Amerikanske tropper trakk seg klokka tre om morgenen sist fredag ut av den viltvoksende Bagram-flybasen, uten å varsle de afghanske regjeringsstyrkene som var ment å erstatte dem, og kuttet av strømmen på vei ut, en handling som utløste en invasjon av basen av en liten hær av plyndrere.
Denne skammelige retretten er et høvelig symbol på fiaskoen skapt av 20 år med amerikansk krig og okkupasjon i Afghanistan. Bagram, bygget av det sovjetiske militæret på 1950-tallet og kraftig utvidet av amerikanerne, var ved hjertet av amerikansk imperialismes to-tiår-lange kriminelle aggresjonskrig.
Hundretusenvis av amerikansk personell passerte gjennom basen i løpet av den lengste krigen i USAs historie. Fra Bagram gjennomførte amerikanske krigsfly bombekampanjer som krevde livene til utallige tusener afghanske sivile, og spesialstyrkenes drapsteam lanserte derfra raid der hele familier ble utslettet. Basen var forøvrig lokalisering for interneringsanlegget Parwan der tusenvis av mistenkte opprørere ble fengslet, og metodene for «forsterket avhør» [‘enhanced interrogation’], dvs. tortur, ble anvendt. Fanger ble slått, angrepet med hunder, lenket til taket, utsatt for seksuelle ydmykelser og berøvet søvn, og i noen tilfeller torturert til døde.
Bagram ble forlatt midt under de afghanske sikkerhetsstyrkenes regelrette overkjøring av Taliban-opprøret. Taliban har inntatt omtrent en fjerdedel av landets distrikter i løpet av noen få uker – i tillegg til de territoriene de allerede kontrollerte. Regjeringssoldater har overlevert baser og lagre av amerikanske våpen, og i noen tilfeller også sluttet seg til islamistkrigerne. Mandagen så over 1 000 regjeringstropper flykte over Afghanistans nordøstlige grense til den tidligere sovjetrepublikken Tadsjikistan, for å unndra seg kampene.
Denne krigsydmykelsen, som synes å bekrefte verste-tilfelle-scenarioet utarbeidet av amerikanske etterretningsagenturer om at Kabul kunne falle innen seks måneder etter en amerikansk tilbaketrekning, har utløst en stadig mer bitter «hvem tapte Afghanistan»-strid i Washington. Høyreorienterte Republikaner-politikere har fordømt Biden-administrasjonen, samtidig som de kunngjør deres dype bekymringer for afghanske kvinners rettigheter. Bidens supportere har for deres del påpekt at det var Trump-administrasjonen som undertegnet avtalen med Taliban i Qatar i februar 2020, som forpliktet den amerikanske tilbaketrekningen.
Realiteten er at USA tapte Afghanistan over forløpet av landet to-tiår-lange koloni-type okkupasjon, som framprovoserte intens motstand og et sydende raseri i den afghanske befolkningen.
Det er konservativt estimert at 175 000 sivile er drept i krigen. Dersom de som døde som resultat av betingelser av massefordrivelser og den generelle ødeleggelsen av sosiale relasjoner skulle legges til, vil totaltallet utvilsomt klatre til godt over en million.
Den amerikanske intervensjonen begynte med en grufull krigsforbrytelse: Massehenrettelsen av over 2 000 Taliban-fanger som enten ble kvalt til døde eller skutt i hjel i fraktcontainere, etter å ha overgitt seg til amerikanske spesialstyrker og deres Nordallianse-proxystyrker i november 2001. Den amerikanske krigen, obskønt kalt «Operation Enduring Freedom» [Operasjon vedvarende fred], produserte en uendelig serie slike forbrytelser mot den afghanske befolkningen. Ifølge konservative anslag har bare de fem siste fem årene 4 000 afghanske sivile blitt drept i amerikanernes og deres alliertes luftangrep, derav nesten 800 barn.
