Den globalt anerkjente kunstneren Ai Weiwei har sagt at beslutningen fra den britiske billedkunstorganisasjonen Firstsite, om å ekskludere et kunstverk han ble invitert til å bidra med, er et forsøk på å få brakt hans opprettholdte støtte for Julian Assange til taushet.

Firstsite «brukte mitt navn for å promotere den såkalt ‘største utstillingen’ i Storbritannia, samtidig som de besluttet å avvise kunstens kjerneverdier, ytringsfrihet.»

Ais Postcard for Political Prisoners [Postkort for Politiske Fanger] var eksplisitt i sitt mål om å hente inn støtte for Assange, under betingelser der Assange bare dager før utstillingen skulle åpnes nettopp hadde vært gjenstand for en skueprosess i London, med den amerikanske regjeringen som søker hans utlevering på anklager i henhold til spionasjeloven, som kan se ham innesperret for alltid, med 175 års fengselsstraff.

Ai sa at han ble «beæret» av avvisningen, som «ga mine kunstverk en reell betydning». Han forklarte: «Jeg tror årsaken er relatert til Assange, som har vært fengslet i HM Prison Belmarsh i London siden han ble arrestert den 11. april 2019, og at de ikke vil berøre et tema som Assange.»

Firstsite’s utstilling «Great Big Art Exhibition», som var åpen fra 28. januar til 9. mai, ble annonsert som «en 100-dagers feiring av kreativiteten i hver og en av oss». Utstillingen var ment som et virkemiddel for å dele kunst «i frontvinduer, hager, på balkonger og i uterom».

Firstsite inviterte til bidrag fra prominente kunstnere. Tanken var at kunstnere skulle respondere på et nytt tema annenhver uke, og oppmuntre til bredest mulig kreativitet og deling av responser. Den 18. januar ble Ai invitert til å bidra, og han ble fortalt at «kunstverkene kan være laget av hva som helst». Fire dager senere ble han oppringt av Firstsite-direktør Sally Shaw. Etter Ais enighet om å delta var han og Firstsite i kontinuerlig kontakt om innholdet av hans bidrag.

Ai bearbeidet sitt verk fra en 2014-utstilling i det tidligere fengselet Alcatraz Federal Penitentiary i San Francisco, hvor han laget postkort påtrykt en politisk fanges adresse. Besøkende ble oppfordret til å skrive på postkortene, som senere ble sendt til fangene.

Kunstverket som ble levert til Firstsite den 22. april hadde tittelen Postcard for Political Prisoners. Da han sendte det inn fortalte han Firstsite at hans team fortsatt ventet på ei liste fra Amnesty International over politiske fanger som kunne være berettiget og villige til å motta post fra allmennheten. Firstsite takket ham «for alt du har gjort for å besørge oss dette».

Den 25. april orientere Ai Firstsite om forsinkelser med informasjonen fra Amnesty International. Det var så mange politiske fanger at det viste seg vanskelig å samle sammen deres detaljer. Ai spurte om å kunne legge ut detaljene om prosjektet på utstillingsnettstedet til Firstsite.

De svarte ikke, heller ikke på oppfølgende kommunikasjoner 13. og 17. mai. Ais studio ba da Greg Hilty, direktør for Lisson Gallery i London, om å fortsette henvendelsene. Den 20. mai, etter 27 dager uten svar, avviste Sally Shaw verket.

Hun skrev at Firstsite «ikke var i stand til å ta det fram, av to grunner. Dessverre, på grunn av timingen for når ideen kom gjennom fra studioet, har det gjort det vanskelig for oss å inkludere det ... Også, prosjektets konsept er å oppmuntre folk over hele landet til å lage kunstverk og vise dem fram i deres vinduer. Det å sende et postkort tar oss vekk fra den intensjonen. Jeg må forsikre deg, helt oppriktig, at dette på ingen måte er en refleksjon av vår entusiasme for selve ideen, som er bemerkelsesverdig og dypsindig, og like mye vår aktelse for Weiwei og hans arbeid.»

Ai skrev at Shaws melding hadde «nøyaktig samme tonen som et avvisningsbrev sendt til jobbsøkere,» selv om det var henne som i utgangspunktet hadde bedt om hans involvering. Han tok for seg Shaws to uttalte begrunnelser. Spørsmålet om timing var falskt. Han hadde ikke fått noen tidsfrist for sitt bidrag, og det var fortsatt i god tid for utstillingens siste tema, «Performance». Ai sa at det ville ha passet bra inn der, «tematisk og tidsmessig».

Angående ideen at postkortformen «tar oss vekk» fra utstillingens mål, spurte Ai: «Hvorfor ville ikke mitt konseptuelle kunstverk Postcard for Political Prisoners inspirere folk til å lage kunstverk i form av et postkort og engasjere seg i kunstaktivisme? Hva kunne forhindre deltakere i å sende postkortet til dem selv, for så å lime det opp i vinduet?»

