En generalstreik sist torsdag stengte ned butikker, regjeringskontorer, næringsliv og bankene, som i vesentlig grad kontrolleres av Libanons kristne og sunnimuslimske eliter.

Demonstranter satte opp veisperringer i Beirut og andre byer, brente bildekk og stoppet trafikken, deriblant hovedveien som fører til Beirut-lufthavn.

Samtidig som arbeidere ble med i streiken for å protestere mot de forferdelige sosiale betingelsene og den endemiske korrupsjonen som har ødelagt deres levebrød, grep Libanons korrupte politiske partier anledningen for å oppfordre om den umiddelbare innsettingen av en ny regjering.

Deres posering av støtte for streiken ble bredt latterliggjort på sosialmedier, der blant annet en Twitter-bruker skrev: «La meg få dette helt klart. Den samme korrupte regjeringen, den kriminelle styringsklassen som sprengte denne byen, den protesterer aktivt mot seg selv ...? I hvilken verden er dét akseptabelt?»

Forrige fredag gikk apotekene til en to-dagers landsdekkende streik på grunn av at sentralbanken ikke hadde forsynt dem med dollar til en fortrinns-vekslingskurs, som tidligere var tilfelle. Det har gjort det umulig for dem å kunne importere varer til en overkommelig pris, midt under en alvorlig mangel på medisiner og babynæringsmidler, samtidig som sykehus sliter med å takle koronaviruspandemien og kriminelle bander hamstrer eller smugler medisiner ut av landet.

Den økonomiske krisen har blitt forsterket av pandemien, fjorårets mislighold av Libanons statsgjeld til internasjonale långivere og av eksplosjon i Beirut-havn i august som drepte 211 mennesker, skadet mer enn 6 000 og ødela mye av den nordlige delen av byen.

Mer enn halvparten av befolkningen har blitt kastet ut i fattigdom som resultat av det libanesiske pundets stupende kjøpekraft og den skyhøye arbeidsledigheten, som i februar i fjor var på 28 prosent og i desember hadde steget til 40 prosent. Mens regjeringen sa den ville etablere et økonomisk støttesystem for å hjelpe de mest nødsstilte, har den ikke klart å følge det opp, og har overlatt til de politiske partiene å besørge mat og annen bistand til deres klienter.

En rapport fra Verdensbanken (WB), publisert denne måneden, karakteriserer Libanons økonomiske krise som en av verdens verste på over 150 år. Libanons BNP krasjet fra nesten $ 55 milliarder i 2018 til rundt $ 33 milliarder i 2020, et 40 prosent fall i BNP per innbygger. Landets valuta har tapt 90 prosent av sin verdi siden slutten av 2019, og omsettes nå med 15 100 libanesiske pund for en amerikansk dollar, og den økende inflasjonen forventes å forverres i år.

Ifølge Libanons statistikketat hadde matvareprisene i desember blitt firedoblet på ett år, prisene på klær og sko var femdoblet og prisene for hotellinnkvartering og restaurantbetjening hadde blitt mer enn seksdoblet, mens minstelønna hadde falt i reelle termer til bare $ 67 i måneden [NOK 576], ned fra rundt $ 450 i måneden [NOK 3 867] for to år siden.

Det er nå mangel på mat, drivstoff og strøm. Tyrkias kraftforsyningsforetak Karpower stengte nylig to flytende kraftforsyningslektere som har levert en fjerdedel av landets strøm, på grunn av betalingsrestanser. Grunnleggende basisvarer som matolje, mel, ris og sukker har blitt borte i butikkene. Kjøtt er uoverkommelig, og folk blir tvunget til å stå i kø i timevis for å handle bensin.

Som Verdensbanken påpekte: «En slik brutal og rask sammentrekning er vanligvis forbundet med konflikter eller kriger.» Rapporten advarte: «De alvorlige sosio-økonomiske betingelsene risikerer systemiske nasjonale sammenbrudd med regionale og potensielt globale konsekvenser.» Dette var en påminnelse om at det som finner sted i Libanon har forgreininger til utenfor landets grenser, og særlig Syria, med en økonomi, et finanssystem og en befolkning som er uløselig sammenflettet med Libanons.

Den økonomiske krisen har blitt forsterket av politisk lammelse. Etter at masseprotester brøt ut i oktober 2019 over stigende fattigdom, sosial ulikhet og gjennomgående regjeringskorrupsjon, med krav om en slutt på det sekteristiske politiske systemet, og valg for å danne en ny regjering, ble Hassan Diab, en professor i ingeniørfag fra Det amerikanske universitetet i Beirut, utvalgt til å danne en «teknokratisk» regjering. Han erstattet tidlig i fjor regjeringen ledet av Sa’ad Hariri, milliardæren som er sunnimuslimsk-klient for Saudi-Arabia og Frankrike.