De tomme løftene om at den amerikanske okkupasjonen skulle bringe det afghanske folket demokrati og velstand har blitt avslørt som en svindel. Marionettregimet i Kabul, produktet av riggede valg og avtaler med kriminelle krigsherrer, mangler enhver legitimitet. Etter 20 år med amerikansk bistand ligger Afghanistan fortsatt på 169. plass (av 189 land) på FNs utviklingsindeks [Human Development Index], bak det meste av Afrika sør for Sahara.
USA anvendte $ 143 milliarder [NOK 1,2 billioner; dvs. 1 233,95 milliarder] på Afghanistans «gjenoppbygging», en sum som er større, justert for inflasjon, enn det Washington brukte på hele Marshal-planen for gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter andre verdenskrig. Disse pengene har verken produsert noen betydelig forbedring i de aller fleste afghanernes liv, eller noen utvikling av grunnleggende infrastruktur. Det har i overveldende grad gått til å fylle lommene til et av de mest korrupte kleptokratiene på planeten, medregnet militærkommandoen, som har stjålet soldaters lønninger og forsyninger, og sterkt bidratt til sikkerhetsstyrkenes pågående kollaps.
Krigens kostnader for USA, i tillegg til de billioner dollar utlagt for å utkjempe den, er målt i dødsfallene av 2 452 amerikansk militærpersonell, sammen med 455 britiske soldater og 689 fra Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Polen, Danmark, Australia, Spania og andre land. Tusenvis av militærkontraktører har også mistet deres liv. Det er mange blant de tre-kvart-million amerikanske troppene, som minst en gang var utplasserte til Afghanistan, som returnerte lemlestet eller påført mentale arr av den skitne kolonikrigen.
Med USAs tilbaketrekning oppstår spørsmålet: Hva berettiget dette offeret? Påstanden om at krigen ble ført for å beskytte det amerikanske folket mot al-Qaida-terrorisme er en blank løgn. Den fortsatte i mer enn ni år etter at Osama bin Laden, syk, isolert og holdt i husarrest av Pakistans militæretterretning ISI, ble henrettet av ei Navy Seal-gruppe. I løpet av den perioden finansierte og bevæpnet Washington al-Qaida-elementer for sine kriger for regimeskifte i Libya og Syria.
Dessuten, det tragiske møtet mellom Afghanistans befolkning og amerikansk imperialisme begynte ikke i 2001, men mer enn to tiår tidligere, da CIA, i samarbeid med Saudi-Arabia og Pakistan, mobiliserte islamistiske krigere fra hele den muslimske verden for en proxy-krig mot sovjetstyrker som støttet en sekulær regjering i Kabul. Blant CIAs nærmeste samarbeidspartnere var bin Laden, som grunnla al-Qaida med støtte fra det amerikanske etterretningsbyrået.
Motivene for krigen, som ikke hadde noe med det amerikanske folkets velferd å gjøre, og alt å gjøre med interessene til finans- og selskapsoligarkiet, er antydet i noe av kritikken mot den amerikanske tilbaketrekning.
Washington Post førte en redaksjonell lederartikkel som proklamerte: «USAs rivaler som Iran, Kina og Russland kunne trekke den konklusjonen at Mr. Biden mangler mage for å stå opp for utsatte amerikanske allierte som Irak, Taiwan og Ukraina.»
Wall Street Journal pekte på tilbaketrekningens «strategiske kostnader», og uttalte: «En amerikansk tilstedeværelse i Afghanistan, inkludert på den store flybasen Bagram, har gitt åpning for både Iran i vest og Kina i øst. En betydelig amerikansk tilstedeværelse på dette strategiske punktet besørget i det minste en liten demper for iransk aggresjon og kinesisk ekspansjonisme.»
En artikkel forfattet av oberstløytnant David Clukey, en pensjonert offiser for den amerikanske hærens spesialstyrker, som ble publisert på nettstedet til Naval War College, advarte for at tilbaketrekningen ville gi «det kommunistiske Kina ... en mulighet til å undergrave 20 års amerikanske innsats og tiltak, samtidig som den muliggjør Folkerepublikken Kinas (PRC) rådgiveres og militære styrkers strategisk tilgang og innflytelse i Sør-Asia – et trekk som ville styrke avskrekkingen mot USAs militære intervensjon i regionen.»
