Macron i Rwanda: Fransk imperialisme tildekker tidligere forbrytelser for å forberede nye

Frankrikes president Emmanuel Macron holdt på torsdag en nøye forberedt hovedtale i Kigali, hovedstaden i Rwanda, for å adressere Frankrikes rolle i det rwandiske folkemordet i 1994. Genocidet, utført av et regime støttet av Frankrike, så utryddelsen av mellom 800 000 og én million mennesker, hovedsakelig av landets etniske tutsiminoritet.

Macron talte med hans rwandiske kollega Paul Kagame ved sin side. Hans tur til Kigali var del av et forsøk på å styrke franske interesser og diplomatiske relasjoner med Rwanda, under betingelser av en tiltakende kamp om innflytelse i regionen. Kagame og Macron kunngjorde at en fransk ambassadør til landet vil bli utnevn for første gang siden 2006, da de diplomatiske relasjonene brøt helt sammen mellom de to landene etter at en fransk dommer hadde beordret arrestering av Kagame og andre ledende offisielle rwandiske regjeringsrepresentanter.

Hodeskaller fra Rwandas genocid, på Murambi Technical School [Kilde: Wikimedia Commons]

Macrons tale var et kynisk forsøk på historisk tåkelegging og forfalskning. På den ene siden ble han tvunget til å erkjenne at Frankrike «har en rolle, en historie og et politisk ansvar overfor Rwanda», gitt det massive bevismaterialet for fransk støtte til regjeringen som utførte folkemordet, og hadde forblitt «faktisk på et genocidalt regimes side». Han henviste til Frankrikes «overveldende ansvar» for folkemordet.

Han presenterte imidlertid dette falskt som den utilsiktede konsekvensen av franske bestrebelser på å forhindre borgerkrig i landet, og en manglende forståelse i tide av internasjonale observatørers advarsler om hva som fant sted. Ifølge denne absurde presentasjonen var de franske etterretningsbyråene rett og slett uvitende om det som allerede var dokumentert av internasjonale menneskerettighetsobservatører.

«For å forhindre en regional konflikt eller en borgerkrig forble Frankrike faktisk på et genocidalt regimes side,» hevdet Macron. Han sa: «Frankrike ignorerte advarslene fra de mest klarsynte observatørene, og bar et overveldende ansvar for den nedadgående spiralen som førte til det verste, selv om landet forsøkte å forhindre det.»

Frankrike var derfor «ikke medskyldig», erklærte Macron. Han argumenterte for at det var sånn det var, ganske enkelt fordi franske soldater ikke selv aktivt utførte noen sekteriske massakrer. Macron valgte derfor ikke å gi noen formell unnskyldning på vegne av den franske staten for folkemordet. Hans presentasjon var i det alt vesentlige den samme som den tidligere høyreorienterte Republikaner-presidenten Nicolas Sarkozys, som var den første franske presidenten til å besøke Kigali etter 1994. Sarkozy refererte til «alvorlige feiltakelser» og «en form for blindhet» fra franske myndigheters side, som hadde «absolutt dramatiske» konsekvenser.

Macrons tale ble umiddelbart hyllet av nesten hele det franske politiske etablissementet. Jean-Luc Mélenchon og hans partikollega og parlamentsrepresentant for Ukuelige Frankrike [La France insoumise] Bastien Lachaud skrev at de «deler den franske presidentens formuleringer ... Det å innrømme den franske regjeringens ansvar, den gangen i Rwanda, er en veldig viktig ting. Det å trekke lærdommer for fremtiden for våre relasjoner i Afrika er en annen, som er like viktig.» Marine Le Pen, lederen av ytrehøyrepartiet Nasjonal Samling [Rassemblement National], kritiserte Macron for å være for unnskyldende, i en åpen appell til antiafrikansk, nykolonistisk rasisme.

Mélenchons referanse til «våre [fremtidige] relasjoner i Afrika» peker på den virkelige motiveringen for Macrons tale. Fransk imperialisme har vært involvert i et tiår med eskalerende kriger og intervensjoner på tvers av Afrika, som del av en kamp om innflytelse og kontroll over den ressursrike og geostrategisk viktige regionen.

Dette har inkludert 2011-krigen i Libya som styrtet Moammar Gaddafi, og 2013-invasjonen av Mali og Sahel. Mali grenser til kritiske uranforsyninger som brukes for fransk energiproduksjon, og er lokalisert nært en av verdens største gullforsyninger. Spesielt Frankrike og Tyskland eskalerer nå deres intervensjoner over hele Afrika, spesielt av frykt for veksten av kinesisk innflytelse i regionen.

