De brå og kraftige svingningene på Wall Street de siste ukene, der markedene har gått betydelig ned en dag, bare for å sprette tilbake den neste, gjenspeiler stor usikkerhet om hvor lenge rekordhøydene, finansiert av billioner av dollar fra Fed, kan fortsette, og om hvorvidt det er en stor krise som venter i fløyene.

Ei rekke saksanliggender er opphav til svingningene, deriblant:

• Hvorvidt Fed vil stramme inn sentralbankens monetære politikk, som respons på økt inflasjon, og innvirkningen av et slikt grep på berget av gjeld i finansmarkedene;

• Innvirkningen på økonomien av spredningen av Delta-varianten av koronaviruset, uansett regjeringens pådriv for å få holdt den amerikanske økonomien åpen;

• Hvorvidt den amerikanske økonomiens nåværende vekst vil opprettholdes på sikt, kombinert med frykt for at den muligens kan dreie over til stagflasjon – lav vekst kombinert med stigende inflasjon.

• Rett under overflata råder frykten, selv om det sjelden nevnes, innen de styrende kretser for at presset for høyere lønninger og utviklingen av stadig mer militante lønnskamper, som den man ser ved Volvo, skal spre seg.

Siste uke begynte med det Wall Street Journal beskrev som et «dramatisk nedsalg». Indeksen Dow falt med 725 poeng, eller 2,1 prosent, mens referanseindeksen S&P 500 falt 1,6 prosent. Det var bemerkelsesverdig at avkastningen på den 10-årige amerikanske statsobligasjonen [‘Treasury bond’], som er en indikator på investorenes tiltro til økonomiens framtidsutsikter, falt til rundt 1,2 prosent, mens oljeprisen falt 7,5 prosent, i deres største en-dags fall siden september i fjor.

En indikator på de nervøse gysningene over vekstutsiktene er hvor kursfallene fant sted. Dow-indeksens parameter Transportation Average, som gjenspeiler synspunkter om styrken i den underliggende økonomien, gikk inn i det som defineres som en teknisk korreksjon – et fall på mer enn 10 prosent. Flyselskapene sto seg enda verre, og gikk inn i et bjørnemarked [‘bear market’], definert som et fall på mer enn 20 prosent fra deres tidligere høyder.

Energiaksjer falt med 4 prosent, den sjette dagen på rad med tap; selskaper i materialesektoren var ned med mer enn 11 prosent fra de siste høydene; og aksjekursene for de største kjemikalieprodusentene listet i Dow-indeksen var ned med 19 prosent.

Financial Times bemerket i deres rapporter om nedgangene at indeksen Russell 2000, som dekker små og mellomstore selskaper følsomme for endringer i de økonomiske utsiktene, hadde falt jevnlig, og at dens nedgang på 1,5 prosent sist mandag førte tapene fra høydepunktet i mars til like under 10 prosent.

Rapporten fortsatte med å kommentere at siden midten av mai hadde «mer enn halvparten av selskapene i S&P 500 falt i verdi, og 16 prosent er ned mer enn 10 prosent,» og for Russell 3 000, bestående av de 1 000 største selskapene pluss Russell 2 000, «var minst 24 prosent av bestanddelene i korreksjonsterreng på mandag».

Samtidig med fallet i aksjemarkedet var det et rush til sikkerhet, med økt etterspørsel etter 10-årige statsobligasjoner, som presset kursen opp, og med det førte til at avkastningen falt til under 1,2 prosent. Obligasjonspriser og avkastninger beveger seg i motsatt retning. Stripper man vekk innvirkningen av inflasjonen er den reelle avkastningen for 10-årige Treasury bonds nå nede på minus 1,12 prosent, det laveste nivået siden januar.

Den største impulsen for Wall Street-nedsalget, som ble reflektert globalt, der Europas Stoxx 600-indeks hadde årets verste handelssesjon, er innvirkningen av Delta-varianten av koronaviruset.

«Denne virus-varianten sprer seg raskt. Det har vært en kollektiv øyeåpner for at dette kan forsinke ting,» sa Alex Verode, finansanalytiker i Insight Investment, til Financial Times. «Mange mennesker hadde håp om at vi ville være tilbake til normalen igjen i september. Det kommer ikke til å bli som normalt.»

Men, som det har funnet sted etter tidligere skarpe nedsalg, så spratt Wall Street på tirsdag tilbake. S&P 500 steg med 1,5 prosent, den største økningen på én dag siden mars, og slettet med det nesten hele tapet fra dagen før. Dow klatret også, sammen med den teknisk tunge NASDAQ-indeksen, med det resultat at alle tre indeksene var innenfor 2 prosent av deres rekordhøyder den 12. juli.

Markedsoppgangen fortsatte på onsdag, om enn ikke i samme hastighet, og etterlot S&P bare 0,6 prosent under rekorden. Torsdag så en marginal økning for alle tre indeksene.

Men stigningen i markedet antydet ikke et oppsving for den amerikanske økonomiens styrke bare i løpet av et par dager. Svingningene er snarere resultatet av bølgelignende tidevannsbevegelser av penger i finansmarkedene. Siden mars i fjor har Fed pumpet inn mer enn $ 4 billioner og fortsetter å forsyne penger gjennom sine asset-oppkjøp med en rate på $ 120 milliarder i måneden.

Dette havet av penger beveger seg ut av aksjer og inn i obligasjoner, og deretter ut av obligasjoner og tilbake til aksjer, i en stadig mer desperate søken etter tilstrekkelig avkastning.

Wall Street Journal bemerket i sin rapport om fortsettelsen av gjenopprettingen, på onsdag: «Mange pengeforvaltere sier de ser få andre steder enn aksjer for å plassere kontanter, med avkastningen på stats- og selskapsobligasjoner som handles på deprimerte nivåer. Noen er fortsatt bekymret for at Delta-varianten vil ta litt av dampen ut av den globale økonomiske gjenopprettingen, og de forventer mye nervøs handel på veg inn mot høyden av sommerferieperioden.»

Det kan være mer enn bare nervøse gysninger som ligger forut. Svingningene i finansmarkedene er det sikreste tegnet på at ingen av problemene som førte til markedsnedsmeltningen i mars 2020 er løst. Årsakene til krasjet er faktisk ikke engang helt forstått.

Tidligere denne uka erklærte USAs president Biden: «Det viser seg at kapitalismen lever, og i beste velgående. Vi gjør seriøse framskritt for å sikre at den fungerer slik det skal fungere: For det amerikanske folkets beste.»

Disse ordene – ytret under betingelser der pandemien fortsetter å skape kaos sosialt og økonomisk, på grunn av kapitalistregjeringenes nektning overalt om å foreta meningsfulle tiltak for å få brakt den under kontroll, og der finansmarkedene opererer under den daglige frykten for en større nedsmeltning, og samtidig som den tidligere amerikanske presidenten fortsetter å bygge en fascistbevegelse – har en historisk resonans.

De påminner, i det minste for denne forfatteren, president Herbert Hoovers kommentarer i oktober 1929, da han erklærte at den «landets fundamentale business, det vil si produksjon og distribusjon av varer, står på et sunt og velstående grunnlag.»