Det disse uttalelsene gjør klinkende klart er at kranglene om tilbaketrekningen fra Afghanistan ikke er forankret i noen frykt for terrorisme, langt mindre bekymringer for kvinners rettigheter, men snarere handler om amerikansk imperialismes geostrategiske interesser, særlig i forhold til dens intensiverende konfrontasjon med Kina.
Den 9. oktober 2001, to dager etter at Washington lanserte sin invasjon av Afghanistan, og konfrontert med en voldsom propagandakampanje fra den amerikanske regjeringen og selskapsmediene for å selge krigen til det amerikanske folket som hevn for den 11. september, publiserte World Socialist Web Site en uttalelse med tittelen «Hvorfor vi opponerer mot krigen i Afghanistan.» Den avslørte løgna om at dette var en «krig for rettferdighet og det amerikanske folks sikkerhet mot terrorisme», og insisterte på at «den nåværende handlingen fra USA er en imperialistkrig» der Washington siktet på å «etablere et nytt politisk rammeverk, som det vil anvende til å utøve hegemonisk kontroll» ikke bare over Afghanistan, men den bredere sentralasiatiske regionen, «lokaliseringen av den nest største forekomsten av påviste reserver av petroleum og naturgass i verden».
WSWS uttalte den gangen:
USA står ved et vendepunkt. Regjeringen innrømmer at den har lagt ut på en krig av ubestemt skala og varighet. Det som finner sted er militariseringen av det amerikanske samfunnet under betingelser av en utdypende sosial krise.
Krigen vil i vesentlig grad påvirke den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassens betingelser. Imperialismen truer menneskeheten ved begynnelsen av det tjueførste århundre med en gjentakelse, på en langt mer forferdelig skala, av det tjuendes tragedier. Mer enn noen gang reiser imperialismen og dens plyndringer nødvendigheten av arbeiderklassens internasjonale enhet og kampen for sosialisme.
Disse advarslene har blitt fullt ut bekreftet i løpet av de 20 siste årene, med amerikansk imperialisme som har ført nye og like kriminelle kriger og militære angrep, fra Irak til Libya, Syria, Somalia og Jemen, samtidig som den har reist stillaset for en politistat innen USA selv.
Samtidig som det er dyp fiendtlighet mot disse krigene i den amerikanske befolkningen har disse antikrig-sentimentene gjentatte ganger blitt undertrykt og avledet inn bak Det demokratiske partiet. Partiet gjenvant kontrollen over begge kamre i Kongressen i 2006 og vant presidentskapet for Barack Obama i 2008 på grunnlag av disse sentimentene, bare for å videreføre og utvide Amerikas kriger, blant annet gjennom Obamas «surge» [‘bølge’] i Afghanistan.
Hvorvidt Bidens tilbaketrekning av tropper signaliserer en slutt på amerikansk imperialismes fire tiår med død og fordervelse i Afghanistan gjenstår å se. Det amerikanske militær- og etterretningsapparatet utvikler en «over horisonten»-kapasitet, for å fortsette bombinger, droneangrep og spesialstyrkeintervensjoner, samtidig som utenriksdepartementet ser seg rundt etter nye baser i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.
Budet fra både Biden og Trump om å avslutte USAs militærokkupasjon av Afghanistan er forbundet med forberedelser for et langt farligere utbrudd av amerikansk militarisme, der Washington flytter sin globale strategi fra «krigen mot terrorisme» til forberedelser for krig mot sine «stormakt»-rivaler, i første omgang med atomvåpenbestykkede Kina og Russland.
En sikring av slutten på den 20-år-lange krigen i Afghanistan og der å få stoppet utbruddet av nye og enda mer katastrofale kriger, fordrer den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i USA, og å forene dens voksende kamper med arbeideres kamper i Asia, Midtøsten, Europa og internasjonalt, i en sosialistisk antikrigbevegelse. Uten arbeiderklassens revolusjonære intervensjon vil faren for en atomar verdenskrig bare vokse.