Han insisterte på at det det angikk var verkets innhold. Baksiden av kortet presenterte ei skisse fra hans 2015-verk All Fingers Must Point Down. Fronten fokuserte på verdens mest profilerte politiske fange, WikiLeaks-medstifteren Julian Assange.

Ai intervjuet Assange i 2016, som hadde fått innvilget asyl i den ekvadorianske ambassaden i London. I oktober den gangen ga Assange ham si tredemølle, som det er et bilde av på forsiden av postkortet. Ai har lenge krevd Assanges frihet, og sa: «Jeg er en sterk supporter av Assange, fordi jeg tror fast på viktigheten av gravejournalistikk i et sivilt samfunn.»

Han følte at «kombinasjonen mellom mitt møte med ham og min pågående interesse for å sende brev til politiske fanger ble utkrystallisert til Postcard for Political Prisoners. Det er et prosjekt som ikke bare viser omsorg for politiske fanger, men det oppfordrer også deltakerne til å reflektere over forholdet mellom friheten de nyter og den prisen disse krigerne betaler for den friheten.»

Ai spurte spisst: «Hvem har mitt postkort med tredemølla til Julian Assange fornærmet?»

Han bemerket en generell motvilje til engang å nevne Assange, som vist i Shaws klønete respons: «Hun virket alt for redd for å gi oss et likefram svar, og for taktløst udugelig til å omgå det.»

De er ikke alene: «Alle unnviker det – ikke bare i hovedstrømsmediene, men i kunst og kultur-kretser generelt.»

Ai sa hans uttalelse i ArtNet News var ment for «å provosere enhver som leser det til å tenke på hvilken rolle samtidskunsten spiller i det daglige».

Denne hendelsen «pakker ut ... kunstverdenens hykleri og korrupsjon, for å åpenbare en verden som ser på kunst som en dekorasjon og et beroligende middel i vårt kapitalistiske forbrukersamfunn, en verden der kulturaktiviteter angår bare kultur, og ikke noe mer.»

Han påpekte hykleriet til utstillingen og dens museum-støttespillere, for å forfekte en demokratisk ytringsfrihet den aktivt fornektet, og som den har forvandlet til en form for smigring av de mektige og velstående. Firstsite avviste verket hans, men deres nettsted fortsetter å takke Ai for hans bidrag. «Jeg føler meg skamfull,» skrev han, «for at alt kunst gjør i dag er å hvitvaske».

Ai (født 1957, i Beijing) er en uttalt kritiker av Det kinesiske kommunistpartiets historikk for demokratiske rettigheter. Da han i 2011 ble arrestert i 81 dager uten tiltale passet det mange imperialistpolitikere å bruke hans sak som en spak mot Kina. Blant dem var nettopp de samme kreftene som nå står oppstilt mot Assange. Det er til Ais heder og ære at han ikke komfortabelt har innordnet seg disse regimene siden han i 2015 forlot Kina. Han tilbrakte fire år i Tyskland, som han kommenterte med å si: «Jeg liker ikke en stat eller kultur som i slik grad adlyder autoritet.» Han flyttet til et Storbritannia han gjenkjente som «kolonialistisk».

Ai har i tiltakende grad forklart sin kunst som en politisk respons på verden, der han sa til Guardian: «Om min kunst har noen mening, er den som et redskap for frihet. Hvis jeg ser mennesker som er trakasserte av autoritært styre, da er jeg en soldat i forsvaret av deres frihet.»

Han gjentok disse temaene i hans respons til Firstsite: «Kunst har blitt et verktøy for å bedøve oss selv, for at vi kan unngå introspeksjon. Enhver eventuell refleksjon gjennom kunsten er uønsket fordi den fremkaller smerte og lidelse, og dersom vi fordyper oss i den, da vil vi alle bli funnet skyldige – og kunstnere er mer skyldige enn andre fordi vi har langt flere muligheter for frie ytringer.»

Kommentarene berører ikke bare korrupsjonen i en kommersiell og forretningsorientert kunstverden, men tar for seg spørsmålet om hvordan kunstnere trenger å respondere til verden i dag.

Mye av Ais nylige verk har levd opp til hans syn på at «samtidskunst skal være relatert til menneskers liv og være opptatt av humanitære ideer; kunst handler, først og fremst, om mennesker.» Mange av hans verk har vist en genuin sympati med de undertrykte på et personlig plan, selv om de noen ganger har strevet med å nå dypere. WSWS bemerket at enhver som er interessert i forsvaret av immigranters rettigheter, bør se hans bemerkelsesverdige dokumentar Human Flow, men «med en forståelse av at filmen henger langt etter tidene hva angår dens politisk innhold.»

Hurtigheten i politiske endringer vil kunne skyve Ai videre. Utformingen av Postcard var basert på en «personlig kontakt med Assange», men den fortsatte trusselen mot journalisten, og undertrykkingen av til-og-med en gunstig nevning av ham, tvinger Ai til å vurdere de brennende spørsmålene: «Hva er kunst, og hva er dens hensikt». Han har rett i konkluderingen at Firstsite’s «avvisning gjorde Postcard for a Political Prisoner, i sannhetens navn, til et meningsfullt prosjekt.»