Da den nye regjeringen forsøkte å pålegge kostnadene for Libanons økonomiske tap på banksektoren, og derved over på de korrupte sunnimuslimske og kristne politikerne med bankinteresser, deriblant Hariri-familien, gikk finanseliten og deres politiske allierte over til å undergrave regjeringens økonomiske program.

Da det ble klart at Diab-regjeringen ville bli holdt ansvarlig for eksplosjonen i Beirut-havn i august i fjor – til tross for at nettopp den var den første som slo alarm om sprengstoffet som siden 2014 hadde vært forvart i havna – gikk den kortlivede regjering av. Nok en gang falt president Michel Aoun tilbake på den allment diskrediterte Hariri for å danne en regjering, men de to mennene klarte ikke å komme til enighet om et nytt kabinett, som skulle omfatte deres forskjellige beskyttelsesnettverk – der Aoun støttet partiet Free Patriotic Movement, ledet av hans svigersønn Gebran Bassil, og sjia-partiet Hizbollah – og derfor har ingen ny regjering blitt innsverget, og Diab har fortsatt i rollen som ivaretaker.

Landets reserver av utenlandsk valuta, som brukes til å finansiere subsidier av basisvarer, deriblant drivstoff, medisin og hvete, er i ferd med å ta slutt. Libanon, med et helsevesen som har kollapset, har lidd nesten 8 000 dødsfall av koronavirus, om man skal tro på de offisielle tallene. Noen sykehus nekter å utføre noe annet enn nødstjenester, for å bevare de resterende medisinsk forsyningene, mens desperate borgere henvender seg på Internett med tilbud av eiendeler i bytte mot medisiner.

Tidligere denne måneden sa Hassan Nasrallah, som leder Hizbollah-bevegelsen og sammen med deres allierte har et flertall i parlamentet, at Libanon snart vil måtte stole på drivstoffimport fra Iran dersom mangelen skulle fortsette.

Libanon, et lite land der befolkning har svulmet til seks millioner etter tilstrømningen av syrere som flyktet fra den tiår lange proxy-krigen for å velte regimet til president Bashar al-Assad, orkestrert av amerikansk imperialisme, har lenge vært prisgitt de konkurrerende regionale maktene og deres mektigere støttespillere. Fanget i siktene av den eskalerende konflikten mellom USA, Israel og gulfstat-petromonarkene på den ene siden, og Iran og landets allierte, deriblant Syria, på den andre, har Libanon blitt hengt ut til tørk, der Washington har trappet opp presset på Iran.

Gulfstatene har gjort all finansiell bistand avhengig av en regjering som ekskluderer Hizbollah, mens de vestlige bankene og finansinstitusjonene har nektet å stille opp med de $ 11 milliarder som ble lovet på en 2018-konferanse inntil regjeringen gjennomfører de markedsliberaliserende reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) fordrer. Det er imidlertid anathema for Libanons korrupte økonomiske elite, som er avhengig av regjeringsbistand.

Skulle samtalene i Wien om gjenopptakelsen av 2015-atomavtalen med Iran lykkes, med en delvis opphevelse av sanksjonene rettet mot Irans oljeeksport, som har lammet landets økonomi, vil det kunne muliggjøre iransk finansiering av Teherans regionale allierte. Det ville tillate Hizbollah delvis å fylle Libanons finansielle og økonomiske vakuum, og dermed innordne landet nærmere til Iran, og implisitt også Russland og Syria.

Det var av den grunn at det amerikanske utenriksdepartementet i forrige uke kunngjorde at USA ville gi Libanons væpnede styrker (LAF) ytterligere $ 15 millioner i utenlandsk militærfinansiering. Det bringer årets militærstøtte totalt til $ 120 millioner, som inkluderer støtte for Libanons «grensesikkerhets- og terrorbekjempings-operasjoner», som er satt til å motta ytterligere $ 59 millioner. Denne bistanden skal omfatte operasjoner i Syria, støtte offensiven mot Den islamske staten, så vel som opprettholde «intern stabilitet».

LAF-sjefen general Joseph Aoun advarte sist torsdag om en «kritisk» situasjon, der han uttalte seg til et fransk-ledet online-møte som samlet stormaktene og noen arabiske gulfstater, og sa at landets økonomiske krise ville føre til en kollaps av alle statsinstitusjoner. Han sa at han ikke hadde nok penger til tilstrekkelig å få betalt hans 80 000 tropper, med en nåværende lønning som tilsvarte bare $ 90 i måneden [NOK 773]. Militærpersonell skoftet for å få økt deres inntekter, der de enten ikke møtte opp uten innvilget permisjon, eller de sa opp. Hans advarsel kom etter at LAF nylig mottok leveranser av ammunisjon fra Russland og rundt 100 lette kjøretøyer fra Kina.

Aoun sa at hæren var den eneste garantisten for Libanons sikkerhet, og landets «mest pålitelige institusjon, innenlands og globalt ... Derfor er det viktig å opprettholde samhørigheten, og støtte LAF for å kunne utføre sitt oppdrag.»