En New York-psykiater som ble invitert til å holde en forelesing ved Yale University snakket om hennes fantasier om å myrde hvite mennesker, samtidig som hun insisterte på at rasisme er en iboende del av «hvithet». Universitetets offisielle representanter har siden begrenset offentlighetens tilgang til forelesningen, samtidig som de selv tok avstand fra kommentarene i et forsøk på å bagatellisere deres egen rolle i å promotere disse forskrudde oppfatningene.
Online-forelesningen den 6. april, med tittelen «Det psykopatiske problem med det hvite sinn» [‘The Psychopathic Problem of the White Mind’], ble arrangert av Yale School of Medicine’s Child Study Center, og ble holdt av dr. Aruna Khilanani. På plakaten som kunngjorde begivenheten var det oppført flere «læringsmål», blant andre: «Sett opp hvite menneskers fravær av empati mot svart raseri, som et problem» og «Forstå hvordan hvite mennesker er psykologisk avhengige av svart raseri».
I hennes bannord-fylte tirade identifiserte dr. Khilanani rotårsaken til rasisme som «det hvite sinn».
«Dette er prisen for å snakke med hvite mennesker i det hele tatt,» erklærte hun. «Prisen er ditt eget liv, mens de suger deg tørr. Det er ingen gode epler der ute. Hvite mennesker får mitt blod til å koke.» Hun fortsatte: «Jeg hadde fantasier om å tømme en revolver i hodet på enhver hvit person jeg kom i berøring med, begrave kroppene deres og tørke av mine blodige hender mens jeg gikk relativt skyldfri videre, med et sprett i mitt trinn. Som om jeg hadde gjort verden en jævla tjeneste.»
Hun snakket gjentatte ganger om meningsløsheten av å snakke med hvite mennesker om rase: «Hvite mennesker er gale, og det har de vært i lang tid ... Vi glemmer stadig vekk at det å snakke direkte om rase er vår bortkastede pust. Vi ber et dementt, voldelig rovdyr som tror at det er en helgen eller en superhelt, om å akseptere ansvar. Det kommer ikke til å skje. De har fem hull i deres hjerner. Det er som å banke hodet mot en murvegg. Det er bare det at det ikke noen god idé.»
Igjen, «Vi må huske at det å snakke direkte om rase til hvite mennesker er nytteløst, fordi de er på feil nivå av samtalen. Det å adressere rasisme forutsetter at hvite mennesker kan se og prosessere det vi snakker om. Det kan de ikke. Derfor høres de demente ut. De vet ikke engang at de har ei maske på. Hvite mennesker tror det er deres faktiske ansikt. Vi må gjøre oss kjent med maska.»
Hun snakket frydefullt om hvordan hun kuttet alle hvite mennesker ut av sitt livt: «Jeg gikk til noen handlinger ... Helt systematisk fjernet jeg [‘white-ghosted’] de fleste av mine hvite venner, og jeg ble kvitt de få hvite BIPOCs [black, indigenous and people of color; svarte, urfolk og fargede mennesker] som også hadde sneket seg inn i mitt crew [mitt mannskap; gjengen].»
I møte med voksende kontroverser har universitetet jobbet for å ta avstand fra talen. Yale School of Medicine meldte en uttalelse som kalte innholdet i forelesningen «antitetisk til skolens verdier». Uttalelsen fortsatte: «Når vi vurderte om vi skulle legge ut videoen, veide vi vår seriøse bekymring for den ekstreme fiendtligheten, bildene av vold og bannordene som taleren ytret, opp mot vår forpliktelse til ytringsfriheten. Til slutt bestemte vi oss for å legge ut videoen med tilgangen begrenset til de som kunne ha vært tilstede under foredraget – medlemmene av Yale-samfunnet.»
Dette utgjør en smekk på hånda for blatant hatefull tale og oppfordringer til vold. Spørsmål oppstår om hvorfor Yale University, en Ivy League-institusjon hvor framtidige ledere av det borgerlige regimet blir forberedt, skulle være vertskap for en tale der tittelen tilsier at «det hvite sinn» er iboende «psykopatisk». Det avslører noe om de delene av styringklassen representert av Det demokratiske partiet, der identitetspolitikk har blitt hovedstrømmen.