Løgnen at Frankrike ikke var medskyldig i det rwandiske genocidet er kritisk viktig for den franske styringsklassen, fordi avsløring av den diskrediterer de falske argumentene at franske imperialistoperasjoner over hele Afrika er «humanitære» intervensjoner med det formål å beskytte lokalbefolkningen.

Det rwandiske genocidet var en av det 20. århundres store imperialistforbrytelser. Dets opphav lå i kampene mellom kolonimaktene for oppdelingen og underkastelsen av Afrika. Fra Belgia fikk kontroll over landet i 1916 anvendte kolonimakten det som tidligere i vesentlig grad var de to historisk sosiale grupperingene, hutuene og tutsiene, for å splitte og herske over befolkningen, og hevet tutsi-mindretallet til makten. Med Frankrikes voksende innflytelse i landet etter Rwandas offisielle uavhengighet, fra 1960-tallet og utover, videreførte Paris sin støtte for regjeringer i vesentlig grad basert på hutuene, som var majoritetsetnisiteten.

Frankrike besørget militær og økonomisk støtte til de rwandiske regjeringene, inkludert utplasseringen av franske tropper, våpen og trening av den rwandiske hæren, også i det umiddelbare oppløpet til folkemordet. I perioden fra 1990 til 1994 var det allerede massearresteringer, tortur og henrettelser utført av den rwandiske hæren, mot opposisjonelle i overveiende grad fra tutsiene.

Raphaël Doridant og François Graner dokumenterer i deres bok fra 2020, Den franske staten og folkemordet på tutsiene i Rwanda, de etniske drapene som allerede frant sted fra 1990, under den daværende regjeringen til Juvénal Habyarimana. Deler av militæret og regimet oppfordret allerede offentlig til utrydding av hele tutsibefolkningen. Et team av internasjonale menneskerettighetsobservatører produserte i januar 1993 en rapport som påpekte de etnisk målrettede drapene som fant sted i stor skala.

Det franske Sosialistpartiets president Francois Mittérand opprettholdt og eskalerte gjennom hele denne perioden sin støtte til Habyarimana og regimets militære intervensjon i landet. Franske offiserer var tilknyttet rwandiske hærenheter. Etter attentatet på Habyarimana, som var startskuddet for genocidet, lanserte Frankrike en ny militærintervensjon, som besørget trygg utgang ut av landet, også for mange av genocidets utøvere.

Frankrike var fast bestemt på å opprettholde sin støtte for det rwandiske regimet mot opprørshæren Rwandas Folkefront (RPF), en bevæpnet gruppe i vesentlig grad bestående av tutsier, den gang ledet av Paul Kagame. Kagame var opplært i USA, og RPF hadde baser i nabolandet Uganda, en av USAs nøkkelallierte, som tillot RPF å operere fra landets territorium der RPF førte en borgerkrig for kontroll over Rwanda. Ganske direkte var det rwandiske genocidet produkt av imperialistkampen mellom Frankrike og USA om innflytelse i regionen, som Frankrike anså som kritisk for å opprettholde fransk kontroll i Afrika.

Til-og-med i dag opprettholder mange av genocidets utøvere deres fredelige og fordragelige eksistens i Frankrike. Ofrenes interesseforeninger har oppgitt navnene til 30 skyldige utøvere, men har blitt møtt med avvisning fra de franske myndighetenes side. I fjor ble imidlertid Félicien Kabuga, en av genocidets hovedfinansierer, arrestert i et av Paris’ forsteder Asnières-sur-Seine, hvor han tilsynelatende hadde levd anonymt og tilbaketrukket i flere tiår.

Etter hans tale på torsdag unndro Macron seg spørsmål fra journalister om han nå mer energisk ville forfølge arresteringen av utøvere av genocidet som lever i Frankrike. Åpenbart er det ingen interesse i det franske politiske etablissementet for offentlige rettssaker ført mot tidligere franske allierte, om deres roller i genocidet.

Det rwandiske folkemordet er samtidig en eksponering av den kriminelle pro-imperialistiske karakteren til det offisielle «venstre» i Frankrike. Francois Mitterand, lederen for Sosialistpartiets regjering, som var medskyldig i nedslaktingen, ble støttet av hele «venstresiden» i Frankrike, medregnet Jean-Luc Mélenchon, som var Mitterands protesjé. Genocidet er en skarp advarsel om de uhyrlige forbrytelsene fransk imperialisme er i stand til i forfølgelsen av sine rovinteresser. Macrons tale i Kigali var framfor alt innrettet på forberedelser for fransk imperialismes nye og enda mer katastrofale intervensjoner i forsvar av sine interesser, og for forbrytelser i enda større skala.

Loading