30. mai, kl. 14:00 norsk tid, for å diskutere disse livsviktige anliggendene.