Hva angår taleren er hennes sosiale bakgrunn typisk for medlemmer av de velstående middelklassene. Khilanani blir på hennes nettsted beskrevet som en «rettspsykiater og psykoanalytiker, med ekspertise innen vold, rasisme og marginaliserte identiteter», som fikk hennes opplæring ved New York University, Cornell og Columbia University.
Isolert i hennes privilegerte sosiale miljø er hennes fullstendig irrasjonelle verdensbilde – som hevder at alle hvite mennesker, uavhengig av sosioøkonomisk status, har et iboende «privilegium» som innvilger dem en fordel i forhold til andre raser [o. anm.: jeg opprettholder det amerikanske uttrykket rase, der jeg ellers ville valgt ‘mennesker med andre hudfarger’, for tekstens autentisitet] – et produkt av hennes fullstendige separering fra de harde realitetene som konfronterer arbeidere av alle raser. På spørsmål i et intervju om hvorfor så mange svarte og latino-amerikanere stemte på Donald Trump i 2020, svarte hun: «Det er internalisert hvithet.» I stedet for en vitenskapelig analyse har pseudo-venstre funnet det mye lettere å påkalle stråmannen «hvithet», for å forklare alt som motsier deres rasistiske teorier.
Hennes synspunkter er ikke anormale, selv ikke innen hennes fagfelt. En artikkel skrevet av Donald Moss, publisert den 27. mai i Journal of the American Psychoanalytic Association, med tittelen «Om det å ha Hvithet» beskriver «hvithet» som «en ondartet, parasittlignende tilstand som ‘hvite’ mennesker har en spesiell mottakelighet for.» Den fortsetter: «Parasittisk Hvithet gjør vertenes appetitt frodig, umettelig og pervers. Disse misdannede appetittene retter seg spesielt mot ikke-hvite mennesker.» For slike sjikt har antivitenskapelige og irrasjonelle forestillinger blitt dagens orden.
I denne konteksten representerer Khilananis ord ikke tirader fra en spesielt forvirret person, men artikuleringen av disse velstående sjiktenes verdensbilde, som bruker identitetspolitikk som et våpen for å oppnå tilgang til større rikdom og innflytelse.
Denne formen for kommentering kan ikke ha annet formål enn å oppildne til rasistisk hat. Når elementer fra pseudo-venstre hevder at alle hvite mennesker har en medfødt predisponering i retning av rasisme og undertrykking, er den eneste logiske konklusjonen en kurs mot segregering og rasekrig. I dette danner de en slags symbiotisk relasjon til det ytre høyre; de næres faktisk av hverandre. Khilananis påstand at det er «nytteløst» å snakke med hvite mennesker om rase – med andre ord at det ikke kan være noen mulig forsoning mellom hvite og andre raser – vil helt sikkert finne samstemmighet fra hvite-sjåvinister [amerikansk: ‘white supremacists’] og nynazister.
Selv om det ikke er noen tvil om at rasisme eksisterer – og blir aktivt kultivert blant visse tilbakestående sjikt, inkludert blant politiet og militæret – eksisterer den som et spesielt forvorpent uttrykk for finanskapitalens dominans over arbeiderklassen.
I en tid der arbeidere i USA og internasjonalt går inn i enorme kamper mot deres utbyttere er pseudo-venstres klasserolle – uttrykt i en særlig syk form av Yale-foredragsholderen – det å sabotere arbeiderklassens enhet, ved å promotere splittelser langs skillelinjer som etnisitet, kjønn og andre vilkårlige forskjeller, der det ultimate formålet er å sikre kapitalismen.
Genuine sosialister insisterer på at det å sette en stopper for alle former for undertrykking og utbytting krever et frontalangrep fra arbeiderklassen mot kapitalistsystemet. Dette krever igjen en nådeløs kamp for arbeiderklassens essensielle enhet i møte med splittende provokasjoner av agenter fra klassens fiende.